WOMAN HOLLERING CREEK av Sandra Cisneros

Da jeg gikk på videregående hadde ei venninne og jeg en periode hvor vi var sykt opptatt av Mexico. Det innebar stort sett at vi alltid drakk tequila og så alle filmene til Gael Garcia Bernal. En dag inviterte vi til en sammenkomst vi kalte Mexican Night; hvor vi faktisk lagde en mexicansk rett fra bunnen av som ikke var taco, drakk tequila med lime (hve ellers) og en boks rødvin som het Amigos som egentlig er fra Spania, men som vi pleide å kjøpe fordi den var billigst. Jeg husker ikke om det var noe mer enn dette denne temakvelden innebar som var særskilt meksikansk, men jeg kom til å tenke på det da jeg leste novellesamlinga Woman Hollering Creek. I novellen "Eyes of Zapata" er det en passasje hvor Cisneros beskriver hvordan hovedpersonen, en ung kvinne (nesten ikke det en gang, heller ei jente) går gjennom gatene under en høytid og venter på at han som har dratt fra henne for politikkens skyld (opprør, revolusjon) skal komme tilbake og det skal bli slik som det var da han først kysset henne under avokadotreet, hvor jeg virkelig ser for meg gatene i denne mexikanske byen hun er i; lysene under den stjerneklare himmelen, festen, alle fargene (som er noe jeg ser for meg, jeg forbinder Mexico med fargesprakende farger), lyden (selv om jeg ikke er helt sikker på hvordan jeg skal kunne forklare den) og luktene, som får meg til å tenke på mat med avokado, tomat og lime, nylagde tortillaer, mais og varme bønner. Dette er det jeg er opptatt av, hovedpersonen i novellen bryr seg ikke noe særlig, hun passerer bare fordi hun skal noe, er nødt, hva ellers kan hun gjøre. Hun venter jo bare.

Og slike kvinner er det mange av i Woman Hollering Creek - kvinner som venter på menn, kvinner som har forhold til gifte menn, bitre kvinner, kvinner hvis menn har forlatt dem, kvinner hvis menn er døde, kvinner hvis menn bruker opp hele lønna på stambaren opp i gata, kvinner som ønsker seg menn, kvinner som ber til La Virgen de Guadalupe om at Gud må sende dem en mann, kvinner som er gift med feil mann. Det høres ut som et mareritt av en bok, og kanskje noen ville spurt meg hvordan jeg kunne holde ut å lese en slik bok, jeg som ikke har noe annet enn forakt for kvinner som baserer sin egen lykke (eller trivsel, for å bruke et mer realistisk ord) på om de har en mann eller ikke, men nei, for Cisneros skildrer dem ikke sentimentalt, hun ber ikke om sympati på kvinnenes vegne; hun viser dem bare fram, ja, hun viser dem faktisk fram krasst.   I tillegg finnes det flere selvstendige kvinner i novellene, som oftest bipersoner, som Felice og Graciela i tittelnovellen. Felice (lykke) og Graciela (nåde) kjører egen bil, de sitter ikke i huset sitt og venter på å komme noen vei, som Cléofilas.

I novellen befinner vi oss på den meksikanske siden av den meksikansk-/amerikanske grensen, i borderland. Cléofilas har tidligere bodd på den andre siden, men valgt å dra til Mexico for å gifte seg. Et valg hun trodde var lurt, men som viser seg å bli noe helt annet enn i alle telenovelas-ene hun ser. 

Sandra Cisneros selv ble født i Chicago, oppvokst i en meksikansk-amerikansk familie. Det er engelsk hun skriver på, men hun tar ikke fem øre for å mikse inn spansk. Selv har hun visstnok sagt at hun vokste opp uten å føle at hun tilhørte noen av de to kulturene. Denne tematikken går igjen i Woman Hollering Creek, ikke bare i tittelnovellen. I "Bien Pretty" drar en høyt utdannet meksikansk-amerikansk kvinne fra San Francisco til San Antonio (mange av novellene foregår her) for å komme seg bort fra en hard break-up og passe på huset til et par som skal være bortreist i et år. Her treffer hun Flavio, som nettopp er kommet fra Mexico og tatt seg jobb som insekstsutrydder (men han er egentlig en poet), noe som ender i noe vi kanskje kunne kalt en "kulturkræsj", noe som, må det sies, jeg egentlig ikke tror på. Kulturkræsj er bare en dårlig unnskyldning for opphopning av fastgrodde fordommer, enten det eller så et det det individuelle mennesket i seg selv som er vanskelig, ikke hans eller hennes kulturelle lass. Men det er greit at jeg mener det, for Cisneros konkluderer ikke på noen måte. At ting går skeis og det skyldes på kulturkræsj, er noe karakteren(e) tenker, ikke et standpunkt forfatteren har tatt. Selv viser hun bare fram konfliktene. Hun presser ikke på noen synspunkt, hun ber (som sagt) ikke om sympati på vegne av disse - noen nærmest stakkarslige - kvinnene, og slik gjør hun dem til nettopp selvstendige individer med makt over seg selv. Ja, de har valgt feil og de velger feil, men det er deres egne valg. Og mennesker som tar egne valg, selv om de er feil, er lettere å ha sympati med enn de som liksom styres ned i møkka av en skjebne, eller rettere sagt: samfunnet rundt dem. Ingen er totale kasteballer i et system. Det tror jeg ikke noe på. Cisneros skriver altså  om disse kvinnene på en troverdig måte. 

For å gå tilbake til noe jeg såvidt har nevnt: Språket. Jeg må si noen flere ord om den. Den, og skrivestilen. Første gang jeg kom borti Sandra Cisneros var i faget 'Amerikansk litteratur og kultur' som jeg tok foregående høst. Da hadde vi tittelnovella på pensum, og blant et pensum hvor alle de du har hørt om var med (Hemingway, Thoreau, Emily Dickinson, Herman Melville, Nathaniel Hawthorne, William Carlos Williams, Allen Ginsberg osv.), fantes det forfattere jeg ikke kjente til, ikke en gang av navn, og en av dem var Sandra Cisneros. Jeg ble nesten umiddelbart henrykt. Jeg leste et avsnitt før jeg var hooked på språket hennes. En salig blanding av engelsk og spanske fremmedord, triksing med setninger og en egen flyt og fart som jeg har sett før, men som ikke mange har. Noe ved skrivestilen minte meg også om en mer voksen Francesca Lia Block, en mer alvorligere versjon. Jeg skal ikke si at ting som er mørkt hos Cisneros er mørkere enn hos Block, for det er mørkt hos Block også, men det er mindre vakkert hos Cisneros; grovere, råere. (Og noen vil kanskje si: mer seriøst.) Det er også mulig jeg tenkte på likheten mellom disse to fordi de begge har fått meg til å virkelig kjenne på omgivelsene de beskriver (og at det ofte innebærer mat, bl.a. enchiladas). En annen mulighet er at en (om ikke flere) av bøkene til Block handler om Witch Baby som elsker Angel Juan, som en dag er borte, forsvunnet fra jordas overflate (Los Angeles) sammen med familien, antageligvis sendt tilbake til Mexico. Og som navnet tilsier, er Witch Baby datter av en heksekvinne, og kvinner som driver med voodoo eller ser på seg selv som hekser er det flere av i Woman Hollering Creek. 

Avsluttningsvis vil jeg bare sitere en av kvinnene i boken sin (takke)bønn til La Virgen de Guadalupe:
   I can't be a mother. Not now. Not for me to choose, like I didn't choose being female. Like I didn't choose being artist-- it isn't something you choose. It's something you are, only I can't explain it.
   I don't want to be a mother. 

   I wouldn't mind being  a father. At least a father could still be artist, could love something instead  of someone, and no one would call that selfish. 

   I leave my braid here and thank you for believing what I do is important. Though no one else in my family, no other woman, neither friend nor relative, no one I know, not even the heroine in the telenovelas, no woman wants to live alone.
   I do.