Vi går rundt Årungen i solskinnet og jeg forteller kjæresten min om boka jeg leser,
Gratis og uforpliktande verdivurdering av Marit Eikemo, om en kvinne som tror at livet kommer til å bli mye bedre når de endelig får flyttet inn i et hus. Om de bare får flyttet inn i dette huset, skal hun gjøre det ene og det andre, alle tingene hun ikke får gjort så lenge de bor i leiligheten, alt skal bli så bra bare de får flyttet inn i dette huset, sier jeg. Det er veldig gjenkjennelig, sier jeg og tenker på begynnelsen av tjueårene, da jeg til slutt måtte slette Facebook fordi jeg ikke lenger orket å være så misunnelig. Jeg slettet Facebook, ikke fordi storebror ser deg, ikke fordi jeg var redd for at data om meg selv skulle samles inn i et omfang jeg ikke var klar over og brukes utenfor min kontroll, nei, jeg slettet kontoen min fordi jeg ble sittende og se på bildene til folk og deres tilsynelatende perfekte liv. Jeg husker spesielt én kvinne jeg var veldig, veldig misunnelig på, det så ut som hun hadde det aller beste forholdet og dro på de aller fineste reisene, hun var også pen og fikk til alt, hun holdt på med en mastergrad og var i det hele tatt mye smartere enn meg (trodde jeg), jeg så og så og så og var så fryktelig misunnelig, dette orket jeg ikke, jeg sluttet å lese blogger og jeg slettet Facebook og var borte i fire år, før jeg opprettet ny konto, litt tryggere på meg selv, litt eldre og med flere meritter, hvis jeg kan si det slik, da jeg var blitt eldre og hadde fått til flere ting i livet, kunne jeg endelig logge meg på igjen. Jeg hadde ikke noen kjæreste, jeg hadde fullført en bachelorgrad, jeg hadde reist litt på de fire årene, jeg hadde flyttet litt rundt, jeg hadde levd litt, på godt og vondt, jeg var litt tryggere på meg selv. Da var jeg tjuefem år.
Hovedpersonen i
Gratis og uforpliktande verdivurdering er i førtiårene, hun bor i en treroms med mann og to barn. Det er trangt. De gav bud på et hus, men i løpet av budrunden ble det for dyrt for dem, det ble ikke deres hus. Nå skal de by på et nytt hus. De fikk barn sent, mye senere enn alle vennene deres, de måtte vente på at mannen skulle få fast jobb i en avis, han skulle bli politisk redaktør, men så fikk noen annen jobben. Han måtte skaffe seg en annen jobb. Hele tiden venter hun. Hun venter alltid, på ham, på å få barn, det må skje snart, det må skje snart, alle andre har det. Nå er det huset det gjelder, nå må de snart komme seg unna denne trange leiligheten, alt skal bli så bra da. Alt skal bli så bra, bare det og det skjer, hvem har ikke tenkt det? Jeg har tenkt det fryktelig mange ganger. Blir du aldri misunnelig? spør jeg kjæresten min. Kanskje litt på andre akademikere, svarer han to meter foran meg, han går så fort. Ja, sier jeg, jeg blir for det meste misunnelig på andre som skriver, ikke på andre ting, ikke nå lenger, sier jeg. Jeg tenker på noen Instagram-kontoer som er fryktelige, Instagram-kontoer som jeg følger nå, men som jeg ikke burde ha fulgt da jeg var i begynnelsen av tjueårene. Heldigvis hadde jeg ikke smart-telefon da jeg var i begynnelsen av tjueårene, da hadde det nok vært fryktelig mye verre. Jeg hadde en Nokia-telefon man bare kunne ringe og sende SMS med, man kunne ikke en gang ta bilder. Det hender jeg ønsker meg en slik en igjen, men det er ganske fint med et kamera i lomma. Vi sender hverandre bilder av hundene når den ene er langt unna. Man kan bruke en app til å leie biler og leiligheter. Man kan dra opp et kart når man er gått vill. Man kan søke opp ordet "janus-faced" når man lurer på hva det betyr, hvor kommer ordet fra? Fra den romerske guden Janus, guden av begynnelser, porter, overganger, tiden, dualiteten, døråpninger, passasjer og endinger.
Jeg håper jeg ikke blir som hovedpersonen i
Gratis og uforpliktande verdivurdering når jeg kommer i førtiårene, selv om jeg er veldig sent ute med ting selv. Snart er jeg tretti og jeg holder fortsatt på med en masteroppgave, andre er ferdige med den for lengst. De har fått seg jobber, heltidsjobber. Jeg står sjeldent opp før åtte om morgenene, må sjeldent møte opp til noe. I begynnelsen av tjueårene jobbet jeg i en fastfood-restaurant, jeg likte ikke å tenke på at jeg var en som jobbet i en fastfood-restaurant, på samme måten som hovedpersonen i Therese Bohmans
Den andra kvinnan ikke liker å se på seg selv som en ung kvinne som jobber i en kantine på sykehuset, der er et svært gjenkjennelig avsnitt hvor en kunde spør om ertesuppa er god, og hun svarer at det er den vel, men at hun ikke har laget den. Hun er nemlig ikke en kantinedame, selv om hun jobber i kantinen. Hun tar avstand fra ertesuppa for å vise kunden at hun ikke hører til der, ikke egentlig. Jeg hadde den samme følelsen da jeg jobbet i en fastfood-restaurant, men ikke først og fremst på grunn av kundene, mer på grunn av de sekstenårige deltidsansatte som jobbet der om helgene og på kveldene, hvordan de snakket til meg som om jeg var voksen og dette var livet mitt, en dame som jobber på en fastfood-restaurant, ikke noe annet. For
de gikk jo på skolen og skulle bli noe, de hadde bare en liten jobb ved siden av, mens dette var i en periode heltidsjobben min. En heltidsjobb jeg ikke likte å snakke om, en heltidsjobb jeg ikke ville vedkjenne meg; når jeg ikke var der, tenkte jeg aldri på den, selv om sjefen ikke var noe grei og arbeidsforholdene dårlig, jeg skulle uansett ikke jobbe der for alltid, jeg brydde meg ikke om å gjøre noe med noen av tingene, når jeg ikke var på jobben, tenkte jeg ikke på jobben. Når jeg ikke var på jobben leste jeg bøker og syklet, gikk på konserter og drakk øl. Det aller beste med jobben, var å kunne betale for meg selv.
Jeg hadde en annen kjæreste da, vi bodde i en vertikal leilighet, i andreetasjen i et hus, uten veranda. Veggene på kjøkkenet var stygge og grønne, i følge ham gikk det ikke an å ha besøk der. Det går ikke an å ha besøk i leiligheten til hovedpersonen i
Gratis og uforpliktande verdivurdering heller, men så fort de får flyttet inn i et hus skal de ha besøk hele tiden, det skal renne i dørene av gjester, barn og voksne, de skal spise fancy middager og drikke vin på kjøkkenet, ikke bare bestille kjapp sushi, som de gjør i leiligheten. Det var da jeg bodde i den stygge leiligheten at jeg var misunnelig på andre, på andres leiligheter, som de ikke nødvendigvis eide, men som de bodde i på en måte som han jeg var sammen med og jeg ikke gjorde i den leiligheten vi var i, og jeg ville også bo på en sånn måte at jeg trivdes, og jeg ville også ha et forhold hvor man var forelsket i hverandre, som man var fornøyd med, jeg ville også være sammen med en som var kjekk og smart, i stedet var alt så halvveis, ikke helt sånn jeg ville det skulle være, jeg ble veldig opptatt av disse tingene, i stedet for å bruke energi på det viktige, som å studere, skrive, det falt liksom bak. Derfor slettet jeg Facebook. Jeg slettet Facebook og flyttet til en annen by for å studere, jeg gjorde det slutt med mannen som jeg innerst inne hadde følt lenge ikke var den riktige mannen (han leste ikke bøker, det burde være et tegn alene), jeg sluttet å bry meg om andres tilsynelatende perfekte liv, og det var befriende. Det er fortsatt befriende.
Det er et godt tegn, sier kjæresten min når jeg sier at jeg ikke blir misunnelig på andres forhold lenger. Det gjør heller ikke noe at vi bor i en treroms, men det er kanskje ikke så rart, vi er bare rundt tretti og har ingen barn, hva skal man da med noe mer? Det hender vi snakker om et hus med et kontor til hver av oss, hvert vår kontor, et kontor med en skrivepult av massivt tre og hyller med bøker fra gulv til tak, men jeg skal selvfølgelig skrive mye før den tid, at vi bare har et kontor med en stusselig skrivepult fra Ikea gjør ingenting, det går an å skrive der også. Det går an å skrive overalt. Det går an å skrive på sofaen som er dekket av hundehår, hundehår som også det persiske teppet er fullt av til tider, det er ikke alltid vi får støvsugd så mye. En dag kommer det middagsgjester og vi rekker så vidt å støvsuge før de kommer, da har det ligget hybelkaniner i gangen helt siden vi kom hjem fra California for over en uke siden. Noen av plantene er visne, jeg har ikke kastet dem ut. Noen av plantene som lever har vokst seg ville og stygge, men jeg får meg ikke til å beskjære dem, stakkars plante, du som vokser, alle de nye bladene du har grodd, hvem er jeg til å plukke dem av, til å skjære av greiner? Jeg får det ikke til, og planten blir stående, stor og stygg, den ser helt vill ut.
Det lukter sikkert hund hjemme hos oss, det kunne sikkert vært ryddigere, renere. Det hender jeg i blant tenker
herregud, for et høl av skitt, andre ganger lar jeg det fare, det er ikke så farlig, det er ikke verdt å la seg bli sint over. Det er ikke noen vits å risikere blodtrykket, eller hjertet, på noe som helst annet vis.
Det gjør ikke noe at spisebordet er fylt av papirer og tomme kaffekopper.
Det gjør ikke noe at hundene har revet lekene sine i fillebiter slik at bomullsdotter ligger strødd over hele gulvet. (Verre er det med alle kulepennene som de får tak i og biter i stykker, jeg skulle gjerne likt å ha dem intakt.)
Kanskje var det ikke så rart at jeg var så misunnelig den gangen, at jeg ønsket meg så mye annet enn det jeg hadde, kanskje var det nettopp det jeg burde være for å klare å komme meg ut av tingene, slik at jeg faktisk kunne få alt det jeg ville, jeg var jo tydeligvis ikke særlig fornøyd. (Selv om det jeg ville ha, ikke var det jeg så på andres blogger, men noe helt annet.) Det ligger bra ting i å ikke være helt fornøyd også. Men det handler om helt andre ting enn å være misfornøyd med en treroms.
Det kunne vært verre, kan man alltids si.
Jeg vet ikke hvordan det går med hovedpersonen i
Gratis og uforpliktande verdivurdering, jeg har ikke lest den ferdig. Når vi kommer hjem fra turen, er det snart tid for middag, jeg lager grønnsakspai fra bunnen av, jeg bruker de tre eggene vi har igjen etter å ha lagd pasta carbonara, og fløten, fyller paien med brokkoli, selleri, paprika, løk, hvitløk, det vi har liggende i kjøleskapet mens jeg hører på soundtracket til
Call Me By Your Name. (En fin film, bortsett fra en av de siste scenene, scenen hvor faren og sønnen sitter i sofaen og snakker, det er en forferdelig samtale, hvordan kan faren si det han sier, diskreditere familien på den måten? Litt i overkant lang var filmen også, kanskje. Vi så den på flyet hjem fra California mens vi drakk øl, hver gang vi gikk for å kjøpe øl var vi bekymret for at kortet ikke skulle virke, det hadde oppført seg rart hele dagen, noen ganger funket det, andre ganger ikke. Det fungerte hver gang, det fungerte da vi skulle kjøpe billetter og ta toget hjem, først til Oslo, så til Ås.)
Du er kanskje litt irriterende selv, sier kjæresten min. Hvordan da, sier jeg, jeg poster nesten aldri noe på Facebook. Ikke der, han mener Instagram. Jo, kanskje det, sier jeg. Men det finnes verre folk! (Det er alltid noe verre.) Det hender jeg har lyst til å slette Instagram også. Jeg slettet Twitter tidligere i uka, orket ikke lenger å lese alt dette politiske maset, all drittslengingen, de korte kommentarene til nyhetene, som om det liksom gir meg noe, det gjør jo ikke det, nå skal jeg holde meg til aviser, lese lange nyheter. Lese dem etterpå, når de har skjedd, ikke når de skjer. Hva skal jeg med alle disse fragmentene, tenkte jeg og slettet appen. Ikke kontoen, men appen. I stedet har jeg i uken som har gått tatt med
Meadowloands av Louise Glück og
The Birdwoman's Palate av Laksmi Pamuntjak i sekken, i nettet. Den første fin, den andre dårlig. Blikket til hovedpersonen på de andre menneskene skal liksom være så smart, men er bare fryktelig irriterende. (Et sted beskriver hovedpersonen seg selv og en venn som champagne og popcorn: selv er hun popcorn, mens venninnen, som er veldig smart og vakker og rik, er champagne,
She gives off bubbles-- and what are bubbles if not diamonds in water? Herregud, har dere hørt noe så dumt.) Man skulle tro været fikk en til å lese mindre, trekke en ut fra sofaen og hyllene, men nei, tvert i mot, været innbyr til å sitte på verandaen og lese, eller gå en tur og slå seg ned et sted hvor det selges iskrem og øl, hvor det bare er å sette seg ned og lese, mens hundene ligger i skyggen under benken.
(Sannheten er ikke helt slik, noen ganger er hundene utålmodige, de vil ikke ligge under benken, de vil heller snuse på en busk, bade i en dam, hilse på andre hunder. Det hender vi må legge fra oss bøkene, og noen ganger blåser det også, det er litt for kaldt, så vi går hjem.)
