I dag var det søndag og jeg stod i garderoben og skiftet til hverdagsklærne mine da jeg la merke til at kvinnen ved siden av meg tok på seg en kvapsete joggebukse. Jeg la merke til at jeg tenkte: skal hun virkelig ha på seg det? Hvordan kan hun gå med noe sånt? Jeg ser folk med joggebukser på stadig vekk, og kanskje tenker jeg den samme tanken hver gang jeg ser det, uten at jeg dveler ved den, som jeg gjorde denne dagen. Jeg tenkte at hvis jeg hadde tatt på meg en sånn bukse etter å ha løpt og svømt, så hadde jeg ikke merket at jeg hadde brukt formiddagen på å løpe og svømme. Jeg hadde følt meg som en slappfisk i stedet. Å treffe en venn på kafé, som jeg gjorde like etterpå, kunne jeg ikke gjort i et sånt plagg. Og jeg hadde i hvertfall ikke klart å sette med ned ved arbeidspulten for å lese heller, ikledd et slikt plagg.
Jeg kjenner folk som kan gjøre litt av hvert når de står opp om morgenen, uten at de har skiftet til ordentlige klær først. Jeg kjenner folk som skriver innleveringsoppgaver ikledd silkemorgenkåpe eller pysjbukser. Det klarer ikke jeg. Jeg står opp, steller meg og kler på meg. Før det har skjedd, skjer det ingenting. Jeg spiser ikke en gang frokost før jeg har fått på meg ordentlige klær. Det spiller ingen rolle hvor mange mennesker jeg skal møte i løpet av dagen; om det er hele skolen, syv mennesker, bare én eller ingen: jeg kler på meg uansett.
Klær skaper folk. Tar jeg på meg en joggebukse, eller forblir jeg i sovetøyet, er det som om hele hjernekapasiteten blir borte. Det er litt som tenkehjelmen til Peter Smart, bare motsatt. Han tar en fuglekasse på hodet, så tenker og knaker det oppi der og han finner opp en ny oppfinnelse. Når jeg er kvapsete kledd og ser ut som en dass, føler jeg meg som en dass. Jeg føler meg dårlig. Ikke dårlig som i kvalm, ikke helt frisk etc., men dårlig som i noe nedgradert, det gjør noe med selvfølelsen. Hvordan skal jeg klare å skrive noe bra, gjøre noesomhelst bra, når jeg ikke en gang kan kle meg bra? Det er som om jeg blir stigmatisert av joggebuksa. Det samme gjelder andre. Jeg klarer ikke å ta folk som går i joggebukse seriøst. Hvorfor skal jeg høre på noen som går i joggebukse? Har de så dårlig smak i klesveien, har de sikkert dårlig smak ellers også. Joggebukser får meg til å tenke på white trash. Det får meg til å tenke på forfall, på uintelligente mennesker, fast-food, tv, sofasliting og det som verre er. Det er så enkelt å ta på seg noe annet, noe skikkelig. Så hvorfor lar folk være?
Da kjæresten min og jeg bodde sammen, måtte jeg få ham til å love meg én ting, og det var at han aldri under noen omstendigheter skulle gå i joggebukse. Jeg kunne ikke leve sammen med noen som gikk i joggebukser. Jeg får frysninger av det. Å ta på seg joggebukser er å melde seg ut. Jeg leste en gang et essay av Stig Sæterbakken som handlet om akkurat dette. Han skrev at det å kle seg i joggebukse, selv om man bare er hjemme med den man lever sammen med, uansett hvor lenge man har vært sammen/gift, er det samme som å ikke ha respekt for dette andre mennesket. Jeg nikket meg enig og var glad for at det fantes flere som tenkte det samme om kvapsete joggebukser som meg.
Så hva mener jeg med ordentlige klær? Jeg mener ikke at man må fjonge seg sånn hver dag. F.eks. sminker jeg meg aldri, kanskje to ganger i året. Jeg går tilogmed ut på byen uten å sminke meg. Jeg går nesten aldri med smykker, kanskje en ring av og til. Jeg grer aldri håret. Ikke er jeg spesielt opptatt av mote. Jeg leser ingen moteblader. Jeg kjøper nesten aldri klær. Og så videre. Men det finnes et minimum. I mitt tilfelle er det svarte jeans/bomullsbukser og (blå) skjorte eller en svart genser. Det er ikke spesielt fjongt, ikke særlig kreativt heller, men det er ordentlig og viser i hvertfall et skille mellom seng, søvn og alt som hører den verden til, mot dagen, våkenheten, produktiviteten og alt på den andre siden.
(Ytterklær er en annen historie. Du ser aldri meg i allværsjakke. Når jeg tenker meg om, så er jeg kanskje litt snobbete. Det tok lang tid før jeg turte å vise meg i tursko andre steder enn i skogen/på fjellet. Eller i joggesko uten å jogge. Flip-flops o.l. har jeg aldri vært borti.)
9 kommentarer:
Du er litt spesiell, altså. Men jeg er enig i hva du sier. Joggebukser er fælt, men jeg husker den gang da jeg var en av dem som brukte joggebukse offentlig. Jeg gikk på ungdomsskolen og hadde skikkelig dårlig selvtillit. Joggebukser er en ond sirkel om man har dårlig selvtillit. Ingenting blir bedre med daffeklær.
Ingen motesans eller dårlig selvtillit er INGEN unnskyldning for å gå i joggebukser! Du blir hva du har på deg.
JEG GÅR I JOGGEBUKSER!!!!!!!!!! Ikke ute da. Bare hjemme når jeg sitter og skriver. Sorte da. Ikke grå!
Pynt dere!
Pynt dere!, ja var navnet på Sæterbakkens essay. Det stod opprinnelig på trykk i PERSONAE. En eller annen gang. Jeg leste derimot essayet i essaysamlingen 'Dirty Things.' Anbefales!
Jeg tenker det samme om joggebukser som hva du (og tydeligvis Stig Sæterbakken) gjør. Går man i joggebukser, kan man ikke forvente at andre mennesker skal ta en seriøst.
Ja, du har helt rett: Du er snobette. Men det er lov ;-)
Joda, man kan ta mennesker i joggebukser seriøst. Man kan bare ikke ta dem så fordømt høytidelig. Selv går jeg gjerne i stillongs og strømpebukse og spiser chips rett fra posen (når jeg er alene).
Jeg mener man skal få gå i de klærene en vil og at det eneste viktige er at personen er ren og ikke skitten og illeluktende. Selv er jeg i en jobb der jeg sitter i en kontorstol dagen lang og da går jeg enten i en løs bomullsbukse/joggebukse eller noe med strømpebukse til. Det som gjelder når jeg skal være produktiv er da komfor. Alle mennesker er forskjellige og alle mennesker "dømmer" mennesker av ulike gunner.
Ja, seff kan folk gå i hva de vil. Folk kan jo mene hva de vil også.
Jeg sier bare at jeg selv ikke forstår at folk føler seg nettopp komfortable i joggebukser.
Legg inn en kommentar