onsdag 1. august 2012

STEFFEN TAR SIN DEL AV ANSVARET av Christian Valeur


Jeg leste på omslaget av Steffen tar sin del av ansvaret og forventet meg en bok full av ironisk distanse, en irriterende roman fra ironigenerasjonen, men jeg tok feil. Den snakker om den, men er ikke det selv (selv om den riktignok er en satire). Romanen handler om Steffen som treffer Kjersti fra Sogn og Fjordane, hun snakker en dialekt hvor de sier 'da' i stedet for 'det' (det elsker jeg, det er så fint) og er med i Natur & Ungdom, og Steffen, han melder seg inn i Naturvernforbundet og krangler med kjæresten sin, Isabell, om det å kaste brukelig mat osv., og jeg kjenner meg igjen, hvor mange ganger har jeg ikke irritert meg over at kjæresten min åpner en ny boks av noe når det allerede er en åpnet i kjøleskapet, fordi en ny en liksom er bedre, hvor kommer det fra? Den gamle først, så ny. Især gjelder det peanøttsmør. Hos Steffen og Isabel gjelder det cola light.

Steffen jobber på en restaurant hvor han spiser restene og mat som skal kastes, han orker ikke tanken på at den skal kastes, så han spiser den eller tar den med hjem og gjemmer den i boden, glemmer at han legger maten i boden til naboenes irritasjon. Jeg skjønner frutasjonen. Jeg har selv jobbet i restaurant og sett menger av brukelig mat bli kastet, pga. noen regler som skal følges, men hjemme hadde den maten aldri blitt kastet. Av og til har jeg reddet den, andre ganger innsett at det ikke nytter, jeg kan ikke ta med syv mozarellasandwicher hjem, jeg får ikke spist dem, jeg kan ikke spise syv mozarellasandwicher.

Steffen føler seg som en støvsuger. Vel, det er mitt utrykk. Det er når man må spise restene i kjøleskapet fordi ingen andre i husholdningen gidder. Jeg føler meg også sånn mange ganger. Jeg skal lage matpakke og har helst lyst til å kutte to skiver av det nye valnøttbrødet og ha brunost og blåbærsyltetøy på, men jeg vet at det ligger en tacolefse fra i går som ikke ble spist, og en Tupperware-boks med mais, tomat og agurk i blandet den siste skvetten av salsa som var i glasset, så jeg tar med det som matpakke i stedet. Heldiggrisen av en kjæreste kan spise av det nye valnøttbrødet når han skal spise lunsj. Kathleen tar sin del av ansvaret.

Steffen blir til slutt dritlei av at alle gjør narr av ham og drar avsted til skogs for å leve mest mulig miljøvennlig. Og fordi det er trøbbel i forholdet ellers også. For er han egentlig opptatt av miljøet, eller er han opptatt av Kjersti?

Det er småting Steffen gjør for å forsøke å redde miljøet, og det er småting boka handler om. Steffen melder seg ikke inn i en aktivistgruppe full av hemmelighetskremmerier, eller bedriver lobbyvirksomhet "der oppe" et sted. Man trenger kanskje ikke det heller, selv om noen av romanens personer ville mene at det ikke er noe poeng for enkeltmennesket å gjøre noe når statene ikke gjør noe (eller nok). De diskuterer over øl og undrer seg over små miljøspørsmål som kanskje egentlig er store. (Som i alle monner drar, vet du.) F.eks. stusser de over hva som er mest miljøvennlig av å tørke seg med en lufttørker eller å tørke seg med papir? Det er noe jeg lurer på stadig vekk når jeg går på do på utesteder. Noe svar kommer aldri i denne boka, mattestudenten som sier han skal regne det ut finner ikke tallene han trenger til regnestykket, og jeg lurer fortsatt på det. Hva er mest miljøvennlig av de to? Ikke at det har så mye å si for mine egne vaner uansett, jeg tørker meg alltid på buksene, men jeg er nysgjerrig. Den som vet og leser dette, kan ikke fortsette videre uten å gi meg et svar.

Romanen begynner faktisk med at Steffen nettopp har ankommet hytta i skogen, hvor han skal bo og leve et liv med nullutslipp av CO2. Derfra skues det tilbake til hendelsene som har ført ham dit. Pga. noen mistolkede ord i telefonen, dukker vennene hans opp på hytta, deretter familien og kjæresten. Det blir litt av en miks. Tilogmed Kjersti er der. Hvordan skal det gå?

«En hverdagssatire» står det på omslaget, og ja, det er en underholdende og morsom satire dette her, om «ungdommelig undermot, og om å ha vokst opp med dårlig samvittighet overfor en hel
jordklode.»

7 kommentarer:

Hilde sa...

synes disse bokanmeldelsene dine er veldig kjekke å ha :)

Anonym sa...

En kjapp sammenregning fra en som hverken kan matte eller har tall paa hvor mye energi en lufttörker bruker eller hvor mye CO2 törkepapirproduksjon slipper ut:
Hvis det er en "gammel" lufttörker (altsaa en med lang levetid) er den mest miljövennlig, selv om den sikker er made in china. Hvis alternativet til lufttörker er resirkulert törkepapir (made in sweden eller et annet sted i närheten), saa er det bedre. Vi bör drikke öl snart. Kommer til Norge i morra.

Kathleen sa...

Ja, men hva med en ny lufttørker som kanskje er det de fleste utesteder har? Og hva med de som ikke er varme, men som blåser sykt sterkt, de som man liksom "dypper" hendene i? Sånne som de har på Fønix kino? De har ikke varm luft, men sykt STERK luft som blåser av vannet fremfor å fordampe den. Hva med de? Ea mener de er best. Men de er jo nye og har kanskje dårlig levetid? Egentlig tullete å bry seg om siden folk flest tørker henda på håndkle, men jeg er nysgjerrig. Vi bør ta en øl! Jeg er i Krs ut neste uke! Og jeg har nesten bare fri!

Sandra sa...

Lufttørkere er sykt uhygeniske, så jeg foretrekker papir.

Kathleen sa...

Hvordan kan lufttørkere være uhygeniske? Man er jo ikke nær apparatet? Og man vasker jo henda før man tørker seg?

Stjernekast sa...

Kanskje lufttørkere er uhygeniske hvis man ikke har vasket hendene godt nok og at bakteriene forblir på hendene mens papiret vil ta vekk noe av bakteriene som såpen og vannet ikke maktet å ta?

Nei, jeg vet ikke. Det er som regel ingen knapp å trykke på som tusen andre har tatt på før deg, den starter jo av sensorer.

Jeg leste et sted at folk flest er for dårlige til å vaske henda, at det vi gjør er å flytte på skitten og at man skal bruke mye mer tid (husker ikke hvor mye) på å vaske henda. Og å tørke henda på buksene er heller ikke hygienisk, ikke at det har noe med saken å gjøre. Når jeg spiste ostepop (sluttet med det) spiste jeg og tørket krydderet på buksa etterpå men jeg latet som jeg tørket BORT krydderet og smulene fra buksa. Da var jeg en gris. Bra jeg sluttet med ostepop. Det hadde heller ingenting med saken å gjøre. Unnskyld meg.

Svært så mange som stikker ut i skogen i bøkene i dag da. Tidligere i dag leste jeg en omtale om Doppler og der var det også en som stakk til skogs.

Kathleen sa...

Ja, i Doppler. Og i Henry Thoreaus berømte 'Walden.'