Bokfrokost lii

Guder uten mennesker av Hari Kunzru.
grønn te med sitron.
müsli, eple og kulturmelk.

Jeg leser litt om destruktiv kjærlighet før jeg sykler

Jeg stod opp tidlig og spiste en frokost bestående av en rosa grapefrukt og en skål med müsli og kulturmelk. Jeg lagde meg en kanne med kaffe og forberedte på den måten hva jeg skulle bruke formiddagen til. Jeg skrev en oppgave om den frie vilje i Herman Melvilles langnovelle "Bartleby, the Scrivener." Jeg følte jeg etterhvert bevegde meg mer i filosofisonen enn i litteratursonen da jeg brukte nesten én time på å formulere en vanskelig tanke om fri vilje som var logisk inni hodet mitt, men som, aller først, kom ut veldig rotete på papiret. Jeg måtte lese den flere ganger for å se om den var forståelig. Jeg syntes den var forståelig, men det var fordi det var jeg som skrev den. Det kunne hende den ville være uforståelig for andre. Jeg bestemte meg derfor for å sende den til noen og spørre om de skjønte den, men siden det var lørdag kunne jeg ikke forvente svar altfor fort, så jeg skrev hele førsteutkastet og tenkte at nå var jeg fornøyd med innsatsen, jeg kunne skrive videre, eller endre på noe, dagen etter i stedet. Grovarbeidet var gjort. Deretter så jeg at klokken var blitt over to, og at polet snart kom til å stenge, så jeg syklet bort dit og kjøpte en flaske med rødvin, før jeg igjen syklet til biblioteket og hentet en diktsamling av en av mine favorittpoeter som nylig var blitt utgitt og som jeg hadde reservert. Ikke før jeg kom hjem igjen og lagde meg noen brødskiver med avocado, la jeg merke til at diktsamlingen var ganske tjukk, ikke en sånn liten flis som så mange diktsamlinger pleier å være (jeg klarer ikke å la være å tenke at de er så tynne fordi forfatteren bak dem bare hadde såå lyst til å gi ut noe fortest mulig med minst mulig arbeid, men det er kanskje spydig av meg, på grensen til det populistiske, som om jeg egentlig, bak min litteraturinteresse, ikke skjønner meg på kunst, som om det er det som er sannheten, bare at jeg har kamuflert den og gjemt den vekk), men en ganske tykk lefse, og det gledet meg, for jeg virkelig elsker diktene hans, og forhåpentligvis disse også, de som nå lå foran meg på bordet og ventet på at jeg skulle lese dem.

Jeg leste et av diktene, det handlet om Gud, før jeg ble avbrutt fordi jeg satt i stuen. Det dreide seg om vaskelister og vasking. Jeg sa min mening om det (som egentlig ikke er noe særlig til meninger, de er veldig vage og hvemsomhelst kunne brukt to sekunder på å overbevise meg til å mene noe annet enn det jeg nettopp sa) før jeg begynte å lese på en roman i stedet. Dikt passer seg liksom ikke i en stue hvor det er andre til stede, den krever liksom noe mer, en større konsentrasjon. I romanen ble jeg umiddelbart trukket inn i et ørkenlandskap med en vanskelig rockestjerne. Han beskrev en annen som psykopat, men jeg kunne ikke la være å tenke, da jeg leste om denne rockestjernen, at det er du som er psykopaten her. Du ringer til kjæresten din, som befinner seg i Paris, på jobb (hun jobber i motebransjen), mens du selv er i ørkenen i California, med en pistol som du fyrer av et skudd med rett etter at du sier til henne at nå tar du selvmord hvis du ikke får det som du vil. Deretter dropper du mobiltelefonen i bakken og bryter kontakten. Og det virker ikke som om dette er første gangen du oppfører deg sånn, men det er første gangen dama di, som du ringer opp igjen litt senere, dropper deg for alltid, nå er det faktisk helt slutt. Og jeg tenker at hun ombestemmer seg nok, for sånne ting tar aldri slutt. Noen mennesker bare holder på med hverandre i en evig runddans med krangel, skriking og slossing, til tross for at det er mer styr enn glede fortsetter de forholdet -- fordi: de elsker hverandre. Det er det dere driver med, og jeg vedder på at hun kommer til å ta deg inn i varmen igjen med en gang du og hun kommer tilbake til London.

Og så kommer dere til å fortsette videre på samme måte, tenkte jeg før jeg la vekk asjetten og vannglasset. Dere kommer ikke til å forstå at dere ikke er bra for hverandre. Kanskje hvis det kommer en tredjepart inn i bildet, men kanskje ikke da heller, for kjærligheten kommer (dessverre) til å overvinne også dét. Noen ganger hadde det vært best om den var over, kjærligheten, noen ganger er den for sterk.

Men det siste der var egentlig bare mine egne teorier, en observasjon jeg gjorde av fiktive mennesker i en bok, og egentlig var det bare én fiktiv person, for det var bare rockestjernen jeg kunne se, der han stod i mørket i ørkenen (og der er det virkelig mørkt, ingen lysforurensing) og ringte til sin kjæreste i Paris; hva hun gjorde fikk jeg aldri vite, for selv om hun i telefonen sa at hun lå i senga og sov da han ringte, kan ikke verken rockestjernen eller jeg vite at det var det hun gjorde, og heller ikke at det ikke lå en annen i senga hennes, som rockestjernen trodde (sikkert fordi den som er skyldig i noe selv blir ekstra mistenksom mot andre). Kanskje ville jeg komme til å få greie på det senere, for jeg hadde tenkt til å lese videre i boka, men ikke akkurat da, den ettermiddagen. For etter at jeg hadde spist, sjekket jeg en adresse på Google Maps før jeg skiftet til noen andre klær og syklet avgårde med en vinflaske i sekken, på vei til en innflyttingsfest på andre siden av byen.

MAMMA ER EN COUNTRYSANG av Cathrine Evelid

Sist helg var jeg på hytta sammen med brødrene mine, et sted hvor vi alltid snakker om ulven, hvilket ledet til varulv og siden hvem ville du helst blitt drept av, en zombie eller en varulv? Jeg svarte varulv, for da ville jeg sikkert vært død med en gang, mens en zombie er sykt treig av seg, noe en foreleser noen dager senere var enig i. Ikke at det var jeg som spurte ham om det, vil du helst bli drept av en zombie eller en varulv, nei, han begynte bare å snakke om zombier, det var i relasjon til at forelesningen handlet om Nathaniel Hawthornes novelle "Young Goodman Brown", om den unge Brown som går tur i skogen sammen med djevelen og siden ender på et heksemøte i skogen. Hawthorne ble født i Salem omtrent et hundreår etter heksejakten, i frykten for det djevelske og alt som gikk i mot Gud. Gry, moren til hovedpersonen i Mamma er en countrysang, har også vokst opp i et gudfryktig hjem, i bibelbeltet på Sørvestlandet. Familien til Gry, som bare består av kvinner (jeg vet ikke hvor det er blitt av mennene, er de døde alle sammen?), er en haug med arbeidsomme, gudfryktige og pietistiske damer som ikke kikker med blide øyne når Gry kommer på besøk med sin snertne, lille kropp og sprettrumpe dekket av det mintgrønne skjørtet (som sikkert ikke er mer enn relativt langt/kort). Som om det ikke er ille nok at hun fikk barn da hun var seksten. Nemlig den lille Stig, som jeg ikke skjønner alderen på: han er for gammel til å få noe ut av Lassie, men ikke så gammel at han ikke lenger bryr seg om skumbananer på fredagskvelden (nå, jeg gleder meg til kakao kommende fredagskveld). Jeg tenkte ofte at han måtte være i syv-åtte-års alderen, men så gjorde han av og til ting som fikk meg til å tenke at han måtte i hvertfall være tolv, men så syntes jeg tolv var litt for gammelt igjen når det var sånn at han stadig vekk ble med sin mor på jobb på Skagen Grill og fikk servert iskrem på bakrommet av den feite kokka. Det forblir uklart, og det er også en av grunnene til at jeg ikke liker boka. Jeg tror ikke helt på at en som er så ung at han må være med sin mor på jobb fordi han ikke kan være alene hjemme, kan tenke og gjøre så mye av det som skjer i boka. Vi er heller aldri helt inni hodet til Stig, og han sier nesten ikke noe. Vi får bare høre en masse om det han observerer. Og det han observerer, det er ganske kjedelig spør du meg. 

Stig observerer sin far, som er dykker, men kanskje kan han ikke lenger være det for han har fått dotter i ørene. Stig observerer en venninne, men jeg skjønner ikke helt hva det skal bety. Stig observerer sin mor, som fikk et uønsket barn da hun var seksten, såpass har Stig skjønt, men han skjønner også at moren er veldig glad i ham (jeg tror det, selv om jeg synes det er rart at foreldrene drar på en ukes sydentur mens de lar ham bli hjemme hos en bekjent, for hvor vanskelig kan det være å ta med seg et barn på sydentur hvor man uansett bare ligger på en sandstrand). Stig observerer mange ting om sin mor, at hun nok er smartere enn hva folk flest tror og at hun egentlig er eslet for mer enn å jobbe som servitør på Skagen Grill. Dette fås fram av at hun av og til leser russiske bøker. Hvor klisjé er ikke det? Nå intellektualiserer vi oss ved å snakke om russiske forfattere, dere. Og disse russiske forfatterne leder til hva Stig kaller for 'russiske aftener', noe som jeg tolker som kvelder hvor Gry ikke er i så godt humør, men heller litt deprimert, er for seg selv og ikke gir sin samboer og sønn nok oppmerksomhet. Kvelder hvor hun ikke synger og steller (hun synger ellers på countrysanger) og de ikke sitter i sofaen sammen, ser på tv og kosidosemoser seg.

Stig observerer også kollegene til Gry på Skagen Grill, og de besøkende. De besøkende mannfolka som ikke mener at Gry har noe i toppen. Hun er bare en dum dame (men hvilke damer er ikke dumme i følge denne typen av mannfolk? Ingen!). Stig observerer også Lisa, den andre servitøren, den breikjefta dama fra Nord-Norge, som jeg ser for meg som en bikerdame, som hun dama i tv-serien Sons of Anarchy som i de første episodene ligger på sykehuset etter å ha tatt litt for mye heroin, men som etterpå (når hun holder seg unna heroinen) blir en skikkelig tøff dame som ingen (ihvertfall ingen andre damer) får kødde med; og den feite kokka Sissel på kjøkkenet som fôrer ham med pølser, is og potetbåter. Og det høres kanskje litt spennende ut, dette her, denne verdenen som for meg er helt fremmed; bygdemiljø, tenåringsmødre, kristne, mannssjåvinister, men nei, det er ikke noe spenndende og interessant i Mamma er en countrysang. Jeg syntes den var kjedelig, jeg satt hele tiden med følelsen av at jeg burde legge den fra meg, at det ikke ville komme noe mer ved den som jeg ikke allerede hadde lest (og ikke kommet inn i) i løpet av de ti første sidene, altså noe ufengende og dølt, et ikke noe. Likevel fortsatte jeg å lese, men det skulle jeg ikke ha gjort, jeg hadde rett aller først, denne boka ble ikke noe mer enn det jeg kunne ane i begynnelsen av den.

--

(PS: Etter å ha skrevet dette, føler jeg en slags eksistensiell litteraturbloggekrise, hvorfor gidder jeg å skrive om bøker som ikke gir meg noe? Jeg blogger jo, jeg er ingen avisskribent. Jeg blir ikke gitt en bok jeg må anmelde. Selv om jeg kan jo nevne at jeg fikk denne tilsendt av Aschehoug. Følte jeg at måtte skrive om den pga. det? Det makes jo ingen sense, for jeg har fått mange bøker av dem som jeg har lest, men ikke skrevet noe om, selv om noen av dem var gode. Følte jeg at jeg måtte skrive om denne boka fordi jeg ikke har skrevet noen bokomtale her på bloggen på en stund, og så måtte jeg bare skrive en bokomtale for å holde bloggen i gang og det var tilfeldigvis denne boka jeg nettopp hadde lest? For jeg leser jo mange flere bøker enn de jeg skriver om. Og er det i det hele tatt interessant å lese om en bok som jeg ikke liker? Har det noen hensikt? Gir det meg noe å lese andres omtaler om bøker de ikke liker? Det har jeg ikke tenkt på. Bryr jeg meg i så fall om det og holder meg unna disse bøkene? Det må vel komme an på hvem som har skrevet dem, og kanskje eventuelt hva som står i dem. Hva tenker dere? Er det noen som har noen meninger om dette?)

[...] for jeg lever og skriver, og begge deler er bestrebelser, livet er snarere en blind, skrivingen snarere en seende bestrebelse, og er slik en annen bestrebelse enn livet, den bestreber seg kanskje på å se hva livet tilstreber[...]

- Fra Kaddish for et ikke født barn av Imre Kertész

Det er omveiene og forsinkelserne og sidesporene, som beriger ens liv. 

- Nils Kjær

Trust thyself, [...] imitation is suicide. 
- Ralph Waldo Emerson

En lørdag i litteraturens navn

 I helga var jeg en bitteliten tur til Oslo. På lørdagen var det sykt fint vær og vi dro på loppis på Ila skole. Jeg ble helt matt av alle bøkene som var der, men klarte å komme meg igjennom. Det var heldigvis ikke så mange gamle damer på speed der. Jeg kjøpte meg Iain Banks The Crow Road og en bok om oppfinnelsene som bygde opp Amerika. Det er blitt min nye greie i det siste, å lese faglitterære bøker om Amerika.

 

Etterpå hadde vi kake og kaffe. Det er det beste med loppis. (Buksa som så vidt synes på bildet, som er favorittbuksa mi, eller var favorittbuksa mi, for to dager etterpå, altså i dag, rakna den. Gah.)



Så dro vi på bakgårdssalget på Tronsmo. Der kjøpte jeg ingen bøker (jeg hadde brukt opp bokhandletålmodigheten for dagen), men spiste gratis boller og traff på menge kjente.
men de var tørre

Deretter dro H og jeg på Poesifest i Teaterkjeller'n på Centralteatret. Der hørte vi på bl.a. Jan Erik Vold, Terje Dragseth, Victoria Durnak, Audun Mortensen og Rannveig Revhaug (digger Rannveig Revhaug live) mens vi drakk øl, og H, som ikke er poesileser, fikk lyst til å lese poesi! Yess! 

Det ror og ror
av Tarjei Vesaas

Dagen er faren
- og det ror og ror.

Det mørke berget,
mørkare enn kvelden,
luter over vatnet
med svarte folder:
Eit samanstupt andlet
med munnen i sjøen
Ingen veit alt.

Der ror og ror,
i ring,
for berget syg.
Forvilla plask på djupet.
Forkoment knirk i tre.
Forvilla trufast sjel som ror
og snart kan sugast ned.

Han står der òg
den andre,
han i bergfoldene,
i svartare enn svart,
og lyer utover.
Lam av synd.
Stivt lyande.
Stiv av støkk
fordi her ror -

Då må det gå blaff og blå-skin
fram og attende
som heite vindar
og som frost.

Det ror og ror i natt.
Det ser og ser ingen.
Ingen veit
kven som slikkar på berget
når det er mørkt.

Ingen veit botnane
i Angest sjø.
Ingen veit
kven som ikkje kan ro.