Hallo, Paranoia

Jeg ser at jeg egentlig ikke har skrevet noen særlig personlige innlegg i det siste. Jeg fikk plutselig noia over at folk skal få vite too much. Hvorfor det? Det bor jo en fryktelig oppmerksomhetshore inni meg. Hun har riktignok tonet seg en god del ned siden den gangen hun spilte luftgitar på bordene i kantina på videregående og satt i et halvt døgn i kø inne på et Thon-hotell for å få drite seg ut foran Idol-dommerne (jeg kom til køen rett fra en hard natt, hadde grorudpalme på hodet, cowboyboots og en t-skjorte med en kjærlighetserklæring til en fyr jeg slettes ikke likte, nynnet en Crazy Frog-sang mens jeg danset fugledansen, og da jeg hadde blitt dømt nord og ned dro jeg av meg cardiganen, snudde meg og synliggjorde teksten "FUCK OFF" på baksiden av t-skjorta). Nå har jeg istedet begynt å skrive igjen, men man må jo ikke være oppmerksomhetssyk for å gjøre det. Når man skriver med fullt navn så er man kanskje litt det. Det kan jo være litt skummelt, synes sikkert noen, men det er ikke det jeg ikke liker. Det jeg ikke liker er at... jeg vet ikke helt. Kanskje det at folk skal tro de kjenner meg bedre enn de egentlig gjør (en gang holdt jeg på å dø av at en jeg akkurat hadde truffet sa at han kunne se på meg at jeg var sånn og sånn, som stemte såpass passe (verken for mye eller for lite) at jeg ble helt frika ut, men så viste det seg at han hadde snakka med vår felles kompis, den slasken). At folk som kjenner meg godt skal få vite ting om meg her på bloggen FØR jeg har fortalt dem det selv. Det har sikkert skjedd et par ganger, men jeg fant ut at jeg ikke liker det. Stort sett har det vel vært uviktige ting, men... tenk om jeg ikke tenker meg om en gang! Hm. Jeg er faktisk mer bekymret for det enn at potensielle arbeidsgivere skulle finne denne bloggen.

Fra nå av skal jeg bli mystisk.