The only reason for time is so that everything doesn't happen at once. 
- Albert Einstein

Gratulerer med dagen!

I dag fyller min eldste bror 18 år! Hurra! Gratulerer med dagen! :D

Noen tanker om rastløshet vs. tilstedeværelse

Liggende på ryggen på en yogamatte i det yogainstruktøren snakker om å være tilstede i øyeblikket, om å ikke tenke på uka som har gått (Hermann Broch, cava, altfor mange sigaretter, yoga, kollektivkamerater som ikke setter over penger når de skal) og heller ikke på uka som skal komme (min brors attenårsdag, kakebaking, buss, hyttetur, Kokelimonke, Metro 2033), tenker jeg på noe jeg nettopp har lest i en bok om moderniteteten*: 

The real question at issue, simply put, is that of the meaning of fulfillment--in both general and individual terms. Even enthusiastic defenders of utopia like Ernst Bloch speak of the "melancholy of fullfillment" and stress the importance of the "not-yet" in the vision of the future. But to what extent is a consistent philosophy of the "not-yet" possible nowadays? Unfortunately, the modern utopist cannot afford to follow Lessing, who in his famous apologue imagined himself choosing, at God's invitation, between all Truth and just the active search for the Truth (with the condition of never finding it). It was not too difficult for Lessing to make up his mind and, without hesitating, take the active, though endless, search [...]

Tidligere i uken hadde jeg hatt en samtale om tiden. Det var noe jeg gledet meg til som lå ganske langt fram i tid, hvorså min samtalepartner sa: Det er jo lenge til, kan du ikke heller fokusere på hvordan du har det nå? Jeg sa NEI, og at vedkommende var en gledesdreper og at man alltid må ha noe å glede seg til, noe som ligger i fremtiden, et mål man driver mot, hvis ikke er det ikke noen vits i å leve, da kan man likegodt bare dø (sa jeg). Han var ikke enig. Han mente at man heller burde være til stede nå. Jeg sa at ting kan alltid bli bedre, hvis ikke ting kan bli bedre, er det jo ikke noen vits i å fortsette, at hvis alt er bra nå, så er det ikke noe vits i å leve til morgendagen. Hva er poenget med å leve hvis det ikke er noe der foran som man beveger seg mot? Og hver gang man når et mål, kan man aldri slappe av, da må man finne på enda et mål, man må alltid løpe, bevege seg mot noe annet. Han mente omtrent at jeg var helt fucked opp. Jeg sa: Veien er målet. 

Jeg befinner meg alltid i enten fortiden eller fremtiden. Jeg er aldri her og nå. Det er svært sjeldent. Jeg tenker på fortiden og tenker at alt var bedre da, og jeg tenker på fremtiden og tenker at det skal bli bedre. Bytter vi ut Sannheten i sitatet med fornøydhet/tilfredshet/å endelig være til stedet i nå-et, er jeg ikke i tvil om at jeg, som Lessing, også ville valgt den evige jakten på en uoppnåelig utopi. 

Følelsen av tilfredshet, at alt er helt ok, kan være uutholdelig. En tilstand av verken tristesse eller glede, men et sted midt i mellom, et sted hvor også stillstand og likegyldighet hører til.

Senere snakker jeg med H om det. Hun sier seg enig, i at det er det som er det verste. Hun forteller meg om en periode hvor hun var likegyldig til alt. Hun forteller meg at hun ikke ville treffe folk, og hvis det ble slik at vennene hennes til slutt ikke lenger var vennene hennes (siden hun aldri ville bli med på ting) og at hun aldri kom til å se dem igjen resten av sitt liv, så kom det ikke til å gjøre noe, det var det samme for henne, så likegyldig var hun. Hun forteller at hun i et halvt år dro ned hetta hver gang hun skulle på Blindern for der kjente hun så mange folk og hun orket ikke noen. Hun var fristet til å skrive en melding om at hun ikke lenger var å få tak i og sende den til alle hun kjente. Hadet. Men så gikk det over. 

Det gikk over. 

--

Octavio Paz skriver det på en annen måte: [...] we search for ourselves in otherness, find ourselves there, and as soon as we become one with this other whom we invent and who is our reflection, we cut ourselves from this phantom being, and run again in search of ourselves, chasing our own shadow. 

--

På yogamatten tenker jeg: Fuck mindfullness. Så tenker jeg på alt jeg skal gjøre når denne timen er over.




*Five Faces of Modernity av Matei Calinescu

Bokfrokost lxxiv

vann.
grønn te.
banan og kesam.
Five Faces of Modernity av Matei Calinescu.

I anledning verdens poesidag

Jeg skrev noen stikkord på baksiden av ringpermen min (fordi den er stappfull og jeg har ennå ikke kjøpt nye) om noe jeg intenderte å skrive om i anledning verdens poesidag, som er i dag; jeg skrev noe om Odin, gud for diktekunst i den norrøne mytologien, ikke bare lederen til berserkene (da jeg fortalte opprinnelsen til ordet 'berserk' til min beste venn, for jeg forteller ham ofte om sånne ting, sa han at det visste han fra før, han som hadde gått på ungdomsskole med små nynazister, det var intet nytt for ham, og jeg følte meg snytt); og jeg skrev noe om den mystiske sangen, som jeg allerede har glemt hva heter, noe på 'g', sanger skrevet etter intrikate mønstre, en virkelig kunst, diktning.

Vagt.

Jeg våknet opp på poesidagen og tenkte det var lenge siden jeg hadde lest dikt, bortsett fra den eneste ene diktsamlingen jeg har lest på ukesvis: Dette er det vi gjør med hverandre av Kristian Bergquist, som jeg leste fordi jeg nettopp hadde lest den selvbiografiske Monstermennesker av Kjersti Annesdatter Skomsvold, hvor hun snakker med Kristian Bergquist selv, under en filmvisning i et forlag. Han er astrofysiker og poet. Han sier at han liker realfag fordi det hjelper han å forstå verden, akkurat som litteraturen også hjelper en, oss, meg, å forstå verden. Også poesien gjør det, men ikke alltid. Noen ganger, eller nei, kanskje som oftest, er den bare ord og uforståelig, og jeg tenker at det å lese poesi er så meningsløst, det er bare noen ord smurt rundt. Og kanskje er det av og til nettopp det, en kladd med ord som middelmådige wannabe-kunstnere har kladdet på en hvit flate. Andre ganger leser jeg poesi som åpner seg -- og jeg forstår.

Jeg både elsker og hater poesi.

Dette er det vi gjør med hverandre likte jeg. Jeg kjente den var intens og hadde vilje.

Jeg mangler ofte ordene til å beskrive hvorfor jeg liker noe. Mens haglordene sitter løst, mangler jeg ordene til det gode. Det er som med kjærligheten, man kan ikke beskrive den. Jeg kan ikke beskrive den, jeg kan ikke fortelle den, jeg kan ikke en gang si til noen at jeg er glad i dem.

En dag må jeg kanskje holde en tale til noen, hva skal jeg si da.

Mange leser andres dikt og dedikerer dem bort, tar dem til sine. Hvorfor finne opp kruttet på nytt? Noen gir bort sanger; spiller dem slik at vi alle skal tenke på det samme. (Men gjør vi det?)

Jeg ble nettopp ferdig med en bok som var i en sjanger langt vekk fra poesi. Jeg satt på biblioteket og leste de siste hundre sidene av (den godt over tusen sider lange) mastadonten Bagdad Indigo av Geir Angell Øygarden. En dokumentar fra krigen i Irak. I akkurat disse dager er det ti år siden USA gikk inn i Irak for å styrte Saddam Hussein og hans regime. Boken beskriver Geirs (for i hodet mitt, under perioden jeg har lest denne boken, har jeg alltid tenkt: Nå er det meg og Geir igjen hver gang jeg har satt meg ned med den) opphold i Bagdad før, under og etter krigen, hans samtaler (tatt opp på bånd) med The Human Shields, US Marine, journalister og irakere. Det handler mye om døden. Men når noe handler om døden, handler det også om livet.

Som jeg, uten intendert pretensiøsistet, og kanskje naivt, sa under en muntlig eksamen: Den [Mrs. Dalloway] handler om livet og døden, da eksaminator spurte meg hva romanen dypest sett handlet om. Det var kanskje opplagt, for til syvende og sist handler jo alt om det. (Og det sa han selv før jeg fikk gå ut til sommerferien som stod utenfor døren, mens han lo litt av/med meg bak smilet.)

Men noen tenker mer på det enn andre. Som den lille jenta med rød kåpe i restaurantvognen på toget som plutselig så opp fra tegnestiftene og tegnearket og spurte sin mor om hun også skulle dø en dag. Ja, sa moren. Tenker du mye på det?

Det var toget fra Fredrikstad til Oslo på andre juledag for mange år siden. Jeg satt på toget på vei hjem fra et familieselskap fordi jeg skulle på jobb dagen etter. Jeg husker ikke nå hva jeg spiste, men jeg må ha vært veldig mett. Jeg husker ikke hva jeg satt og leste heller, men det må ha vært noe, kanskje var det ikke en gang en roman, men bare et dameblad. Før jeg sluttet å lese dem.

Her en dag satt jeg på et venterom. Hver gang jeg sitter på venterom pleier jeg å ta opp en bok og lese, men denne dagen føltes Bagdad Indigo så stor og tung og alvorlig. Jeg skummet meg gjennom Elle, Costume og Woman i stedet. I Woman var det en mannespalte hvor et panel av fire gutter skulle sammenligne kjærestetid og kompistid. De sa at en av de gode tingene med å være sammen med kompiser var at man ikke trengte å si så mye, man kunne bare sitte i soafen en hel søndag og se på TV, eller ut i lufta. Med dama kunne man ikke det. Dama ville alltid gå på søndagstur og kjøpe kaffe latte for femti kroner og gå på spasertur i byen med leiede hender. Jeg tenkte at jeg var enig i at det er ganske slitsomt. Av og til vil kjæresten min bare spankulere rundt i byen og jeg blir med, jeg biter tennene sammen og må være med. Egentlig vil jeg bare fylle en termokanne med espresso og gå opp et fjell på fredag og ikke komme ned før søndag. (Eller, når jeg er der oppe: Her skulle jeg vært for evig.)

Det er selvfølgelig ikke så svart/hvitt. Jeg overdriver. Jeg er ikke et dameblad.

Men altså, det var det jeg leste på verdens poesidag; glossy dameblader og en dokumentarbok om krig.

"Vel, så skal jeg altså dø." Før andre, det var helt klart. Men som alle vet, er ikke livet verdt å leve. Jeg visste i grunnen meget godt at det har lite å si om man dør som tredveåring eller som syttiåring, for i begge tilfeller vil selvsagt andre menn og kvinner leve videre i tusener av år. 

- Fra Albert Camus' Den fremmede

Bokfrokost lxxiii

ja
fjorden

cottage cheese og kiwi.
Vindauget i matsalen vender mot fjorden av Mette Karlsvik.

Den trøstende Schopenhauer skal være trøst for mennesker som ikke tror på et liv etter døden. Skulle ønske det også fantes en trøst for oss mennesker som ikke har noe liv før døden. Jeg tror det er lurt av meg å lese filosofi, selv om det å filosofere ikke er annet enn å være redd på en finere måte.
- Fra Monstermenneske av Kjersti Annesdatter Skomsvold