Gamle bekjente

[...] 

I morgen kan jeg ikke en gang ha kulturmelk til frokosten. Det er ikke mer igjen. Jeg får spise knekkebrød med peanøttsmør eller brunost. Brunosten min er helt herpa, jeg bruker feil ostehøvel, jeg må kjøpe en høvel som er til ost og ikke vanlig ost. Jeg prøvde å se etter en i en butikk en dag, men der var alle kjøkkentingene borte. Det var ribbet for billige kjøkkengreier. Derimot hadde de flere handlevogner fulle av makrell i tomat på tilbud. Jeg kjøpte det i stedet, mens jeg ventet på en venninne som akkurat har flyttet hit. Hun har flyttet hit, men ikke til noe hjem ennå. Jeg ble med henne på visning. Soveommet i leiligheten var større enn mitt. Han som bodde der kalte det likevel lite. Han minte meg om en jeg kjente før, i holdningen og i stilen, måten han tok seg i håret på. Kanskje alle som har sånn sveis tar seg selv i håret på den måten. Han jeg kjente en gang har jeg ikke møtt på mange år. Sist jeg møtte ham var på gaten i Oslo. Jeg sa nei til å bli med å ta en øl. Jeg ville ikke. Ikke fordi jeg ikke likte han, men jeg visste ikke hva jeg skulle si, hva jeg måtte komme til å si, så jeg gikk videre, satte meg på en kafé i vinterkulden og drakk kaffe og leste i =Oslo i stedet. Det er mange år siden, jeg lurer på hva han gjør nå, kanskje gjør han det samme som før, det gjetter jeg på. Kanskje er jeg forutinntatt, kanskje han driver med noe helt annet, noe mer "fornuftig".

Jeg har en venninne jeg heller ikke har truffet på en stund som jeg skal møte igjen snart. Jeg har ikke truffet henne på snart to år, det var høsten totusenogti, men vi har hatt korrespondanse gjennom telefonen. To år høres lenge ut, men jeg synes ikke tiden har gått sakte. Ikke bor vi langt unna hverandre heller, det er ikke snakk om land langt vekk fra hverandre. Det har bare aldri passet seg. Jeg kjenner jeg gleder meg til å treffe henne igjen, høre på alt hun har å si (hun har alltid masse å si). Hun forteller alltid noe morsomt, hun får meg alltid til å le. En gang i tiden pleide vi å sitte sammen og snakke til de tidlige morgentimer. Eller vi så på filmer til like sent. Hver dag. Avbrutt av sigaretter under et tak. Hun røykte alltid Marlboro gull. Egentlig røyka hun ikke, men hun gjorde det likevel. Jeg vet ikke om hun røyker nå lenger.

Sist jeg snakket med henne var hun ute og handla bokhylle med moren sin. Jeg fikk ikke med meg om bokhylla var til henne selv, men kanskje det. Hun liker å lese, selv om hun leser sakte. En gang jeg dro til Oslo og visste jeg skulle møte henne, tok jeg med en bok til henne, Extremely Loud & Incredibly Close av Jonathan Safran Foer. Jeg lurer på om hun har lest den.