STEFFEN TAR SIN DEL AV ANSVARET av Christian Valeur

Jeg leste på omslaget av Steffen tar sin del av ansvaret og forventet meg en bok full av ironisk distanse, en irriterende roman fra ironigenerasjonen, men jeg tok feil. Den snakker om den, men er ikke det selv (selv om den riktignok er en satire). Romanen handler om Steffen som treffer Kjersti fra Sogn og Fjordane, hun snakker en dialekt hvor de sier 'da' i stedet for 'det' (det elsker jeg, det er så fint) og er med i Natur & Ungdom, og Steffen, han melder seg inn i Naturvernforbundet og krangler med kjæresten sin, Isabell, om det å kaste brukelig mat osv., og jeg kjenner meg igjen, hvor mange ganger har jeg ikke irritert meg over at kjæresten min åpner en ny boks av noe når det allerede er en åpnet i kjøleskapet, fordi en ny en liksom er bedre, hvor kommer det fra? Den gamle først, så ny. Især gjelder det peanøttsmør. Hos Steffen og Isabel gjelder det cola light.

Steffen jobber på en restaurant hvor han spiser restene og mat som skal kastes, han orker ikke tanken på at den skal kastes, så han spiser den eller tar den med hjem og gjemmer den i boden, glemmer at han legger maten i boden til naboenes irritasjon. Jeg skjønner frutasjonen. Jeg har selv jobbet i restaurant og sett menger av brukelig mat bli kastet, pga. noen regler som skal følges, men hjemme hadde den maten aldri blitt kastet. Av og til har jeg reddet den, andre ganger innsett at det ikke nytter, jeg kan ikke ta med syv mozarellasandwicher hjem, jeg får ikke spist dem, jeg kan ikke spise syv mozarellasandwicher.

Steffen føler seg som en støvsuger. Vel, det er mitt utrykk. Det er når man må spise restene i kjøleskapet fordi ingen andre i husholdningen gidder. Jeg føler meg også sånn mange ganger. Jeg skal lage matpakke og har helst lyst til å kutte to skiver av det nye valnøttbrødet og ha brunost og blåbærsyltetøy på, men jeg vet at det ligger en tacolefse fra i går som ikke ble spist, og en Tupperware-boks med mais, tomat og agurk i blandet den siste skvetten av salsa som var i glasset, så jeg tar med det som matpakke i stedet. Heldiggrisen av en kjæreste kan spise av det nye valnøttbrødet når han skal spise lunsj. Kathleen tar sin del av ansvaret.

Steffen blir til slutt dritlei av at alle gjør narr av ham og drar avsted til skogs for å leve mest mulig miljøvennlig. Og fordi det er trøbbel i forholdet ellers også. For er han egentlig opptatt av miljøet, eller er han opptatt av Kjersti?

Det er småting Steffen gjør for å forsøke å redde miljøet, og det er småting boka handler om. Steffen melder seg ikke inn i en aktivistgruppe full av hemmelighetskremmerier, eller bedriver lobbyvirksomhet "der oppe" et sted. Man trenger kanskje ikke det heller, selv om noen av romanens personer ville mene at det ikke er noe poeng for enkeltmennesket å gjøre noe når statene ikke gjør noe (eller nok). De diskuterer over øl og undrer seg over små miljøspørsmål som kanskje egentlig er store. (Som i alle monner drar, vet du.) F.eks. stusser de over hva som er mest miljøvennlig av å tørke seg med en lufttørker eller å tørke seg med papir? Det er noe jeg lurer på stadig vekk når jeg går på do på utesteder. Noe svar kommer aldri i denne boka, mattestudenten som sier han skal regne det ut finner ikke tallene han trenger til regnestykket, og jeg lurer fortsatt på det. Hva er mest miljøvennlig av de to? Ikke at det har så mye å si for mine egne vaner uansett, jeg tørker meg alltid på buksene, men jeg er nysgjerrig. Den som vet og leser dette, kan ikke fortsette videre uten å gi meg et svar.

Romanen begynner faktisk med at Steffen nettopp har ankommet hytta i skogen, hvor han skal bo og leve et liv med nullutslipp av CO2. Derfra skues det tilbake til hendelsene som har ført ham dit. Pga. noen mistolkede ord i telefonen, dukker vennene hans opp på hytta, deretter familien og kjæresten. Det blir litt av en miks. Tilogmed Kjersti er der. Hvordan skal det gå?

«En hverdagssatire» står det på omslaget, og ja, det er en underholdende og morsom satire dette her, om «ungdommelig undermot, og om å ha vokst opp med dårlig samvittighet overfor en hel

jordklode.»