Og så, mens jeg fortsetter å følge innenfra og utover de sinnstilstander som oppfyller min bevissthet [...] oppdager jeg gleder av en annen art, gleden ved å være behagelig installert, ved å trekke inn den gode, søtlige luften, ved å få sitte i fred for visitter, og når timen slo i Saint-Hilaires klokketårn, å se det som alt var tilendebragt av eftermiddagen falle stykke for stykke, inntil jeg hørte det siste slaget som anga antallet timer som var gått, og som efterfulgtes av en stillhet som syntes å innlede det tidsrom jeg ennu hadde til rådighet før den gode middagen som Françoise hadde tilberedt, og som skulle gi meg nye krefter efter de strabaser jeg hadde gått igjennom sammen med helten i boken. Og for hver time forekom det meg at det bare var noen øyeblikk siden den foregående hadde slått; den siste kom og skrev seg inn på himmelen ved siden av den forrige, og jeg kunne ikke fatte at seksti minutter hadde fått plass i den lille, blå buen mellom de to gyldne tallene på urskiven. Noen ganger slo til og med denne plutselige timen to slag mere enn den forrige; det var altså en time jeg ikke hadde hørt, noe hadde funnet sted i verden som ikke hadde funnet sted for meg; lesningen, like magisk som en dyp søvn, hadde trollbundet mine ører og visket ut slagene fra den gyldne klokken i den dype, asurblå stillheten.
Slik beskriver Proust hvordan jeg-et i Combray opplever det å lese, tiden bare går uten at han merker den, og slik var det også med meg selv da jeg leste Combray. Riktignok satt jeg ikke ute, og det var heller ikke sommer, men det var en søndag, det stormet ute og jeg bestemte meg for at i dag går jeg ikke ut, så ille var det ute (det skal ganske mye til før jeg lar være å gå ut); i stedet begynte jeg på denne boken og før jeg visste ordet av det var det middagstider og jeg hadde lest hele Combray. Slikt hører til sjeldenhetene. Parallelt som jeg leste denne holdt jeg også på med siste bind av Knausgårds Min kamp. Jeg husker da jeg slo opp i første bind og leste de første setningene, det var i parken med naturen rundt meg, tidlig i september, ennå litt sommer igjen, og at jeg ofte, når jeg har lest Min kamp, heller ikke har hatt styr på tiden. Med bind 6 derimot, tok det mye lengre tid. Da jeg begynte å lese Combray hadde jeg holdt på med Min kamp 6 i over én måned, hadde bare kommet til halvparten og var rett og slett jævla lei av den. Jeg må ha tenkt den søndagen fuck Knausgård, jeg leser heller noe annet. Etter at jeg hadde lest Combray tenkte jeg i hvertfall fuck Knausgård og Min kamp, det er jo Marcel Proust som gjelder. Akkurat som da jeg leste de første bindene av Min kamp, satt jeg også nå med en bok full av eselører og penneunderstrekninger. Også det er blitt en sjeldenhet; jo mer jeg leser her i verden (og det er jo nesten stort sett det eneste jeg gjør), jo sjeldnere leser jeg noe jeg virkelig synes er bra, det går lengre og lengre tid mellom hver gang jeg lar meg begeistre, og jeg tar ikke fem øre lenger for å si: dette er dritt om bøker jeg før kanskje ville sagt var helt ok.
For: ok, det holder ikke.
Gjennomsnittlighet, det er noe man finner overalt.
Og er det noe som ikke er gjennomsnittlig, så er det Marcel Prousts femten bind lange verk. Og jeg har bare lest det første! Jeg har ikke en gang lest hele Veien til Swann, som Combray er en del av. Men jeg har fått med meg den berømte madeleinekaken og lindeteen, og hagtornblomstene. Og alle de andre tankene jeg-et gjør seg om lesning, f.eks..: [...] når jeg i en av hans bøker tilfeldigvis støtte på en tanke som jeg allerede selv hadde hatt, så svulmet mitt hjerte, som om en gud i sin uendelige godhet hadde gitt meg den tilbake, hadde erklært den for rettmessig og skjønn og [...] da forekom det meg plutselig at min egen ringe tilværelse og Sannhetens høyeste rike ikke var så fullstendig adskilt som jeg hadde antatt, ja, at de på visse punkter til og med berørte hverandre [...].
Ja, nettopp.
Og som om ikke ting er meta nok fra før av, så beskriver jeg-et hva litteratur skal og bør være: Og når først romanforfatteren har hensatt oss i en slik tilstand, hvor som i enhver rent indre tilstand alle følelser er tidoblet, hvor hans bok betar oss på samme måte som en drøm, men en klarere drøm enn dem vi har når vi sover, og som vi også vil huske meget lenger, så slipper han i løpet av en time løs i oss alle de mulige lykker og ulykker som vi i det virkelige liv ville bruke år på å kjenne baren noen få av, og av hvilke de mest intense aldri ville blitt åpenbaret for oss fordi de finner sted i et så langsomt tempo at vi er ute av stand til å registrere dem [...], inni en roman som gjør nettopp dette.
Ja, sannelig, jeg gleder meg til å lese resten.
(Og jeg ble ferdig med Min kamp 6, omsider, et par uker etterpå, en lørdag formiddag jeg satt og gumlet i meg en skål frokostblanding, vaniljeyoghurt og frosne bær; og da jeg hadde lest siste setning tenkte jeg ikke at det var vemodig, men at det endelig var over og at jeg ikke trenger å lese mer Knausgård, men at jeg kanskje ville komme til å ville det likevel fordi det jeg nettopp hadde lest minnet meg på hvor fantastisk jeg syntes bind to var, men dog ikke i nærmeste framtid, det er nok av bøker som ligger og venter, heller siden en gang. Og etter at jeg hadde lest den ferdig, gikk jeg ut en tur i nabolaget en av de sjeldne dagene det ikke var nedbør i Bergen, og bakken var helt tørr; jeg gikk noen nye veier jeg ikke hadde gått før og hadde en skikkelig lørdagsfølelse, dere kjenner til den sant, men når man skal beskrive den er det jo umulig, for hva betyr det egentlig annet enn at den er god, og kanskje nettopp derfor fikk jeg lyst til å snakke med kjæresten min, så jeg ringte ham og vi snakket mens den ene hånda mi, den som holdt telefonen og som jeg ikke hadde vott på, sakte ble kaldere og kaldere; og da jeg kom hjem igjen lå det et brev i postkassen til meg, et brev man gjerne vil ha, et personlig brev, ikke en regning, ikke reklame, ikke et offentlig brev, men ja, et personlig brev. Jeg har fått et brev, sa jeg da, inn i telefonen, før jeg gikk opp trappene opp til leiligheten, fortsatt med lørdagsfølelsen, og fra kjøkkenet kunne jeg høre romstrering og lyden av at mat ble laget, som jeg senere, etter å ha lagt på telefonen, ble tilbudt av, men som jeg takket nei til fordi jeg ikke spiser kylling; hvorfor? det orket jeg ikke å forklare, ikke den lange versjonen, så jeg fortalte den korte, som er at jeg simpelthen ikke liker det, og det er sant, men ikke helt sant, mer en overdrivelse, før jeg gikk i gang med å lage min egen lunsj, bestående av knekkebrød med makrell i tomat, skiver med agurk, te og så videre.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar