Enda et av mine yndlingsdikt

LYKKE

av Inger Hagerup

Hva lykke er?
- Gå på en gressgrodd setervei
i tynne, tynne sommerklær,
klø sine ferske myggestikk
med doven ettertenksomhet
og være ung og meget rik
på uopplevet kjærlighet.
Å få et florlett spindelvev
som kjærtegn over munn og kinn
og tenke litt på vær og vind.
Be prestekravene om råd
og kanskje ja - og kanskje nei -
han elsker - elsker ikke meg.

Men ennå ikke kjenne deg.

Moteblogging #5: Se på T-skjorten jeg fikk i posten denne uka!

 Les mer her og på Sea Shepherds hjemmeside.

Jeg har alltid innbilt meg at paradiset må være et slags bibliotek.
-Jorge Luis Borges

Om å slette seg fra Facebook

Jeg har slettet meg fra Facebook. Eller, nei, det er ikke noe som heter å slette seg fra Facebook, det går faktisk ikke ann å slette seg derfra, man kan bare deaktivere kontoen, og dét er det jeg har gjort. Først slettet jeg alt jeg har skrevet, alle bildene og alle meldingene, så slettet jeg hver eneste venn, én etter én slettet jeg dem, til jeg hadde null og Facebook skrev Velkommen til Facebook, som om jeg akkurat hadde meldt meg inn, deretter deaktiverte jeg kontoen. Jeg skal ikke si at jeg aldri kommer tilbake, det vet jeg ikke, en gang i tiden slettet jeg meg fra Blink, men kom tilbake likevel, det er kjempelenge siden, husker dere Blink, liksom, det var lenge før Facebook, og jeg meldte meg inn i Facebook for fire år siden. Fire år siden, herregud, er det ikke nok nå, nok tid kastet bort på kleine statuser og snoking i andres liv; jeg liker ikke dette, hvordan jeg vet så mye om andre uten at de selv har fortalt meg det, jeg liker denne idéen om å lure på oi, hvordan gikk det med han i livet egentlig, eller møte noen tilfeldig på gaten uten at jeg på forhånd vet at vedkommende har blitt gift siden sist. Er det ikke mye mer spennende slik, det tror jeg, og det får meg til å tenke på den tiden vi ennå ikke hadde mobiltelefoner, da vi gikk til folk og banket på dørene for å se om de var hjemme eller ikke, vi visste det ikke på forhånd, med mindre vi hadde ringt og avtalt å møtes (over hustelefonen); og da vi avtaltes og treffes der og der akkurat da og da, og ingen var forsinket, for klokken 12 ved biblioteket betydde virekelig klokken 12 ved biblioteket, det betydde ikke ring ring Hei, hvor er du? Snart ved biblioteket, måtte bare en tur i banken først. Åja, jeg er på busstoppet ennå, tok litt tid å drikke den kaffen. Og ring ring Hallo, hvor er du nå? Jeg er i andre etasje på biblioteket, måtte bare låne noe. Åja, jeg står utenfor, kommer du bare ned hit når du er ferdig? førti minutter senere. Det blir liksom mer spennende slik, det kan skje noe uventet, kanskje vedkommende ikke dukker opp, men så er man jo der, hva skal man finne på da, kanskje sette seg i parken og se om det dukker opp noen andre kjente, eller kanskje det kommer noen fremmede og sier Ta en øl med oss, eller du kjeder deg og sier Hei, kan jeg ta en øl med dere, eller?, sånn som man gjør på Roskilde når mobiltelefonen er tom for strøm eller det norske kontantkortet ditt er tomt og du vet at å lete etter vennene dine i dette mylderet er som å lete etter nåla i høystakken, skikkelig x-faktor; hvilke mennesker kommer du til å henge med nå, hva kommer dere til å snakke om, sannsynligvis har de noe helt nytt å si, nye anekdoter du kanskje kommer til å le av, eller kanskje blir det bare kleint, det vet du ikke, du vet ingenting på forhånd, det bare skjer, det bare skjer og det kan være bra eller dårlig, du vet ikke, og sånt skjer bare når man ikke har mobiltelefon. Mobiltelefon bare sperrer veien. Facebook også. En kan ikke lenger si Ja, hva har skjedd siden sist, da? til en gammel venn, for det vet du jo, du vet jo at hun har flyttet til Bergen og studerer filosofi, du vet jo at hun var på Trænafestivalen sist uke, du så jo alle bildene derfra, de poppet opp på wallen din og du vet tilogmed at teltet hun bodde i var vinrødt og at noen skrev en kommentar under det ene bildet som hintet til at din venn tok med seg et nattbesøk i teltet som hun angret på dagen etter, for det leste du ut av kommentarene under, og sånn er Facebook, alle vet alt, og hva betyr egentlig 203 venner, jeg har jo ikke så mange venner, forteller jeg alt om livet mitt til 203 forskjellige mennesker i den virkelige verden, nei, så hvorfor er det greit på Facebook? Det er ikke greit, det er absurd og nå er det over. Hadet. Gleder meg til å bruke den daglige Facebook-halvtimen på andre ting fra nå av.

Når noe hender meg, foretrekker jeg å være til stede.
-Fra Albert Camus' Den fremmede

Andre april totusenogelleve

Sitter og røyker og drikker en øl på kjøkkenet på en lørdagskveld alene, prøver å lese en av avisene, men det er ikke hodet klart nok til. Orker heller ikke å begynne på en bok av Camus jeg har tenkt til å lese, som ligger øverst i en stabel sammen med det nyeste nummeret av Vinduet, et kompendium, Göran Sonnevis gigastore diktbok Oceanen og enda flere aviser. Ble ferdig med Tore Renbergs Charlotte Isabel Hansen tidligere i dag og måtte le av Jarle Klepp som er så forelsket i akademia, som moren hans Sara tenker om ham når hun besøker ham (og hans syv år gamle datter som han ikke visste at han hadde før for noen dager siden) i Bergen, litt fordi jeg selv begynte på universitetet i år og ble helt forelska i akademia og ser for meg mange fremtidige år innen litteraturvitenskap (men kanskje ikke med Proust). Surfer rundt på bokelskere.no og frustrerer meg over at ingen synes coveret til Sofi Oksanens Baby Jane er like kult som jeg synes det er ('kvalmenes', 'jentebok', 'skrikende' skriver de, jeg, derimot, tenker på verdens feteste intro i en film: introen til Enter the Void, og 'fet kveld ute på byen med masse digg elektronikamusikk og støl kropp dagen derpå pga. for mye dansing'), men ikke like mye som jeg frustrerer meg over at noen kan si at noen bøker (eventuelt omslag) er 'jentete', for hva er egentlig jentete? Jeg hater det uttrykket, men bruker det selv likevel. Alltid i en negativ setting, som om jentete er noe jeg absolutt ikke er, hvilket er teit, for jeg er jo jente og følgelig er vel alt jeg gjør jentete? Men nei. Når jeg hører ordet jentete tenker jeg på jenteklikker og -gjenger og da jeg gikk på barneskolen og verken hadde Miss Sixty-bukser eller gadd å finne meg i at alt noen få personer (jenter) sa var lov, hvilket endte med at jeg ikke hadde særlig med venner og at det kanskje var derfor jeg fikk lest så mange bøker, akkurat som nå, historien gjentar seg, story of my life. Av og til lurer jeg på om jeg kanskje er litt for arrogant, litt for uenig, kanskje jeg burde lære meg å lyve litt mer. Ok, kanskje jeg burde lære meg å si den kjolen kler henne, selv om jeg synes den ser helt forferdelig ut. Det er bare det at det er så utrolig vanskelig, og hvis jeg lyver, så ser alle at jeg lyver (man trenger ikke kjenne meg så veldig godt for å forstå det), jeg har ikke pokeransikt whatsoever, bare når jeg faktisk spiller poker, noe jeg ikke har gjort på flere år fordi jeg alltid glemmer hvordan man spiller det tre dager etterpå. Tenker at jeg kanskje ikke burde poste dette på bloggen, men helvete heller.

Et av mine yndlinsdikt

DU SKAL VÆRE TRO
av André Bjerke

Du skal være tro.
Men ikke mot mennesker
som i gold grådighet
henger ved dine hender.

Ikke mot noe ideal
som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.

Ikke mot noe bud
som gjør deg til en utlending
i ditt eget legeme.
Ikke mot noen drøm
du ikke selv har drømt...

når var du tro?

Var du tro
når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder? Var du tro
når dine handlinger overdøvet
lyden av ditt hjertesalg?

Var du tro
når du ikke bedrog
den du ikke elsket?

Var du tro
når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet?

Nei.

Men når det som rører ved deg
gav tone.
Når din egen puls
gav rytme til handling.
Når du var ett med det
som sitret i deg
da var du tro!

Bøkene jeg leste i mars, del 2

MIN KAMP 2 av Karl Ove Knausgård ¤ ¤ ¤ ¤ ¤
Denne leste jeg ferdig i midten av mars, og helt siden da har en god del av setningen mine startet slik: "Knausgård skriver at..." Knausgård, Knausgård, Kanusgård. Jeg holder ikke kjeft. Jeg må bare fortelle hvem jeg enn er sammen med om det Knausgård gjorde da og da, eller hva han syntes om det og det og bla bla Knausgård Knausgård Kanusgård. Akkurat som en god del andre av Norges befolkning allerede har gjort. Men er det noe rart, da? Han skriver om ting som du aldri har lest om før, men som du opplever hele tiden selv, du bare visste ikke at noen andre også tenker sånn - og i hvertfall ikke at det gikk ann å skrive om det! Det er denne observasjonsevnen hans, den er fantastisk. Jeg kjenner meg igjen i så mye. Jeg tenker hele tiden Sånn er det, akkurat sånn er det. Og det beste av alt er at jeg bare har lest Min kamp 1 og 2 ennå! Ah! Knausgård ♥

GHOST WORLD av Daniel Clowes ¤ ¤ ¤ ¤
Filmen liker jeg så godt at jeg har sett den flere ganger. Den er lol, men også trist, på en sånn rar måte. Og det samme er denne tegneserieromanen som filmen er basert på. Det er den samme kjipheten, selv om de har endret ganske mye på selve fortellingen. F.eks. plakaten Enid finner i filmen og stiller ut slik at det blir ramaskrik. Det er ikke med i tegneserieromanen.

TALISMAN/FORVANDLINGER av Yoko Tawada ¤ ¤ ¤ ¤
For en stund siden ble jeg sittende på lesesalen på biblioteket og lese i Vagant, og her var det jeg leste Yoko Tawadas observasjoner av språket for første gang, noe som var meget fint og som fikk meg til å ville lære meg et nytt språk (hvilket jeg endte med å gjøre, så nå lærer jeg meg fransk) og til å dra på interrail og våkne opp i en sovekupé til lyden av samtaler på fremmede språk utenfor døren. Senere lånte jeg altså denne, som er en bok (Talisman) og tre foredrag (Forvandlinger) smekket sammen til én bok, hvor hun hovedsaklig skriver om japansk og tysk. Hun skriver bl.a. om hvor rart det var for henne å lære seg tysk, et språk hvor substantivene har kjønn (akkurat som i norsk), noe ordene ikke har på japansk, og at for å lære seg kjønnene til de forskjellige substantivene så hun for seg tingene som levende vesener som danset foran henne på skrivebordet. En masse blyantmenn (ein Bleistift) og en skrivemaskinkvinne (eine Schreibmaschine)! Det er så fint og fascinerende, alle forskjellene og likhetene i språkene, og jeg får bare lyst til å lære meg mer tysk og også japansk!

DUGNAD av Paal Bjelke Andersen ¤ ¤
En diktsamling som bare var slitsom å lese. Altfor mange oppramsinger. Av navn. Av folk. Og selv om det var en sammenheng og en mening bak alt sammen, så føltes det meningsløst ut da jeg leste den, og etterpå tenkte jeg at jeg hadde kastet bort tid.

GIRL, INTERRUPTED av Susanna Kaysen ¤ ¤ ¤ ¤
Filmen har jeg sett et tosifret antall ganger. Jeg elsker den og blir aldri lei og jeg har ofte tenkt at jeg har villet lese boka, men ikke før nå nylig tenkte jeg på å bestille den fra Amazon.

Susanna Kaysen skriver om sitt opphold på McLean Hospital på slutten av 1960-tallet, et "berømt" mentalsykehus hvor blant annet Sylvia Plath, James Taylor, Ray Charles  og matematikeren John Nash (potrettert i A Beautiful Mind) også har tilbragt tid i. Boka er ikke så veldig annerledes filmen, jeg får den samme stemningen; Susanna er Susanna og Lisa er Lisa. Filmen er stort sett tro mot boka, bortsett fra at den gjør noen finurligheter med historiene som Susanna skriver om, og den dropper noen enkeltepisoder, men det er bare bagateller og er vel det man må gjøre når man lager film. I boka får vi også vite hva som skjer med flere av karakterene etter at oppholdet på McLean (som heter Claymore i filmen) er over, og først ble jeg skuffet, men etter å ha tenkt over det var det greit likevel. Det fikk meg til å tenke over akkurat det jeg tror Susanne Kaysen vil at jeg skal tenke på når jeg har lest ferdig de siste kapitlene.

A SPOT OF BOTHER av Mark Haddon ¤ 
Mark Haddon skrev den supersjarmerende The Curious Incident of the Dog in the Night-Time som jeg leste sist sommer. En gang i januar så jeg A Spot of Bother på biblioteket og tenkte at jeg ikke kunne låne flere bøker nå, så jeg gikk derfra uten den. Følgelig ble jeg gående og lure på om jeg ved å ikke låne den kom til å gå glipp av en minst like "søt og morsom og underholdende og litt trist og veldig lærik bok" (for å sitere meg selv) og måtte derfor gå tilbake dagen etter for å låne den. Nå har jeg lest den og jeg kunne ha spart meg bryet. Allerede inn i to-tre kapitler aner jeg hvor håpløst dårlig denne boka kommer til å bli, men jeg fortsetter likevel, rett og slett fordi jeg ikke vil tro at en som har skrevet The Curious Incident of the Dog in the Night-Time kan skrive noe som er så dårlig som de to-tre kapitlene jeg har lest. Så jeg fortsetter i den tro at boka sikkert kommer til å ta seg opp. Men det skjer ikke. Og jeg leser litt til og enda mer og begynner å tenke at dette er faen meg noe makkverk. Og når jeg tror at den ikke kan bli verre, så blir den verre. Klisjéene kommer etter hverandre som perler på en snor, og når jeg er to tredjedeler inn i boka er det virkelig vanskelig å fortsette. For det er så jævlig kjedelig. Jeg merker at jeg heller har lyst til å se på tv enn å lese videre. Så kjedelig er det. Ja. jeg vil heller nedlate meg til å se på Paradise Hotel enn å lese ferdig denne boka. Men jeg gjør det likevel, og nå har jeg allerede glemt slutten på denne "a spot of bother"-boka (haha, jeg er VG), og jeg har alltid hatt en regel om å fullføre alle bøkene jeg begynner på, uansett hvor kjipe de er, og vet dere hva? DEN REGELEN ER DET SLUTT PÅ NÅ!

DYRENES FRIGJØRING av Peter Singer ¤ ¤ ¤ ¤
Denne har jeg lenge hatt lyst til å lese, men helt glemt bort. Helt til jeg begynte på ex.phil på universitetet nå i våres og dermed med etikk, hvor Peter Singer altså ble nevnt i pensum da jeg leste om utilitarismen, og jeg fant det som en god unnskyldning for å forlate pensum og gå på biblioteket og låne denne i stedet (men ikke misforstå: jeg synes etikk er kjempeinteressant!). Dyrenes frigjøring regnes som boka som revolusjonerte dyrerettighetsbevegelsen, og det skjønner jeg. For jeg har lest en del andre bøker om hvorfor man skal velge å bli vegetarianere/veganere, og det som er problemet med mange av dem er at de er så følelsesmessige. Det skinner i gjennom at forfatterne har hund og katt hjemme hos seg. Jeg er også glad i dyr personlig - elsker å leke med katten, jeg - men det er ikke derfor jeg ikke spiser kjøtt. Jeg har savnet en bok som tar opp fornuftige grunner til å ikke spise kjøtt, og med Dyrenes frigjøring fant jeg den. Singer er ikke bare opptatt av å skrive om hvor fælt det er i slakterhusene, men han skriver også om holdningene til folk flest (speciesisme), hvorfor de er gale, holdningene vi har hatt til ikke-menneskelige dyr opp i gjennom historien og så videre. Det er denne boka vi alle burde lese, ikke det mølet som er å lese i Jonathan Safran Foers Eating Animals. Hvilket bare inneholdt oppgulp av ting vi alle visste om dyr i produksjon fra før av. Eller vet folk egentlig ikke det, og det må en populærforfatter til for at folk skal gidde å lese om det og ta det inn på seg?