Bøker lest i juli: Klassereiser og sjøen

Bortkastet tid?

Her setter Kjartan Fløgstad, i forbindelse med en artikkel
 om J.D. Vances Hillbilly Elegy, ord på noe jeg har tenkt mye
på. Han plasserer nemlig Vances bok i samme kategori
som Annie Ernaux og Édouard Louis' bøker. Jeg har lenge
 følt aversjon mot det jeg kaller "bøker om fransk klassereise",
og her beskriver Fløgstad nettopp hvorfor. Jeg ble
så glad da jeg leste det, for jeg trodde jeg var den eneste
som ikke skjønte greia med Annie Ernaux. 

Utsikt fra en av kystledhyttene til
Oslofjorden Friluftsråd. 

Bilde av en veldig spennende bok og en sklie jeg
omsider turte å prøve, og som, når jeg først hadde
begynt å skli i, bare ville skli enda en gang og så
enda en gang osv.

Krabbefiske på Borøya, hvor jeg forøvrig
ikke fikk lest noe annet enn barnebøker.

En bok jeg leste i like før et bad på
Tjuvholmen. 

PROSA

1. ONE DAY av David Nicholls 
2. ELOISE av Kay Thompson 
3. HALVT av Marjam Idriss 

4. NATTSKOLEN av Karl Ove Knausgård 
5. IGGY av Edy Poppy 
6. SIGNOR HOFFMAN av Eduardo Halfon

SAKPROSA

7. ÅRET MED TRETTEN MÅNEDER av Åsa Linderborg

Juli var vann, vann, vann. Vi dro på stranda nesten hver solskinnsdag, og på overskyede dager også. Vi dro på hyttetur til en øy på Sørlandet og til en kystledhytte i Son. Vi fisket krabbe og bånnfisk, reker og sjøstjerner. Vi tok ferja til Oscarsborg, og vi rodde i båt og jeg fikk, som håpet, badet masse i havet. Morgenbad og sene kveldsbad, midt-i-mellom-bad, tærne i tanga. Jeg løp kilometer på kilometer, noen på kyststien og mange av dem i regn. Til tross for regnet fikk jeg malt nesten hele gjerdet, og for et par dager siden (riktignok i august, og ikke i juli) plukket vi blåbær og bringebær i skogen som vi lagde smuldrepai av. Eldstemann lærte å sykle og jeg leste et par bøker. 

Helt fra jeg i våres leste at det kom en ny bok fra Edy Poppy, gledet jeg meg til å lese den, men den viste seg å være en skuffelse. Jeg skjønte ikke hvorfor sexlivet til hovedpersonen, som det er nærliggende å anta er forfatteren selv, skulle være interessant for verken meg eller noen annen leser, for den saks skyld? Selv om tematikken i seg selv, å lengte etter barn man aldri får, er interessant, og romanen riktignok hadde sine øyeblikk av sårhet. Alt i alt likevel ikke en roman verdt å bruke tid på, og som fikk meg til å lure på om de tidligere bøkene til Poppy likevel er så bra som jeg husker dem, for denne gav meg virkelig lite. 

Etter noen sider av Åsa Linderborgs Året med tretten måneder, med sine ytterst kjedelige beskrivelser av ting i dagliglivet, tenkte jeg det samme: "Hvorfor skal jeg lese dette?". Jeg var på nippet til å legge boka bort, men fortsatte likevel, og jeg angrer ikke. De kjedelige beskrivelsene av dagliglivet ble ikke så kjedelige lenger når jeg i det store og hele skjønte at de var der for å gi et bilde av forfatterens klassereise til en tilværelse i den kulturelle middelklassen i Stockholm. Men i motsetning til bøkene i den kategorien som Kjartan Fløgstad så fint kaller nyliberalismens skjønnlitterære spydspisser, vender ikke Linderborgs bok ryggen mot klassen dagbokskriveren en gang forlot, akkurat som jeg husker at Meg eier ingen heller ikke gjorde det. I tillegg synes jeg det var fint og forfriskende og about time å lese en bok som hadde et såpass kritisk blikk til #metoo. (Kanskje, ja, antagelig, er det allerede blitt publisert flere kritiske røster og jeg er bare late to the party; denne boka er fra 2020.) 

Det beste jeg leste var imidlertid Nattskolen av Knausgård. Da jeg holdt på med den leste jeg hvert sekund jeg var ledig. Gleder meg til Arendal, ass. Forøvrig er jeg fortsatt et godt stykke unna fra å nå mitt mål om å lese minst 44 bøker skrevet av menn i år, men jeg leser i det minste både Jan Kjærstad og Kevin Kwan for øyeblikket. Snart Fløgstad også, håper jeg. 

God bokhøst venter jeg med å si; sommeren er her ennå.