BAHASA INDONESIA

Opprinnelig publisert på Forfatternes kliamaaksjon.



I

surrende mellom templer
tussmørket allerede har begynt å suge inn
i skogdypet
har barnet ennå ikke lært å snakke, er
barnet prisgitt sin mor
hun kjenner språket hans

hver dag protesterer vi inne i skogen, i pinneparadiset
er vi mennesker av skogen
orang hutan
vi klatrer og hviler på moser
mens vann siger gjennom Atlantis’ veinett

II

jeg basker i visjoner
helt til jeg er mitt ulegerte selv igjen
mens byen synker, og selv om skuffelsen
nesten ikke er til å holde ut
må jeg innrømme at det er akkurat
de tingene jeg ikke kan få
som holder meg i live

III

hvem teller de søtten tusen eller flere omliggende øyer
hvor skogsfolkene bor
i landet hvor menneskene har to ord for vi

rommer vi alle?

eller
utelukker vi
den som blir snakket til?

IV

jeg er hans orang tua
hans
gamle menneske

V

grunnvannet forsvinner
fra ti millioner mennesker
og deres infrastruktur

becak, bajaj, angkot, ojek, oplet
mopeder, personbiler
ønsker personer til leie!

VI

jeg har ennå ikke oppdaget
hva morsmålet mitt er
dessverre tror jeg uansett
at det ikke lar seg skrive ned

jeg tror det må bli hvor det er
et eksternt anliggende
i det tropevarme mørket
mellom mine organer