Det hendte meg at jeg tok min fire år gamle datter, Katharina Pompilia, i å ha gjort seg skyldig i en barnslig løgn. Da jeg ville irettesette henne og fortelle henne at det var nødvendig å alltid være sannferdig, antok plutselig begrepene som strømmet opp i munnen min så omskiftelige sjatteringer og fløt slik over i hverandre, at jeg hurtig, som om jeg følte meg uvel -- og faktisk blek i ansiktet og med et heftig trykk mot pannen -- måtte snakke setningen til ende så godt det lot seg gjøre, forlot barnet, slo døren igjen etter meg, og kom først noenlunde til meg selv igjen på hesteryggen, under en skikkelig galopp over de ensomme beitemarkene. 

- Fra Et brev av Hugo von Hofmannsthal