Noen noveller

Jeg likte ikke novellene til Marie Aubert, skriver en venn til meg som jeg har lånt bort Kan jeg bli med deg hjem til. Hvorfor ikke? spør jeg, og hun svarer at hun likte riktignok noen av dem, men at de ikke fikk henne til å tenke så mye etterpå. Jeg forteller henne at jeg nylig leste en novelle som jeg ikke likte, men tenkte mye på i ettertid, "Baster" i novellesamlingen Fresh Complaint av Jeffrey Eugenides. Den handler om en singel kvinne i førtiårene som er desperat etter å bli gravid, hun bestemmer seg for å få tak i sperm for å bli det og inviterer i den anledning til en fest. Ikke før litt inn i novellen forstår man fra hvem sin synsvinkel alt sees fra, en eks-kjæreste, en ganske kjip fyr, og jeg forstår ikke at han er så opptatt av eks-kjæresten sin, tingene han tenker og gjør provoserer seg. Det er ikke første gang jeg legger i vei om novellen, like etter at jeg hadde lest den fortalte jeg om den til kjæresten min, jeg var, skal jeg innrømme, nærmest opprørt over novellens jeg-person. For en dust, tenkte jeg. Hvem gjør sånt?! Det hørtes ut som den gjorde inntrykk, skriver vennen min. Ja, det gjorde den vel, og det slo meg at det var nesten to uker siden jeg hadde lest novellen, men fortsatt tenkte jeg på den. Jeg hadde tidligere tenkt på den som dårlig, men der og da måtte jeg revurdere det hele: novellen var jo god, den hadde ikke opprørt meg fordi den var dårlig, men fordi den hadde klart å skildre personer så godt og realistisk at jeg virkelig tenkte at jeg-personen var en dust, jeg klarte ikke å forholde meg likegyldig til menneskene i novellen, novellen hadde klart å få meg til å bry meg om dem, og det er jo nettopp det den skal.

Noen dager senere fullførte jeg novellesamlingen, det var en novellesamling jeg hadde brukt tid på, lest i her og der, det passet meg fint. Flere av novellene hadde satt seg i meg, de var svært forskjellige fra hverandre. Kanskje ikke så rart, siden boka er en samling av noveller Eugenides har skrevet over flere tiår, de fleste publisert tidligere. I flere av dem gjenkjente jeg tematikk, til og med scener, fra noen av Eugenides senere romaner, som i "Air Mail" (The Marriage Plot) og "The Oracular Vulva" (Middlesex). Det var en tilfeldighet at jeg kom på å lese samlingen, jeg gikk rundt i bokhandelen en kveld jeg hadde en halvtimes tid før jeg skulle treffe noen, og der stod den i hylla, jeg visste ikke at Eugenides var ute med en ny bok, men mange ganger det siste halvannet året har jeg tenkt på The Marriage Plot, tankene har, av gode grunner, stadig vandret hen til denne boken. I blant har jeg lurt på om jeg skulle lese den på nytt, men aldri kommet til det, delvis fordi jeg liker å tenke på den som den er, hva om jeg finner ut at den ikke er slik som jeg tenker nå at den er? Og delvis fordi det har vært så mye annet å lese, så mye jeg ennå ikke har lest. Da var det kanskje best slik som det ble, at jeg fant Fresh Complaint i hyllene på Norli i Universitetsgata.

Fresh Complaint er ikke den eneste novellesamlingen jeg har lest i det siste. Tove Ditlevsens Noveller i utvalg leser jeg også i, her og der. Nå har den ligget oppslått med omslaget opp en stund i vinduskarmen på soverommet. Det kan være så forferdelig trist å lese Ditlevsen i blant, jeg har tydeligvis hatt behov for en pause. Men jeg skal ikke glemme den bort, at den ligger der. Neste uke er det Tove Ditlevsen-kveld på forlaget, kanskje jeg skal lese den ferdig innen da.

En annen novelle som gjorde sterkt inntrykk, var "Roy Spivey" av Miranda July. Leserne, eller skal vi heller si lytterne, av The New Yorker's Fiction Podcast kåret episoden hvor David Sedaris leser Miranda Julys "Roy Spivey" som den beste episoden i løpet av podcastens første tiår. Forståelig, det er en rivende god episode, novellen er både morsom og trist. Jeg har - det stemmer - tenkt masse på den i ettertid. Livet ble litt rikere etter å ha hørt denne episoden.

(Det hører forresten med at Jeffrey Eugenides var redaktør for en fantastisk antologi, My Mistress's Sparrow is Dead, og at en av novellene i den er skrevet av Miranda July.)

Gode noveller er så bra, men når noveller feiler går det liksom ekstra dårlig. En dårlig roman er én dårlig roman. En dårlig novellesamling er en samling mange dårlige noveller - grusomt.

PS: Hvis det skulle være av interesse, i dette intervjuet med bok365.no anbefaler jeg enda flere noveller.