Jeg stod opp tidlig og spiste en frokost bestående av en rosa grapefrukt og en skål med müsli og kulturmelk. Jeg lagde meg en kanne med kaffe og forberedte på den måten hva jeg skulle bruke formiddagen til. Jeg skrev en oppgave om den frie vilje i Herman Melvilles langnovelle "Bartleby, the Scrivener." Jeg følte jeg etterhvert bevegde meg mer i filosofisonen enn i litteratursonen da jeg brukte nesten én time på å formulere en vanskelig tanke om fri vilje som var logisk inni hodet mitt, men som, aller først, kom ut veldig rotete på papiret. Jeg måtte lese den flere ganger for å se om den var forståelig. Jeg syntes den var forståelig, men det var fordi det var jeg som skrev den. Det kunne hende den ville være uforståelig for andre. Jeg bestemte meg derfor for å sende den til noen og spørre om de skjønte den, men siden det var lørdag kunne jeg ikke forvente svar altfor fort, så jeg skrev hele førsteutkastet og tenkte at nå var jeg fornøyd med innsatsen, jeg kunne skrive videre, eller endre på noe, dagen etter i stedet. Grovarbeidet var gjort. Deretter så jeg at klokken var blitt over to, og at polet snart kom til å stenge, så jeg syklet bort dit og kjøpte en flaske med rødvin, før jeg igjen syklet til biblioteket og hentet en diktsamling av en av mine favorittpoeter som nylig var blitt utgitt og som jeg hadde reservert. Ikke før jeg kom hjem igjen og lagde meg noen brødskiver med avocado, la jeg merke til at diktsamlingen var ganske tjukk, ikke en sånn liten flis som så mange diktsamlinger pleier å være (jeg klarer ikke å la være å tenke at de er så tynne fordi forfatteren bak dem bare hadde såå lyst til å gi ut noe fortest mulig med minst mulig arbeid, men det er kanskje spydig av meg, på grensen til det populistiske, som om jeg egentlig, bak min litteraturinteresse, ikke skjønner meg på kunst, som om det er det som er sannheten, bare at jeg har kamuflert den og gjemt den vekk), men en ganske tykk lefse, og det gledet meg, for jeg virkelig elsker diktene hans, og forhåpentligvis disse også, de som nå lå foran meg på bordet og ventet på at jeg skulle lese dem.
Jeg leste et av diktene, det handlet om Gud, før jeg ble avbrutt fordi jeg satt i stuen. Det dreide seg om vaskelister og vasking. Jeg sa min mening om det (som egentlig ikke er noe særlig til meninger, de er veldig vage og hvemsomhelst kunne brukt to sekunder på å overbevise meg til å mene noe annet enn det jeg nettopp sa) før jeg begynte å lese på en roman i stedet. Dikt passer seg liksom ikke i en stue hvor det er andre til stede, den krever liksom noe mer, en større konsentrasjon. I romanen ble jeg umiddelbart trukket inn i et ørkenlandskap med en vanskelig rockestjerne. Han beskrev en annen som psykopat, men jeg kunne ikke la være å tenke, da jeg leste om denne rockestjernen, at det er du som er psykopaten her. Du ringer til kjæresten din, som befinner seg i Paris, på jobb (hun jobber i motebransjen), mens du selv er i ørkenen i California, med en pistol som du fyrer av et skudd med rett etter at du sier til henne at nå tar du selvmord hvis du ikke får det som du vil. Deretter dropper du mobiltelefonen i bakken og bryter kontakten. Og det virker ikke som om dette er første gangen du oppfører deg sånn, men det er første gangen dama di, som du ringer opp igjen litt senere, dropper deg for alltid, nå er det faktisk helt slutt. Og jeg tenker at hun ombestemmer seg nok, for sånne ting tar aldri slutt. Noen mennesker bare holder på med hverandre i en evig runddans med krangel, skriking og slossing, til tross for at det er mer styr enn glede fortsetter de forholdet -- fordi: de elsker hverandre. Det er det dere driver med, og jeg vedder på at hun kommer til å ta deg inn i varmen igjen med en gang du og hun kommer tilbake til London.
Og så kommer dere til å fortsette videre på samme måte, tenkte jeg før jeg la vekk asjetten og vannglasset. Dere kommer ikke til å forstå at dere ikke er bra for hverandre. Kanskje hvis det kommer en tredjepart inn i bildet, men kanskje ikke da heller, for kjærligheten kommer (dessverre) til å overvinne også dét. Noen ganger hadde det vært best om den var over, kjærligheten, noen ganger er den for sterk.
Men det siste der var egentlig bare mine egne teorier, en observasjon jeg gjorde av fiktive mennesker i en bok, og egentlig var det bare én fiktiv person, for det var bare rockestjernen jeg kunne se, der han stod i mørket i ørkenen (og der er det virkelig mørkt, ingen lysforurensing) og ringte til sin kjæreste i Paris; hva hun gjorde fikk jeg aldri vite, for selv om hun i telefonen sa at hun lå i senga og sov da han ringte, kan ikke verken rockestjernen eller jeg vite at det var det hun gjorde, og heller ikke at det ikke lå en annen i senga hennes, som rockestjernen trodde (sikkert fordi den som er skyldig i noe selv blir ekstra mistenksom mot andre). Kanskje ville jeg komme til å få greie på det senere, for jeg hadde tenkt til å lese videre i boka, men ikke akkurat da, den ettermiddagen. For etter at jeg hadde spist, sjekket jeg en adresse på Google Maps før jeg skiftet til noen andre klær og syklet avgårde med en vinflaske i sekken, på vei til en innflyttingsfest på andre siden av byen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar