fredag 22. februar 2013

VEIEN TIL BARRANQUILLA av Thomas Hylland Eriksen

Da jeg gikk på videregående og tok sosialkunnskap, hadde jeg en bok på pensum av Thomas Hylland Eriksen. Jeg husker at jeg ble helt henrykt over at en skolebok kunne være så morsom og underholdende. (I dag hadde jeg sikkert syntes at flere av bøkene fra videregående var underholdende, men når man går på videregående er man jo ganske lei av alt faget som blir prakket på en.) Jeg syntes den var så interessant og gøy at jeg leste hele i løpet av de første skoledagene i august og trodde det var sosialantropologi/sosiologi jeg skulle begynne å studere på universitetet etterpå. Det ble ikke slik, men da jeg kom over en omtale av en skjønnlitterær bok av Thomas Hylland Eriksen på bloggen til Janicke for ikke så lenge siden, tenkte jeg at den måtte jeg lese!

Og det gjorde jeg. Veien til Barranquilla ble skrevet etter et studieopphold i Colombia, og handler om en avdanket sosiologiprofessor og en ung gutt uten særlige gode fremtidsutsikter fra en av de verre bydelene i den colombianske byen San Francisco, som stikker av i en sliten bil til den karibiske kysten for å (gjen)finne lykken. I løpet av denne tiden treffer Simón og Pablo stereotype australiere på backpackertur (har dere noen gang møtt australiere på backpackertur? Det har jeg mange ganger, og de er virkelig sånn, alle som én), revolusjonære fra Farc, omreisende sigøynere som ikke hører til noe sted, men som har vært på kontinentet like lenge som indianerne (og definitivt mye lengre enn conquistadorene), og menneskehandlere, blant annet. De drikker augertiente og en haug av ulike typer kaffedrikker, spiser tamales og snakker om de rare kristne misjonærene (protestantene, de har ikke et eneste bilde av Maria i kirken sin!) og Gabriel Garcia Marquez mens de drømmer om å spise grillet fisk og fersk frukt på en strand under kokospalmer i Barranquilla.

På veien lærer leseren, i hvertfall jeg, om Sør-Amerika og dets folk og systemer (det merkes at forfatteren selv er sosiologiprofessor), på en underholdende måte. For boka gir meg litt av den samme følelsen som det var å slå opp i en av de nevnte skolebøkene mine på videregående; den er morsom, smart og sjarmerende. En god, lettlest bok som anbefales!

3 kommentarer:

Anita Ness sa...

Fint innlegg. Denne har jeg lyst å lese..:)

dypvannsfisk sa...

Er den skrevet like instenst som han snakker?
Tror jeg har vært Thomas Hylland Eriksen-fan siden jeg var 10.

Kathleen sa...

Tror jeg bare har hørt ham snakke i den origami-filmen, og det husker jeg ikke så mye av fordi det forsvant i det faktum at jeg satt der og irriterte meg over hvor utrolig TEIT og irriterende selve filmen (og den kvinnelige hovedrollen) var.