Opplesninger, fruktspising og den første høstforkjølelsen

Jeg liker ikke opplesninger. Sist jeg var på det datt jeg helt ut. Jeg var på et arrangement på biblioteket som handlet om døden i litteraturen, i henhold til oversettelse. Noen av dem snakket om litteraturen (det liker jeg), andre leste opp fra bøker, det var da jeg begynte å tenke på andre ting. Jeg begynte å tenke på mamma og at jeg måtte ta et bilde av der jeg bor og sende det til henne, kanskje, og jeg begynte å tenke på ei jente jeg hadde helt glemt bort bodde i Oslo og at vi kanskje kunne treffes til helgen; jeg begynte å tenke på kjæresten min og hvordan gjensynsmøtet vårt vil bli neste gang, kommer vi til å være sure og ikke høre på hverandre, eller kom det til å være hyggelig, selv om jeg alltid satser på at det kommer til å bli hyggelig og jeg gleder meg alltid; jeg lurte på om jeg etter siste forelesning på fredag kanskje ville rekke å ta en kaffe med A, eller om jeg etter forelesningen burde stikke hjemmom først og hva jeg skal ha med som niste på toget (smoothie og druer, kanskje sjokolade, det kommer jo til å være fredag); jeg kom på at jeg skylder noen penger og at jeg må huske å betale de tilbake når jeg får penger neste gang, som er på fredag, fjortende, det er femtende på lørdag. Før jeg prøvde å summe meg, her sitter jeg jo og hører, jeg hører om Cherry, hun skal bestille en time, til hva? En legetime? Jeg vet ikke. Jeg har ikke fulgt med. Han har lest skikkelig lenge nå, oversetteren av David Foster Wallace til norsk. Han har lest lenge opp fra Infinite Jest. Heter den det på norsk også? Hva betyr 'jest'? Er det sånn som man gjør med sitronen når man f.eks. baker sitronkake, når man skreller litt smått av skallet og tar det oppi røra? Lemon jest... nei. Det er zest, det. Lemon zest. 'Jest' betyr en slags spøk (forteller google meg siden). En evig spøk. David Foster Wallace ble aldri ferdig med boka. Den er ustrukturert, sa oversetteren før han begynte å høytopplese fra boka. Det er ikke noe vi kan gjøre med det. Hm, tenkte jeg. Gjorde ikke redaktøren til Jakob Ejersbo det med hans tekster, Afrika-trilogien, etter at han døde av kreft uten å ha fullført verket? Jeg mener å ha lest det. Vel, han hadde sikkert bed redaktøren sin om å gjøre det, han var jo syk, de visste han skulle dø snart. David Foster Wallace begikk selvmord.

Apropos så var det under en forelesning om modernismen forleden at vi hørte på et opptak med Tor Ulven. Han leste et  av sine egne dikt. Det likte jeg. Diktet handlet om å gå seg vill i skogen. Jeg skrev ned deler av det, sikker på at jeg ville klare å finne det igjen etterpå, men det gjorde jeg ikke. Det var synd. På overheaden var det et bilde av ham med årstallene for da han ble født og da han døde. Det var ikke mange årene. En fyr rakte opp hånden, han lurte på hva som skjedde med Ulven siden han døde så ung. Foreleseren sa at hun visste ikke helt. Det sa hun først. Da tenkte jeg: hæ, vet hun det ikke. Så sa hun: Jeg er ikke sikker på hva som feilte ham, men han begikk selvmord av det. Selvfølgelig visste hun det. Senere snakket vi om Karin Moe, Stein Mehren og Georg Johannesen, og jeg kunne ikke la være å tenke spydigheter om kommunister i hodet mitt. Jeg har kommunistforakt. Men jeg likte diktet vi leste. Og jeg var enig i mye av det han må ha ment etter tolkningen foreleseren gjorde. Jeg er heller ikke særlig fan av TV-auksjoner. Det er for folk flest å kjøpe seg fri fra en dårlig samvittighet, tenker jeg. Men jeg vet ikke akkurat heller, kanskje de pengene gjør mye godt, og da betyr det jo ikke så mye om hva som drev menneskene til å gi den. Det er som å si at det er lett for en mamgemillionær å gi bort hundretusen til veldighet og liksom pffte av det, men og så da, de som fikk de hundretusen ble jo glade de. Men dette er sikkert opplagt.

Jeg var på en helaften med poesiopplesning for ikke så lenge siden. Cappelen Damm arrangerte det i kjelleren til Centralteateret. Da leste bl.a. Jan Erik Vold opp dikt. Det likte jeg. Han stod ikke bare der opp og ned, det er det jammen meg mange poeter som gjør, og det er gørr kjedelig. Øyvind Berg f.eks., han er en poet som absolutt ikke gjør det. Han er gøy å se. Sist jeg så ham var på litteraturfestivalen i Lillehammer, i en bokbutikk, men jeg måtte gå før han var ferdig, jeg skulle rekke noe annet. Jeg tror jeg skulle se tre kvinnelige forfattere fra tre forskjellige tiår snakke om bøkene sine. En av dem var danske Josefine Klougart og hun ble jeg litt forelska i. Da jeg kom hjem igjen til Bergen måtte jeg google henne og fortelle om henne til min kjæreste som egentlig ikke er interessert i bøker, men hører på meg likevel fordi han liker meg så godt. Jeg viste ham også bilde av henne. Er ikke hun fin, eller, sa jeg. Så leste jeg en bok av henne og ble skuffet. Æsj, men kanskje leste jeg feil bok.

Noen vil man så gjerne like. Ulven, som jeg allerede har nevnt, er en sånn. Jeg har lest mye av ham uten å like ham, før dette diktet jeg hørte opplest på forelesning. Jeg satt og drakk kaffe fra en termos. Jeg gjør alltid det. Men av og til føles det ut som om noen har puttet sovepulver i kaffen, uansett hvor interessant noe kan være. Du spiser ikke ordentlig, pleide kjæresten min og si. Du må ta Omega-3. Jeg nekter å ta tilskudd. Det betyr at man spiser galt, og da bør man heller rette på dét. Men hvordan spiser man riktig, jeg har ikke tid til å bry meg om det. Jeg tenker på Elizabeth Wurtzel som fikk A-er hele tiden samtidig som hun skrev for Rolling Stones da hun gikk på Harvard. Det klarte hun fordi hun var dopa på kokain og speed og jeg husker ikke hva (det er lenge siden jeg har lest både Prozac Nation og More. Now. Again.). Jeg har selvfølgelig ingen planer om det, jeg bare tenkte på henne. Sist jeg hørte noe om henne var hun så pro-Israel at jeg fikk litt avsmak.

Jeg var på et loppemarked forleden og møtte på T. Hun så at Prozac Nation lå på et av bokbordene, tok den opp (jeg elsker coveret) og sa se på denne. Jeg sa den var veldig bra, men at jeg hadde den fra før av. Jeg kjøpte den på et boksalg på biblioteket i Kristiansand, sammen med Henrik Wergelands samlede verker, under en kulturnatt. Det er kjempelenge siden, men jeg husker ennå hvilken kjole jeg hadde på meg. Den samme dagen spiste vi, familien, middag på indisk restaurant, og jeg ble så mett at... Ja, jeg ble veldig mett. Jeg var tidligere i livet ikke særlig glad i indisk mat, men nå har jeg begynt å like det. Jeg er veldig glad i spinatpaneer og mango lassi. Ok, hvem liker ikke mango lassi? Hvem liker ikke alt med mango? Hver gang jeg spiser mango, av og til spiser jeg en hel mango (og bare det) til frokost, lurer jeg på hvordan jeg kan finne på å spise noe annet. Jeg tror mango er det beste jeg vet. Jeg var i butikken en kveld for å kjøpe en pakke sigaretter, jeg var på vei ut for å drikke øl og gå på konsert, men jeg så en mango og måtte bare ha det også. En pakke sigaretter og en mango. Jeg la den i sekken og glemte den bort. Dagen etter ble jeg veldig glad for at jeg hadde en mango i sekken. Jeg har en mango i kjøleskapet nå, jeg har glemt den litt bort, tror jeg. Jeg kjøpte den i forrige uke. Det skjer alltid når jeg kjøper en mango. Jeg glemmer at jeg har den. Og når jeg kommer på det og så spiser den, skjønner jeg ikke hvordan jeg kunne glemme at jeg hadde en mango.

Jeg var på butikken her en dag i ens ærend å kjøpe halstabletter. Det hadde jeg ikke råd til, for jeg hadde ingen penger, var blakk, bortsett fra et par tiere. Jeg kjøpte noen appelsiner i stedet. Så syklet jeg hjem med appelsinene og kuttet en opp og spiste appelsin. Da tenkte jeg at det var så godt at jeg burde spise appelsin mye oftere. Tenk på C-vitaminene. Nå blir jeg kanskje ikke syk likevel. Disse to appelsinene skal redde meg, og teen med sitron i. Og den tykka jakka mi.