Litt litteratur, planter og ymse

Jeg leser for tiden Kraften av Naomi Alderman og tenker på at jeg aldri har lest Gert Brantenbergs Egalias døtre. Den har jeg hatt på leselisten siden jeg var ungdom, med andre ord i en liten evighet. Jeg må se og skaffe meg den.

I går var det Splittet Kjerne i et atelier i trettende etasje i Rådhuset i Oslo. Da Mikkel en gang i vinter spurte meg om jeg ville bli med på Splittet Kjerne 71 i mars, forestilte jeg meg at det skulle være vår, fortsatt litt kaldt kanskje, men i hvert fall bart. Plussgrader i det minste. Slik ble det ikke, vinteren er her ennå. Jeg bestemte meg for å lese et utdrag om våren fra Grunnleggende plantediversitet, om pollenallergi og andunger. Hovedpersonen er jo ikke så glad i våren. Jeg gleder meg derimot til den. Jeg er så lei av å skli hele tiden, faller nesten stadig, alt går så sakte.

Drikker kaffe og finner ut hva jeg skal lese
før vi drar på Rådhuset. Hva han gjør vet jeg ikke. 

Ja, og så finnes det et hefte fra Splittet Kjerne 71 som det går an å få tak i på Tronsmo, Schous bøker og Cappelens forslag. Der har jeg en tekst med tittelen "I ran into the professor".

Ellers har jeg skrevet en tekst om skjønnlitteratur og økologi på Oktoberjournal.no, eller om mitt litterære prosjekt, kan jeg kanskje si.

Så også Annihilation på Netflix her en dag, og syntes det var en veldig bra film. Synd den ikke blir vist på kino. Jeg likte det rare, den mystiske stemningen, jeg fikk akkurat den samme følelsen som da jeg leste boka til Jeff VanderMeer for et års tid tilbake. Fikk lyst til å lese videre i Southern Reach-trilogien, jeg husker ikke helt hvorfor jeg ikke gjorde det allerede den gangen. Kanskje fordi det føles litt mye å lese flere bøker av en serie på rappen, jeg vet ikke. (Ikke at jeg leser så mange serier, det er svært sjeldent faktisk.)

Og så leste jeg i Morgenbladet om Stefano Mancuso som mener planter har intelligens og fronter det koko begrepet plantenevrobiologi, og det er noe av det dummeste jeg har hørt (planter har ikke nevroner og nervesystem). Stefano Mancuso sier i intervjuet at folk er så opptatt av å studere forskjellen på arter, forskjellen mellom oss og planter, mens han er mer opptatt av å finne likhetene. Vel, Mancuso, sier jeg, det har jo sin naturlige forklaring at de fleste biologer er opptatt av hvorfor vi er forskjellige, det er jo fordi vi har oppstått fra det samme, det merkelige og interessante i evolusjonsbiologien er jo nettopp hvordan vi ble forskjellige og hvorfor vi er forskjellige. Utgangspunktet er jo likhet - og fra det utgangspunktet beveger vi oss utover for å se hvorfor vi er forskjellige. Så sier han et annet sted at forskerne (som ikke er ham) er antroposentriske når de avviser planters intelligens. Jeg vil jo heller si at det er nettopp Mancuso som er antroposentrisk som er nødt til å beskrive planter med begrep som tilhører dyrene, for å få plantene til å fremstå interessante. Hvorfor det? Planter er interessante uten at de trenger å inneha de samme egenskapene som dyrene (oss). Men jeg skal innrømme at han sa noe fornuftig, han nevnte planteblindhet, hvordan folk flest ikke legger merke til planter, de havner alltid i bakgrunnen dersom man ser et landskap hvor det også er et dyr. Det er sant. Men likevel, plantenevrobiologi? Nei, vet du hva.

Nå skal jeg avgårde på vegansk søndagsmiddag. Planter, nam! (Stefano Mancuso tviholder på begrepet plantenevrobiologi, men sier likevel at planter ikke føler smerte. Hvordan er det mulig?)