URAK av Marco Demian Vitanza

Jeg forelsket meg litt i Demian Vitanza på Litteraturfestivalen i Lillehammer. Jeg var på Café Stift (også kalt Stiften på folkemunne) og så ham i samtale med Vigdis Hjorth. Det var småkleint, som alt med Vigdis Hjorth er, men det betyr ikke at jeg ikke likte det. De snakket om kriminalitet og sex, og så var det to emner til, men det kommer jeg ikke på i farten, og det var ikke en løs samtale, mer en planlagt samtale, nesten som om de hadde skrevet et essay på forhånd. Uansett, jeg ble litt forelska i Demian Vitanza, så jeg leste selvfølgelig det som var skrevet om ham i programmet. Han var debutant, kunne programmet fortelle meg, og jeg noterte meg det/han/debutboka bak øret og i forrige uke lånte jeg denne boka. Urak. Først skjønte jeg ikke hva ordet betydde, et fancy ord tenkte jeg, som hovedkarakterene kanskje kommer til å sette seg fast i, i en slags ordlek, kanskje en forkortelse for noe (noe jeg trodde fordi ordet er skrevet med bare små bokstaver på omslaget). Senere, etter å ha lest boka, skjønte jeg jo at det måtte ha noe med det å ikke være rak å gjøre, altså urak, for eksempel ikke rak i ryggen (som jeg blir når jeg sitter på lesesalen i altfor mange timer, dessverre, tror jeg må kjøpe meg en sånn bokstøtte).

Boka er delt opp i tre deler, hvor alle historiene har noe til felles. Altså man tror at de dreier seg om den samme historien alle sammen, bare fra tre forskjellige vinkler og med forskjellige navn på karakterene. Men så skjønner man at de tre historiene ikke korresponderer. Hvis dette skjedde i historie en, så kan jo ikke det der ha skjedd i historie tre osv. Det minner meg litt om David Vanns Legender om et selvmord, og apropos det, så så jeg faktisk David Vann i samtale med en journalist, et forfatterintervju, på akkurat samme sted som jeg så Demian Vitanza og Vigdis Hjorth, bare et par timer før jeg så de to (det er forresten et helt skrekkelig sted å ha slike arrangementer, på Café Stift, for det renner rundt av servitører med burgertallerkner stadig vekk, til alle de som er der utenom arrangementene). Og da jeg skrev notater om Urak rett etter å ha lest dem, kjappe notater, og skulle skrive initialene til begge disse forfatterne (for det går mye fortere enn å skrive hele navnet), skjønte jeg etterpå at det gikk jo ikke. Jeg hadde risikert at jeg en dag ikke kom til å huske hvem som var hvem i notatene mine. Men nok om sånne sammentreff, jeg er ikke helt konspirasjonsteoretiker heller.

Urak. Den handler om sex. Nei, ikke akkurat sex, men seksualitet. Nei, ikke akkurat det heller. Det er mer en roman med seksuelle undertoner. Og galskap. Jeg blir aldri riktig klok på hvem som har rett, hvem er det som har gått bananas og hva skjuler fortiden til alle sammen. I den første historien, som handler om Markus i skogen måtte jeg bare le litt, for jeg kjenner noen som snakker på samme måte som hovedpersonen tenker. Ikke hele tiden, men en setning her og der. Og jeg blir aldri klok på ham, eller, jeg skjønner egentlig ikke hva han er interessert i, er han ikke interessert i noe, og jeg blir aldri klok på mennesker som ikke er interessert i noe. Jeg skjønner nemlig ikke hvordan det går ann. Markus derimot, han er interessert i tretoppene i skogen, og han er interessert i å lese, for da han stakk til skogs tenkte han at han skulle bruke all tiden på å lese og tenke, men når broren hans kommer på besøk viser det seg at han har gjort mest at det sistnevnte, over det noe han har gjort i forkanten av sitt skogsopphold, som broren hans, som virker som en redelig mann i den første historien, sier Markus er uskyldig i. Men Markus sier at broren ikke kan vite det, for det er ikke godt å si, som om Markus var utilregnelig i gjerningsøyeblikket. Men hva var gjerningen?

Jeg har en mistanke om hva gjerningen er, men når historie nummer to kommer, skjønner jeg ikke at det kan være dét. Det passer ikke med visse reaksjoner, men ellers? Ja. Historiene passer liksom inn i hverandre, men samtidig viker dem nok fra hverandre til at det er noe som skurrer, ja, er det egentlig samme historie sett tre ganger, eller er de separate og forteller dermed om likheten, det allmenngyldige, i slike ting som skjer? Det må jeg bare stusse på, om ikke noen andre har lest boka og kan fortelle meg noen teorier om sammenhenger som jeg ikke har sett. Samtidig er ikke dette en bok som jeg synes folk bør lese, for den er ganske tam. Jeg kjenner sinnet i meg komme fram når jeg leser om episoden i bakeriet, det er nærmere slutten av romanen, men bortsett fra det, som er et ganske kort blaff for episoden varer bare i noen avsnitt, griper ikke boka særlig inn i sinnet mitt. Den spiller ikke på noe, får ikke fram noe viktig, noe stort. Jeg hadde ikke gått glipp av noe hadde jeg ikke lest den. Jeg kommer til å glemme den –og dette jeg nå kommer til å skrive er kleint, dere, forbered dere! -- mye fortere enn de mørke krøllene til Demian Vitanza.

Sommerrapport

sommer




Jeg har lagt merke til at det er hipt blant bloggejenter med kjærester å deklamere når de er gressenker. Jeg kan ikke være noe verre, så nå deklamerer jeg også at jeg har vært gressenke denne uka (og er det fortsatt). Jeg har tilbragt den siste uka med jobbing, tolvøres og kirsebær i parken, shoegazekonsert og lesing. Jeg har også spist banan- og sjokoladeiskrem, lånt en haug med bøker på biblioteket (se på bunkene til venstre på øverste bilde), sett en utstilling om oversettelse på Sørlandets Kunstmuseum, og en dag løp jeg så hardt og mye at jeg nesten spøy etterpå. Fy faen. Og nå skal jeg vaske hele huset før han kommer hjem og legge en vase med blomster på kjøkkenbordet. Det har jeg aldri gjort før. Men dere, jeg kommer aldri til å få alzheimers, jeg som stimulerer hjernen med nye, ukjente ting på den måten!

Bokfrokost xlvii

ROS
espresso.
vann
rosa grapefrukt.
müsli med yoghurt naturell.
Om skjønnhet av Zadie Smith.

USYNLIGE HENDER av Stig Sæterbakken

Usynlige hender er en krim med menneskelige følelser. Nettopp det litterturbedreviterne sier at krim mangler, og at det er derfor krim er dårlig litteratur (eller tilogmed ikke litteratur i det hele tatt, i følge visse litteraturbedrevitere). Krim mangler dybde, det er overfladisk, handler bare om blod og gørr, mord og kanskje penger, ingenting om menneskene bak hendelsene. Vel, det gjør Usynlige hender.

Usynlige hender handler om politibetjent Kristian Wold som skal avslutte en forsvinningssak, de andre (kollegene) har egentlig gitt den opp, han skal bare avslutte den, og i den anledning oppsøker han kvinnen som er moren til barnet som har forsvunnet. Eller tenåringsjenta da, for det er det hun er, var, jenta som har forsvunnet. Og Kristian Wold, han involverer seg personlig i saken, ja, svært personlig, han innleder et forhold til denne kvinnen, moren til tenåringsjenta, Irene, og så. Så skjer det ting jeg ikke skal si noe om, det er jo en krim vi snakker om, kan ikke si for mye om hva som skjer i en krimbok, det ødelegger jo spenninga -- for spennende, ja, det er boka. Og så hadde den et slags skjær over seg av ... jeg vet ikke, et underlig skjær, et skjørt skjær, om menneskene, om ensomheten, noe sårt. Et slags gåtefult skjær om menneskelige relasjoner. For det er mye som det aldri kommer noe svar på. Noen ting får vi svar på, men de tingene vi får et svar på gir ingen lettelse, jeg tenker ikke nå har knuten løst seg opp, nå er mysteriet løst, for det er andre ting som det ikke kommer svar på, og det setter en demper. Jeg lurer for eksempel på hvordan det gikk skeis i ekteskapet til hovedpersonen, eller sannheten om hva som skjedde med kona til hotellkongen. Var det en ulykke, eller? Og hvis det ikke var en ulykke, hvordan kunne hun finne seg i det? Eller kanskje er det ikke noe å spørre om likevel, fordi vi aldri kan vite hvorfor folk finner seg i alt de gjør eller i alle måter de blir behandlet på; folk finner seg i ting hele tiden, folk finner seg i skriking, folk finner seg i voldelige relasjoner, folk finner seg i urettferdighet, folk finner seg i undertrykkelse, folk finner seg i tidsklemmer, folk finner seg i å jobbe døgnet rundt for å betale en milliongjeld fordi de måtte ha det huset til fire millioner kroner (kanskje for å kunne beholde kona, som ikke finner seg i å bo i noe dårligere hus enn bestevenninna fra videregående som har gifta seg med en overlege som driver med eiendomsspekulasjoner på si), folk finner seg i å ha en jobb de ikke liker fordi de ikke har tenkt på å bytte den bort mot en jobb de faktisk liker, ja, folk finner seg i litt av hvert som jeg, vi andre, eller du, ikke kan forstå.

Så det er kanskje ikke noe poeng i å spørre om hvorfor og hvordan er det mulig at det går ann hele tiden. Alle ønsker noe forskjellig. Noen vil kanskje mene at noen bare følger strømmen, ønsker seg alt det alle andre ønsker seg med livet, interesserer seg for det samme som alle andre, og jeg er delvis enig. Jeg tror det finnes noen verdier, normer i samfunnet som vi bare tar for gitt, som vi ikke stiller spørsmål ved, som vi bare tenker skal være sånn, men tenker vi nøyere etter kan vi komme frem til at disse verdiene/normene ikke er så logiske likevel. Og ikke alle ønsker seg den, langt fra alle ønsker seg den.

Og så gjør de noe annet. De tar ansvar for sine egne liv, gjør noe med det, gjør noe annet. Som kona til hotellkongen. Hun har sine grunner. Hun har sine ønsker for sitt liv som Kristian Wold ikke kan forstå. Og slik går mange av relasjonene i Usynlige hender, det er ikke alt vi forstår hvorfor folk gjør.

Usynlige hender anbefaler jeg til de som liker krim og de som ikke liker krim. Selv regner jeg meg selv som en som ikke liker krim, og jeg likte denne boka veldig godt. Forøvrig en perfekt bok å lese på en strand i sommer, mens vinden blåser og får deg til å glemme at det egentlig er mye sol og at du dermed risikerer å bli solbrent.

Panthera Publishing

En gang i våres leste jeg om Panthera Publishing i Studvest (studentavisa i Bergen), et lite bergenskbasert forlag som gir ut bøker av unge for unge. Øvre aldergrensen for å bli antatt er tjuetre år. Noe litt senere fikk jeg en forespørsel fra dem om jeg ikke ville lese noen av bøkene deres og skrive om dem på bloggen. Selv om de hovedsaklig gir ut fantasy, noe jeg ikke har lest siden jeg var femten og hekta på Ringenes Herre, sa jeg ja, for jeg var jo litt nysgjerrig. Jeg troppet dermed opp på forlaget og fikk med en liten stabel bøker. Nå har jeg lest to av dem.

Den første jeg leste, leste jeg for en stund siden. Det var Grim av Lene Solhaug. Ikke fantasy, men krim. Forlaget skriver at det er en «surrealistisk krim», men jeg ser overhodet ingenting surrealistisk med den, bare et plot som minner om skolestilplot fra ungdomsskolen. Grim er som en lang versjon av en av disse. Etter å ha sagt det, er det vel egentlig sagt at ja, dette er en dårlig bok. Mildt sagt. Ikke noe noen trenger å lese i det hele tatt noensinne. I tillegg til at boka er møkkdårlig, er det noen som ikke har lest korrektur. Ordet 'da' blir brukt i stedetfor 'når' på omtrent annenhver side. Vanligvis pleier jeg å pirke på folk når de sier 'når' i stedet for 'da', men jesus, ordet 'når' eksisterer jo fordi det også er et ord som brukes. Alle de grammatiske feilene gjør boka bare enda verre å lese enn den allerede er.

Etter denne dårlige opplevelsen med Grim, er det ikke rart at jeg kviet meg fra å lese flere bøker fra Panthera. Jeg tror det gikk måneder før jeg åpnet Fiji Kitsune, en fantasyroman av Kristine Oseth Gustavsen. Boka handler om Fiji Kitsune, en dragepasser i et snørikt land et eller annet sted utenfor vår verden. En dag møter hun på et menneske fra vår verden, og så skjer det masse forviklinger i fantasystil, de må ut og redde verden fra en ond makt osv. Klassisk. Uansett, jeg ble positivt overrasket. Med Grim i bakhodet ventet jeg meg igjen dårlig språk og übertamt plot. Der tok jeg feil. Fiji Kitsune er skrevet i et godt og fengende språk. Jeg så for meg landskapet og omgivelsene, og ikke minst teltet laget av det magiske, blå stoffet. Plottet er ikke originalt, men evner å fange min interesse likevel. Jeg hadde lyst til å lese videre, jeg ville vite hva som kom til å skje med karakterene. Nå har ikke jeg så mye fantasy i bagasjen til å sammenligne, men for meg funka boka helt ok som lettlest underholdning.

En bemerkning til slutt: Jeg er supertradisjonell. Jeg synes ikke noe om at unge forfattere skal bli utgitt bare fordi de er unge. Jeg synes ikke folk burde bli utgitt fordi de har en eller annen «balast», i dette tilfellet ungdommen, det manglende livet, erfaringen eller hva enn vi skal kalle det. Jeg hørte nettopp på Bok i P2, om antologier skrevet av studenter på forfatterlinjer. Hun som snakket om antologiene ble spurt av intervjueren om det var noe poeng i å lese antologiene, hvorfor ikke bare vente til forfatterspirene ble forfattere, ekte forfattere, ordentlige forfattere med egne verk? Hun svarte at det er jo kult å se hva som rører seg, hvem som blir de framtidige forfatterne. Jeg tenkte nei, takk. Det blir rart å ha en øvre aldergrense på hvem som får gi ut bøker i et forlag. Som om det med alder skulle bety noe for om boka er god eller ikke, eller som om en ung alder rettferdiggjør at boka di ikke er så bra, men burde leses likevel, for hei, forfatteren er jo bare tjue, er det ikke bra til at hun bare er tjue og ikke har gitt ut noe før? Jeg er ikke fan av det er bra til å være. Det skal være bra i seg selv, ikke bra til å være ditt og datt.

Og unge mennesker burde for all del ikke lese dårlig språk.

Bøkene jeg leste i juni

I begynnelsen av juni hadde jeg min siste eksamen, og etter det kunne jeg altså lese akkurat hva jeg ville. Jeg tenkte først at sommerferie (fra litteraturpensum) var en ypperlig anledning til å lese Ulysses eller Anna Karenina, endelig liksom, tiden er jo der, men nei, i stedet brukte jeg juni på å begynne på en haug med rene kosebøker (meaning bøker man leser bare av pur, ren lyst, uten noen andre tanker bak det). Tretten bøker er det på denne lista, men det er bare fordi jeg har tatt med de ferdigleste. Jeg har nemlig en haug med påbegynte bøker rundtomkring; i veska, hjemme, i ryggsekken, i skapet på jobben, hos mamma og pappa, på kjøkkenet, i stua, på soverommet, overalt. Jeg leser omtrent halvparten før jeg begynner på en ny bok. Det er ganske ulikt meg, men jeg synes det óg kan være en fin måte å lese på. Og jeg leser dem jo ferdig, eventually. F.eks. dro jeg på Hovefestivalen med en uferdig bok jeg ikke hadde lest i på lenge, og det var det eneste jeg hadde i fire dager, så da ble den ferdiglest, det var ikke noe valg; lest på rullesteinsstranda til nonstop-kroneis, et deilig avbrekk på formiddagene fra en camp som egentlig mest minner om et slags russetreff (men det vet jeg egentlig ikke, for jeg har aldri vært på russetreff, jeg har aldri vært russ).

Juni er den andre måneden med de lange (og få) omtalene fremfor de små (og mange). Jeg har skrevet om fire bøker og føler at det kanskje er litt lite, men jeg har jo omtalt bøkene jeg leser på andre måter, i andre tekster.

Forøvrig har jeg opplevd litteratur denne måneden på mange flere måter enn å bare lese bøker. På Hovefestivalen f.eks. var jeg på litteraturscenen hver eneste dag. På fredag høytoppleste Rannveig Revhaug to tekster, og jeg digget begge to. Jeg måtte klappe litt ekstra!

Og mens vi snakker om bøker, i juli, denne måneden vi nå har kommet inn i, skal min bror og jeg selge bruktbøker (fra min personlige samling) ved Ravnedalen hver fredags- og lørdagskveld, såfremt det ikke regner. Kanskje hjemmelaga hylleblomssaft eller limonade også. Kom, om du befinner deg på sørlandske trakter i sommer!

PROSA
1. PÅ STEDET MIL av Ali Smith

2. FIJI KITSUNE av Kristine Oseth Gustavsen

3. STIGNINGER OG FALD av Josefine Klougart

4. SALOME av Mara Lee

5. USYNLIGE HENDER av Stig Sæterbakken

6. THE WASP FACTORY av Iain Banks

7. BRENTE SKYGGER av Kamila Shamsie

8. A GATE AT THE STAIRS av Lorrie Moore

POESI

9. HINTERLAND av Rune Tuverud

10. EG TRENG TID TIL Å SAKNA DEG av Charlotte Riise

SAKPROSA

11. COMMITTED av Elizabeth Gilbert

12. PIKESKOLEN av Annabelle Despard

TEGNESERIE

13. BERGEN – KIRKENES SERVERT PÅ SERVIETT av Iben Sandemose

DEN BESTE BOKA

I juni har det vært flere bra bøker. A Gate at the Stairs går av med seieren, men The Wasp Factory følger tett på. Etter å ha lest den, kjøpte jeg straks Walking on Glass av samme forfatter. Digga Committed også, en smart sak om ekteskapet; om hva den innebærer i forskjellige steder i verden, og hva den har vært og blitt til osv. På stedet mil likte jeg også svært godt, jeg skal definitivt lese mer av Ali Smith.

DEN KJIPESTE BOKA

Eg treng tid til å sakna deg var ikke noe særlig. Heldigvis tok den ikke lengre tid enn at jeg leste den i løpet av en karibisk kaffe på Laura's kaffebar, rett ovenfor biblioteket, hvor jeg gikk og leverte den igjen etterpå.

I would never take a man's name. I knew that, in the deepest part of me, even though I also suspected that the women who did take their husbands' names understood something about marriage that I didn't. Me? I would never even let a man drive. 

- Tassie fra A Gate at the Stairs av Lorrie Moore

Kjernen i det å være menneske er at man ikke søker det fullkomne, at man iblant er villig til å begå synd for trofasthetens skyld, at man ikke lar asketismen gå så langt at den gjør vennskapelig omgang umulig, og at man til syvende og sist er rede til å la seg beseire og brytes i stykker av livet, noe som er den uungåelige prisen for å knytte sin kjærlighet til andre menneskelige individer. 
- George Orwell