Annerledessøvnen

Jeg sitter på toget og leser en New York Times-artikkel om søvn, søvnvaner, om den åttetimers nattesøvnen, som kanskje ikke er den beste måten å sove på likevel, åttetimerssøvnen som står der nesten som et kategorisk imperativ, som kjæresten min alltid maste om da vi bodde sammen. Du kan ikke stå opp så tidlig, da får du ikke nok søvn. Jo, jeg trenger ikke mer. Jeg kan godt leve på 5-6-7 timer med søvn, så hvorfor skal jeg gidde å sove i 8, likesom bare for å sove etter en norm. Hvis jeg kan klare meg med lite, hvorfor ikke? Så mye som det er å gjøre, sier jeg ikke nei takk til 2-3 "ekstra" timer.

En venninne av meg, som nettopp har flyttet til byen, spurte meg om vi skulle begynne å lese og drikke kaffe sammen. Hun jobber i utelivsbransjen og jeg tenkte meg med en gang at hun hadde en annen døgnrytme enn meg og at forslaget hennes ville bli vanskelig å utføre i praksis. Ja, vi kunne spise frokost på den bokkaféen rett rundt hjørnet der hvor du bor, sa jeg. Hvor tidlig står du opp? Hun svarte ti-tiden og jeg sa at jeg stod opp halv syv hver dag, kanskje tidligere, men aldri senere, og at jeg i ti-tiden alltid befant meg på forelesning, og så gikk hele planen hennes i vasken. Hun spurte så om når jeg la meg. Jeg sa at jeg la meg i tolv-tiden. Hun sa at da sov jeg ikke nok. Der var åttetimersmafiaen igjen. Jeg sa jo.

Jeg forstår ikke hvorfor folk prøver å si til meg at jeg ikke sover nok. De ville aldri sagt det hvis de ikke hadde visst at jeg sov så lite. Jeg går ikke rundt med mørke ringer rundt øynene og er irritabel. (Det siste der er jeg fra før av, det er en del av min utålmodighet.) Jeg forsover meg aldri. Jeg kommer ikke for sent. Jeg synes det å kommentere søvnmønsteret mitt havner i samme kategori som å kommentere andre folks spisevaner. Du spiser for lite, du sover for lite. Å kommentere matvanene mine er riktignok noe kjæresten min også gjør stadig vekk, og det er skikkelig irriterende. Men vi har levd sammen og delt kjøleskap og matbudsjett. Når alarmen min ringer, hører også han den.

I helga var jeg på vitenskapssenteret Nemo i Amsterdam, et vitenskapsmuseum for barn, men dog, jeg leste at tenåringer trenger ni timer med søvn, at åtte var vanlig for voksne, men at det fantes mennesker som klarte seg fint på fem-seks. Jeg følte meg litt mindre som en freak. Jeg tok et bilde og sendte det til kjæresten min. Litt etterpå sendte han meg en link til artikkelen om søvn. Rethinking Sleep. Kravet om å sove åtte timer sammenhengende hver natt skaper insomniacs og storforbruk av sovepiller. Fordi folk tror at det er det de må. De stigmatiseres til å tro at de er trøtte mennesker og at noe er galt når de ikke får sovet åtte timer hver natt, når det egentlig er helt ok å ha andre søvnvaner. Man kan ha first sleep og second sleep. Istedenfor å sove åtte timer sammenhengende hver natt, kan kan fordele søvntimene utover dagen og f.eks. sove en halvtime midt på dagen og våkne uthvilt og mer klar til resten av dagens oppgaver enn om man ikke hadde sovet den halvtimen. Alle som jobber hos Google har denne muligheten, for de har skjønt det. Spanjolene har skjønt det for lenge siden. Jeg tenker: for en strålende idé! Jeg kan stå opp halv syv, lese, og når jeg står overfor en oppgave som trenger å soves på, kan jeg bare ta en halvtimes nap i tolv-tiden og så er problemet låst! Fantastisk!

Fra før av er jeg fan av powernaps. Fem minutter søvn over en benk på lesesalen gjør faktisk underverker. Jeg kan sitte lenge og lese og gjespe og være ukonsentrert før jeg omsider likesom gir meg selv lov til å sove i fem minutter, og etterpå er alt alltid så mye bedre. Jeg er ikke lenger trøtt og føler meg mye klarere i toppen. Jeg burde bare ha latt meg selv sove i fem minutter med en gang. Jeg burde gjøre det til en vane. Og forlenge det til en halvtime hvis det virkelig gir så mange fordeler som artikkelen viser til. Håper bare jeg ikke begynner å snorke.