Skriveøvelser #13

[...] I en blokkleilighet hvor det bor to mennesker som elsker hverandre er jeg på besøk, sittende på en stol på kjøkkenet mens jeg trekker inn luften av vaffler og tygger på en bit brunost. Raisa står ved vaffelhjernet og steker vaffel på vaffel til det ligger en stabel på en tallerken. Vi snakker om smått, snakker om bringebærsyltetøy og sist vi spiste vaffler, som for oss begge var på et loppemarked: hun i en kirke full av gale, middelaldrende damer, jeg i en bakgård i København, i det det ringer på. Ring ring ring. Tar du den, sier hun og jeg går ut i ganga og løfter av røret: hallo, hallo, det er oss, trykker på knappen slik at de kommer seg inn de der nede. Etterhvert som det kommer flere folk inn i leiligheten blir lukten av vaffler mindre markant. Det er som om den forsvinner blant alle kroppsluktene og parfymeluktene og lukten av røyk som sitter på noens jakker og gensere, vitnende om timer og samtaler under en varmelampe. Noen har med seg en rømmeboks og legger den på kjøkkenbenken ved siden av syltetøyglass og brunost, noen har med seg en krukke syltetøy av en eller annen sort og legger den på benken ved siden av rømmeboksen, syltetøyglassene som allerede står der og brunosten, noen har med seg øl og legger fem stykk inn i kjøleskapet og åpner den sjette og jeg får med meg den karakteristiske lyden av en ølboks som åpnes blant mylderet og praten. Noen finner frem tallerkener og legger dem på bordet i stua. Svupp og klirr klirr. Noen forteller meg om en konsert de var på i helgen som jeg burde ha vært på og jeg sier at det hadde jeg, hadde det bare ikke vært for at jeg var i Oslo da. Vel, du må bli med neste gang. Ja, sier jeg, det skal jeg absolutt. Og så spør de om det går fint med Martine, om det går fint med Suzanne og om jeg hadde det fint, og jeg sier ja, alle har det fint.

 

Noen kysser, noen ler og noen tar med seg rømmeboksen og brunosten inn i stua. Noen tar fram en boks vin og noen klirrer med vinglass og spør om også jeg vil ha et glass vin. Rødvin. Noen sier at til vaffler må man drikke enten saft eller melk, men jeg sier ja, jeg vil gjerne ha litt vin. Det har jeg ikke drukket på lenge, og det smaker av så mye jeg egentlig ikke orker å tenke på akkurat nå, så jeg sier til Torill hvor har du kjøpt kjolen din, så fin der er, og hun sier hun kjøpte den for noen uker siden da hun var i Stockholm, og jeg sier har du vært der, var det fint ellers? Og hun forteller om Stockholm og jeg nikker og tenker litt på da jeg var i Stokholm sist, da var jeg barn, og jeg sier at kanskje burde jeg ta meg en tur dit, og så spør noen andre om Torill har vært der og der og jeg drikker mere rødvin og hører på to mennesker som snakker om Stockholm og jeg husker ikke lenger hva det var jeg ikke orket å tenke på, og nå ligger det også syltetøyglass på stuebordet og jeg hører lyden av bestikk fra kjøkkenet; av kniver, av at noen samler dem i en bukett i hånda og tar dem med i stua. Noen tar med seg skjeer og alle forsyner seg av vaffler og rømme og syltetøy og brunost og tilogmed strøsukker og vi gumler og gumler og gumler og snakker om en som flere av oss kjenner som er blitt portrettert i avisen og noen spør om Pål har avisen fra den dagen for noen har ikke sett det, men vil se det, og ja, den har han, han har selvfølgelig spart på den, den ligger mellom skolebøker i en bladkurv på gulvet ved siden av peisen hvor noen sitter og har det varmere enn oss andre, ikke mye, men litt, og noen sier noe jeg ler av og jeg tenker at nå er sikkert leppene mine lilla.
    

Jeg spiser det siste vaffelhjertet på tallerken min og går inn på badet og speiler meg for å se. Slikker meg der hvor vinen har satt sine spor.
    

 Jeg går ut i gangen og tar på meg kåpen min, sjekker lommene om pakken med sigaretter ligger der, om lighteren ligger der. Noen spør meg om jeg skal ut og ta en røyk, jeg sier ja og noen spør om de kan bli med. Ja, selvfølgelig, svarer jeg.
 

Vi står ute på verandaen, det snør litt, men det er ly. Glassvegger helt rundt oss.

Jeg skulle gjerne ha forklart ham på en vennlig, ja, nesten vennskapelig måte at jeg aldri noen gang virkelig hadde angret på noe. Jeg var alltid opptatt av det som kom til å skje, i dag eller i morgen.
-Fra Albert Camus's Den fremmede

Moteblogging #6: Enda en T-skjorte

Mandag etter palmesøndag

Jeg er i Oslo, jeg har så vondt i halsen, er det alle helgens sigaretter eller det åpne vinduet i soverommet jeg låner, kunne jo ikke lukke det når jeg elsker lyden av trikken utenfor og når det er så fint vær som det er her; det er sommer, vi har hatt årets første grill, i Sofienbergparken hvor alle barna løp omkring (eller syklet eller sparket på sparkesykkel), ørret i folie og potetsalat. Eller er det all alkoholen; fylla fire dager på rad, skrubbsår på haka som jeg ikke vet hvor kommer fra og tomme shotteglass på stuebordet hvor et tynt lag med fernet har størkna på bunnen? Eller, burde jeg ikke egentlig ta meg et glass fernet nå for å renske i halsen, eller er det bare vodka og whisky som får det til, eller jägermeister, men det drikker jeg ikke, ikke jägermeister, det får meg til å tenke på en gjeng gutter som ikke ennå er fylt tyve som drikker i en tom stue i kollektivet til noen (tomt, utenom en hylle med dvd-er av typen Fear and Loathing in Las Vegas og The Big Lebowski), hvor det er om å gjøre å bli mest mulig drita før det blir tid til å stikke til byen, så noen foreslår å spille en drikkelek med kortstokken, fullstendig hjernedødt spør du meg, hvorfor skal man satse på å bli mest mulig drita, hva er kult med å spy over en doskål, og dette tenker jeg når jeg ser en flaske med jägermeister, og det er nok grunner for min del til ikke å drikke det, denne vonde halsen skal heller få te med honning og halspastiller og alkohol- og sigarettfri helt til neste uke, for i dag drar jeg fra Oslo; jeg drar til en hytte i skogen og blir der hele påska over, blir der med semesteroppgaven i etikk og Haruki Murakamis Trekkoppfuglen og Carl Frode Tillers Innsirkling og mine nyarvede tursko som jeg må gå inn før jeg skal gå 3 mil over de syv fjell i slutten av mai, jeg sprekingen, tenk jeg skal gå 3 mil, jeg som nettopp har vært på fylla fire dager på rad, men også gått helt fra Grünerløkka til Maridalen og tilbake igjen, og på Tøyen og sett på bilder av Munch og også lest diktene hans, jeg visste ikke at han skrev dikt før i går, og jeg ble helt fullstendig forelska i noen av bildene hans at jeg måtte kjøpe noen postkort av dem etterpå sånn at jeg kan henge dem opp på veggen og se på dem, og det er rart, ikke noe som pleier å skje med meg, jeg blir sjeldent rørt av billedkunst, jeg har aldri helt blitt grepet av det før, ikke på samme måte som andre kunstformer gjør meg. Men det var likevel min idé å gå å se på Munch i utgangspunktet, det hadde seg nemlig slik at jeg var på en litteraturfestival i København i sommer, som happened to be på et kunstmuseum som viste en utstilling med Andy Warhol, og flere av bildene var tilfeligvis versjoner av Munch, hengt opp ved siden av Munch, og akkurat da jeg var der holdt jeg på å lese Sara Stridsbergs Drömfakulteten, hvor Andy Warhol blir framstilt som en person vi ikke skal like, og der jeg gikk blant kunsten i mellom et forfatterintervju med Knausgård (som forøvrig nettopp også hadde lest opp et kapittel fra en av bøkene sine som handlet om det å se på kunst) og et forfatterintervju med Günther Grass, tenkte Fuck Warhol, Munch sine originaler er jo mye kulere, og ikke før denne helgen kom jeg på at jeg jo bare kunne ta en liten rusletur gjennom den derre universitetsparken for å se på enda flere Munch-bilder, så jeg gjorde det og ble helt rent forelsket, og nå må jeg pakke sammen alle tingene mine, for snart skal jeg ta toget.

Vi må ha gått forbi de to menneskene en mengde ganger uten å se dem, for vi så jo bare den delen av verden som vi hadde bruk for, liksom vi heller ikke så annet hos hverandre.
-Fra Tove Ditlevsens Vilhelms værelse

De 5 siste bøkene bøkene jeg kjøpte

1. STORE STYGGE DIKT av Ruth Lillegraven
Denne fant jeg på bibliotekets bruktsalg - enda denne ikke er brukt i det hele tatt. Helt ny er den, ikke noe biblioteksmerke, ikke noe biblioteksomslag. Jeg har lest den før, men kunne simpelthen ikke la den ligge, så jeg punget ut 5 kr for å ta den med meg hjem likevel. Snart er det noen jeg kjenner som får eie denne fine boka.

2. S.C.U.M. MANIFESTO av Valerie Solanas
Jeg leste Sara Stridsbergs Drömfakulteten for en liten tid tilbake, og hovedpersonen hennes heter Valerie Solanas, akkurat som den ekte Valerie Solanas, som skrev S.C.U.M. Manifesto og skjøt Andy Warhol. Og siden jeg likte Stridsbergs bok veldig godt (LES DEN!!!) og også ble nysgjerrig på den ekte Valerie Solanas, tenkte jeg det var på tide å få lest S.C.U.M. Manifesto (hvor S.C.U.M. forresten står for Society for Cutting Up Men).

3. POMEGRANATE SOUP av Marsha Mehran
Denne putta jeg bare oppi handlekurven på Amazon-butikken mens jeg satt der og skulle bestille noen mer gjennomtenkte bøker. Denne var ikke gjennomtenkt, jeg leste nemlig en bokblogg samtidig som jeg var på amazon.com og leste om denne boken og at hvert kapittel startet med en oppskrift, og jeg tenkte hm, Pomegranate Soup, det betyr sikkert at det er en sånn midtøstenmatoppskrifter og det er jo verdens beste mat (nest etter det indonesiske kjøkken), jeg kjøper denne også, dollaren er jo sykt lav og det er ingen avgifter på bøker til Norge, jeg kan kjøpe så mange bøker jeg vil. Det nærmeste jeg noensinne kommer til å komme shoppingrus.

4. THE HISTORY OF LOVE av Nicole Krauss
Denne kjøpte jeg pga. tittelen.

5. BARNDOMMENS GATE av Tove Ditlevsen
Denne kjøpte jeg i en bruktbutikk i Lillesand. Og noen uker etterpå kjøpte jeg den samme boka igjen i det jeg la den oppi en pose med bøker som kjæresten min skulle kjøpe for 50 spenn (posesalg!). Jeg eier altså to stykk av denne. Forhåpentligvis kommer jeg til å like den så godt at jeg gjerne gir begge to bort etterpå. Og det lover godt til nettopp det, for jeg har nettopp lest Tove Ditlevsens Vilhelms værelse, og den likte jeg godt.

Når man først skal dø, er det klart at det ikke har noen betydning når og hvordan det skjer.
-Fra Albert Camus' Den fremmede

En liten kabal om bl.a. Sonic Youth

Nylig leste jeg den nyeste biografien om Karen Carpenter, Little Girl Blue av Randy Schmidt, og mens jeg leste den kom jeg til å tenke på en sang dedikert til Karen som jeg først trodde K's Choice hadde, men etter et raskt søk viste det seg at jeg hadde forvekslet Sonic Youths Tunic (Song for Karen) med K's Choice Song for Catherine, og jeg tenkte selvfølgelig, Sonic Youth er det jo, og så hørte jeg på Tunic (Song for Karen) og tenkte at dette bandet har jeg helt glemt, Sonic Youth har jeg helt glemt, dette bandet som jeg begynte å høre på etter å ha lest Charles R. Cross' biografi om Kurt Cobain (Heavier Than Heaven heter den) da jeg var femten år og nyforelsket i musikk og de var nevnt flere ganger og jeg tenkte at de må jeg sjekke ut, de og the Melvins og Soundgarden og Babes in Toyland og Hole, og at jeg etter å ha hørt litt på dem alle sammen, ikke gadd å høre på dem mer, bortsett fra Sonic Youth, som jeg hørte masse på. Inn på Platekompaniet gikk jeg og kjøpte Daydream Nation uten å ha hørt en eneste sang av dem på forhånd, dette var før Youtube, før Spotify, før det ble vanlig å kjøpe musikk på iTunes, dette var da man gikk og kjøpte musikk i butikken, dette var da man gikk og bladde gjennom cd-ene for å finne den plata man skulle ha, og jeg visste ingenting om Sonic Youth annet enn at Kurt Cobain digga dem og at Nirvana var inspirert av dem og også hang litt med dem, kanskje hadde jeg hørt Daydream Nation nevnt et eller annet sted, eller lest, ikke husker jeg hvorfor jeg valgte akkurat Daydream Nation der i butikken, kanskje var det den eneste Sonic Youth-plata de hadde inne, anyways, jeg kjøpte den og hørte den og jeg likte den og siden kjøpte jeg Wasching Machine, Murray Street og Goo, hvor Tunic (Song for Karen) er, og før jeg hørte den visste jeg ikke hvem Karen Carpenter var, jeg hadde bare en liten anelse om hvem Carpenters var, jeg kjente dem igjen på bandlogoen og sangene, som jeg hadde hørt før uten at jeg kunne koble dem til hva bandet het, og nå har jeg altså lest Little Girl Blue og kabalen går opp; plutselig forstod jeg mer av Tunic (Song for Karen), hvorfor det er akkurat is-te hun drikker og hvorfor hun er glad for at hun får spille trommer igjen, og etter en litt nærmere undersøkelse så jeg også at Sonic Youth har covret Carpenters Superstar, som opprinnelig het Groupie, men som ikke fikk hete det likevel, for det var litt for sterk kost for de amerikanske fansa. Jeg leste også om filmen The Karen Carpenter Story, som jeg ikke har sett, men som jeg leste om i en annen bok en gang, i en skjønnlitterær bok hvor hovedpersonen så på denne filmen hele tiden, jeg tror det må ha vært enten Frognerfitter elller MILF (begge skrevet av Alexia Bohwim), to ganske ræva bøker, men likevel ganske underholdende, og jeg husker jeg noterte meg The Karen Carpenter Story bak øret, tenkte jeg måtte se den, men glemte det helt vekk, akkurat som jeg noterte meg bak øret Gus Van Sants Last Days, en portrettfilm om Kurt Cobain, som jeg har veldig lyst til å se fordi det er Gus Van Sant som har lagd den og filmene hans gir meg alltid gåsehud, men samtidig har jeg ikke lyst til å se den fordi det er Michael Pitt som spiller Kurt Cobain, og jeg kan ikke fordra trynet på Michael Pitt av en eller annen grunn som sannsynligvis er filmen The Dreamers. En fryktelig overvurdert film som ikke var langt på nær så sjokkerende som ryktet ville ha det til, store forventninger hadde jeg og så ble jeg skuffet. Og forresten så leste jeg en notis om Kurt Cobain i Klassekampen her en dag forleden, den femte april nærmere bestemt, dagen man antar han begikk selvmord, og apropos det igjen så fikk jeg nettopp Suicide Notes av Michael Thomas Ford i posten, en bok jeg egentlig ikke vet noenting om, annet enn tittelen, jeg bare bestilte den, av og til må man jo bare ta sjansen på noe random og se hva man får; se bare på hvor godt jeg endte med å like Sonic Youth, så godt at jeg i dag, syv år etter at jeg stod i platebutikken og plukket med meg Daydream Nation, lå utstrakt på sofaen med vinduene åpne, med en aprilkveld nesten lik en sommerkveld utenfor, og hørte den igjen.