Deus ex machina

Jeg bruker mellomrommene, pausene mellom en film og en annen på filmklubben for eksempel, på å knote ned dikt og korttekster på hva jeg enn måtte ha av papir i den svarte juksekrokodilleskinnveska mi; på baksiden av forelesningspapirer, forelesningsplaner, utgåtte programmer, en flekk med hvitt blant mengder trykksverte i en avis; her, her, her kan du skrive, ikke her, her er det vi selv som er skrevet, her kan vi leses, om for eksempel den danske forfatteren Helle Helle, som sier at forbildet hennes er Kjell Askildsen, som også er et av mine, eller om Frode Gryttens nye Saganatt, eller, om vi blar forbi kultursidene, om Jonas Gahr Støre og Kristin Halvorsen, eller en annen Helle, lederen av de danske Socialdemokraterne, Helle Thorning-Schmidt, mellom denne trykksverten kan jeg skrive; og jeg skriver også på hånden min, jeg skriver: deus ex machina på den ene hånden min. Først leser jeg det i en av bøkene mine, så slår jeg det opp i det store leksikonet kalt internett, jeg finner ut at det betyr en usannsynlig karakter som plutselig bare kommer inn i en handling (være seg et teaterstykkke, en bok eller en film) for liksom å redde en vanskelig situasjon, og noe ved dette utrykket tiltrekker meg, jeg liker hele greia, jeg bestemmer meg for å skrive det ned sånn at jeg skal huske det; jeg skriver det på hånden, deus ex machina.

Sånn baner de seg frem, ordene, og ikke bare de som blir skrevet med penn, men også de som blir skrevet med taster; det er tilogmed noe nytt, jeg tar opp mobiltelefonen mens jeg venter på noen, bruker ordboksfunksjonen på min gamle Nokia til å skrive meldinger som ikke er meldinger, men som jeg lagrer til utkast, der skriver jeg de minste diktene, de som bare er noen ord, men noen ord som jeg må huske, eller huskelapper på noe jeg må tenke mer på sånn at jeg kanskje en dag kan skrive noe om dem, de ordene som trenger å bli husket, for eksempel dødssynd, Dan Turéll, lilla, som jeg dagen etterpå ser og lurer på hvorfor jeg skrev ned, hva var det jeg liksom skulle skrive om disse ordene her, hvorfor har jeg skrevet ned dette, og så lar jeg dem bli, dødssyndene, Dan Turéll og lilla, jeg lar dem bli der sånn at jeg kan tenke mer på dem, la dem gjære i hodet de neste ukene, la dem dukke frem som tanker på bybanen en av de dagene hvor jeg tar den i rushtiden og ikke får sitteplass, sånn at jeg må stå og ikke får lest i for eksempel Calvinos Klatrebaronen eller Goethes Faust, men i stedet må tenke på mine egne ord, legge dem inn i en ovn sånn at de kanskje kan bli til noe.

Ikke altså bruker jeg bare mellomrommene, men også ventetidene, de fire minuttene det tar å vente på en kjæreste eller det kvarteret det tar å vente på en vegetarpai mens jeg drikker vann med isbiter i og prøver å lese Bergens Tiende, men som jeg bare blar raskt gjennom fordi det som skjer i Bergen føles ut som noe som ikke opptar meg, eller som om det som skjer her ikke egentlig angår meg, noe som står i kontrast til at jeg gjerne leser Aftenposten og om alt som hender i Oslo, ja, avogtil hender det faktisk at jeg leser i et Obos-magasin tilogmed, hvis det ligger der, som om Oslo er mer min by enn Bergen, og på noen måter er den jo det, men altså jeg bor i Bergen og blar raskt gjennom Bergens Tiende fordi det som skjer her er jeg mer tilskuer til enn deltager i, før jeg trekker ut en penn av et gammelt godterietui fra en butikk i Chinatown i London hvis tidligere innhold var eplegelégodterikuler dekket av sjokolade, med smak av kunstige epler, fortært for lenge siden, hvis etui nå brukt som et pennal for penner jeg har stjelt eller fått eller funnet på et eller annet vis; jeg har to Bezzerwizzer-penner som jeg tok fra en quiz hvor vi vant en flaske champagne, og en penn fra Aker Maritime som jeg trodde jeg hadde tatt fra min pappa før min kjæreste sa at det var hans penn som han hadde fått av sin far en gang i tiden, og at jeg godt kunne bruke den, men ikke ikke ikke miste den, og altså, med en av disse pennene knoter jeg ned ordene som en dag skal lede til noe annet, noe som er enda bedre enn de, som er veien dit.

Ordene som vil bli til trykksverte, innbundet, lukket innenfor to permer, lest, eller oversett, gått forbi på jakt etter andre ord som ikke er mine, men kanskje av forfattere hvis etternavn begynner på G eller I, som Geir Gulliksen eller John Irving, etterlatt i stillhet i det klokken har passert stengetid, om ikke det er en fest i andre etasjen som kommer til å sette sine spor av lyd nedover langs veggene slik at vi kan stille oss spørsmålet om braket av et tre i skogen hvor det ikke er en levende sjel som hører lyden, om denne lyden er en lyd eller ikke? Og det er klart det er en lyd, for det er ikke sant at det ikke er noen levende sjeler, det vil alltid være noen som hører, for om vi mennesker har sjel så er det den samme greia som dyrene har, det vi har er ikke noe annet enn deres, om vi har sjel, har de også sjel; om vi er sjelløse, er også de sjelløse, og det vil alltid være noe levende i skogen, om det så bare er et lite insekt vil det være lyd.

Kanskje vil de i andre etasjen spille Glasscandy eller Broken Social Scene eller A Tribed Called Quest eller noe annet, kanskje vil det være en innflyttingsfest, eller en utflyttingsfest, hvor de ikke er så nøye på om det røykes inne eller ikke fordi de jo likevel er på vei ut derfra, Hva er det verste som kan skje, sparke oss ut? Tror ikke det! Som den utflyttingsfesten jeg var på en gang i april, i Gamlebyen i Oslo, opp i tredje (eller fjerde) etasje gjennom en slitt, lysturkis trappeoppgang, hvor jeg på kjøkkenet snakker om Kaizers Orchestra og noen andre norske band og har på meg en knallhvit t-skjorte med svart trykk av en påfugl, som siden, når jeg vasker den sammen med en grønn cardigan, skal få et svakt skjær av grønt, i likhet med den gule cardiganen som jeg også skal slenge oppi vaskemaskinen etter et røykfylt vorspiel hvor vi hører på nettopp avdøde Nate Dogg og jeg drikker vodka og Schweppes, enda jeg er det nest eldste mennesket på dette vorspielet hvor alle andre drikker rødvin, riktignok ikke fordi jeg elsker vodka og Schweppes eller fordi det var det jeg hadde mest lyst på, men fordi jeg var blakk og alt jeg hadde i skapet var en halv flaske vodka, noe vi ikke pleier å drikke, men ha oppi maten når vi lager tysk tomatsuppe eller borsj.

Slik er det med ordene, de sier skriv oss ned, husk oss, spar på oss til fremtidge tider, så glemmer du oss og skriver de nye, kanskje kommer du over oss siden og ler av oss, blir flau, eller kanskje blir du overrasket over at du skrev oss og at vi har overlevd tidens tann og derfor viser seg å ikke være ubrukelige, eller vi forsvinner ned i den grønne dunken fordi vi ser ut som tilfeldige notater, lik oppskrifter du finner på nett og skriver ned før du går i butikken, eller som huskelister over ting du må få gjort innen fredag kveld, slik at du kan få en helg i fred for din samvittighet eller den nagende følelsen over at det var ett eller annet du skulle huske som du ikke kommer på, slik at du kan sette deg ned på en kafé og drikke kaffe i stedet, som kjæresten din kjøper inne etter at du har tilføyd Med en skvett melk i!, noe du tilføyer i det han går opp den lille trappeavsatsen, noe du tilføyer rett før du strekker deg ned for å dra opp helgens aviser og avisbillag opp fra veska eller posen, som også rommer gratisprøver på kaffe, den femte du har fått denne uka, og en pose boller, noen med rosiner og noen uten.