Litteratur i november

Har vært syk halvparten av november omtrent, og nesten ikke gjort noe som helst de siste ukene. Føles det ut som. Jeg måtte melde avbud på debutantreffet til Den norske forfatterforening, men deltok i det minste på De store debutantdagene på Litteraturhuset i Oslo. I den anledning laget NRK Åpen bok en episode om årets debutanter. Her kan dere høre klippet om min roman. Original og forfriskende, i følge Marta Norheim, og det er jo hyggelig å høre.

Ellers: her forteller jeg litt om det jeg skriver og det jeg har lyst til å gjøre når jeg har fri (som ikke er så veldig annerledes det jeg gjør når jeg jobber).

Hundene og en bok jeg ikke fikk lest ferdig i
november (Siss og Unn av Inger Bråtveit.)

Den aller beste boka jeg leste i november var uten tvil Gubbas hage av Kerstin Ekman. Jeg driver og skriver på en søknad for å få være med på debutantseminaret under neste års litteraturfestival i Lillehammer. I den må jeg beskrive prosjektet mitt, men det er jo på en måte allerede gjort av Kerstin Ekman. Vet ikke hvor mange ganger jeg tenkte JA! da jeg leste Gubbas hage. 

Ellers syntes jeg ungdomsboka Kampen mot superbitchene var veldig morsom og sjarmerende.

Den kjipeste boka var Dyret av Heidi Furre. Jeg likte jo ikke Parissyndromet noe særlig, men på grunn av tematikken plukket jeg altså opp Dyret likevel ("en svangerskapsroman" kaller forlaget den). Ut av tittelen tenkte jeg: nå skal jeg få lese om hvor vill man kan bli og hvor klart det er at vi mennesker er under naturens makt når man blir gravid og får barn, men nei. Det var lite i denne romanen som var særlig dyrisk. Jeg vil heller si at den var svært tam. Refleksjonene til hovedpersonen var svært banale og uoriginale - litt som en oppsummering av alle de politisk korrekte meningene man finner i den lukkede kvinnegruppa Den selskapelige på Facebook. Gjesp. 

Ellers forstår jeg ikke helt opphausingen av Presens Maskin. Jeg liker Øyehaug godt altså, men denne romanen syntes jeg var ganske skuffende. 

Nå må jeg skyndte meg å lese alle bøkene jeg har kjøpt, men fortsatt ikke lest (f.eks. Kärlekens Antarktis av Sara Stridsberg og Digte 2014 av Theis Ørntoft), for om mindre enn tre uker flytter vi til England og blir der i et halvt års tid (det er altså en del ting jeg heller må prioritere å ta med enn en haug med bøker). Hva skal jeg gjøre der? Det samme som her: skrive, lese og gå tur med hundene. Men først må vi altså pakke ned leiligheten, og det gruer jeg meg til. Jaja. 

God førjulstid - husk at det går an å gi brukte gaver! ;)



PROSA
1. TRE VEGAR TIL HAVET av Brit Bildøen
2. KAMPEN MOT SUPERBITCHENE av A. Audhild Solberg
3. THE HOUSE OF DOLLS av Barbara Comyns
4. PRESENS MASKIN av Gunnhild Øyehaug
5. DYRET av Heidi Furre
6. Å HATE GUD av Jenny Hval

SAKPROSA
7. ROVVILTET I AGDER av Tor Punsvik m.fl.
8. GUBBAS HAGE av Kerstin Ekman

POESI
9. DET GULE BLADET, DEN SVARTE PUPILLEN av Katrine Heiberg

Kall dem ved deres rette navn

Jag har då och då mött uppfattningen att växtnamn är onödiga. Också i en bok som handlar om växter kan det vara ett tecken på besatthet och maktlystnad att skriva ut dem. När Gunnar Erikssons och min Se blomman recenserades i Dagens Nyheter förekom orden kontrollfreak och nördar för oss som höll reda på växtnamnen. Recensenten skrev att hon själv såg skogen "som en koreografi av ljus, ljud, former, rörelser och tusentals nyanser av grönt, och om jag behöver namn på grejer så hittar jag på dem själv". Den brittiske författaren John Fowles tyckte att ett namn la en smutsig glasruta mellan honom och upplevelsen av växten. 
- Kerstin Ekman, Gubbas hage

På varje vårdad grav blir gräsets sorgsna sus
förstört av gruset som vill vårda minnet. 
Hur skönt att något kan bli glömt och lämnat 
förfallet övergivet och forbi. 
Att åter bli förfallet till natur 
är varje minnesmärkes sorgsna vilja. 

Harry Martinson

Jag tycker om att läsa författare som har en djup og direkt kännedom om det naturgivna. Åsiktet har vi nog och övernog av i frågor om "miljön" eller "naturen", båda för övrigt mycket suddiga uttryck, som ofta används utan förankring i levande erfarenhet. De författare som traskat omkring i skogen, klafsat i myrar och tagit sig upp för bergssidor eller fjällslutningar använder knappast begrepp som miljön eller naturen. De kan vara botaniskt yrkesfolk som beskriver vad de sett under krävande vandringar och då använder de kanske fackuttryck som biotop och habitat. Framförallt böjer de sig ner och tittar nära och de är uppmärksamma på förandringar. 
- Kerstin Ekman, Gubbas hage

Litteratur i oktober

Siste helga i oktober tok jeg toget til Kristiansand og deltok på Bokdag Sørlandet - Lesefest sammen med en menge andre sørlandsforfattere*. Det var både gøy og veldig hyggelig. Håper jeg blir invitert igjen en gang!

Lesemessig var oktober en bra måned. Anmeldte en del, derav noen pussige (?) bøker på lista. (Ville ikke akkurat plukket opp Eleanor Oliphant har det helt fint frivillig.) Den aller beste boka jeg leste denne måneden (og for ikke å snakke om i livet), var Markens grøde. Jeg prøvde å lese den som nittenåring, men hadde ikke tålmodighet nok, og kom meg aldri igjennom. Denne gangen var det helt annerledes, jeg klarte nesten ikke å legge den fra meg. En ukes tid etterpå leste jeg Kjærlighet og mørke, den nye biografien om Marie Hamsun, og det var også en av månedens høydepunkter. 

Ellers var Herrarna i skogen fin, en over 500-sider lang essaysamling om menneskene og skogen, av Kerstin Ekman. Var så begeistret etter å ha lest den at jeg bestilte Gubbas hage sporenstreks, så den skal jeg lese i november. Jeg tenker forøvrig fortsatt mye på Hunden som jeg leste i våres, en liten roman om en bortkommen valp i skogen. Matfar og hundemor finner ikke valpen igjen, men han vokser opp i skogen og lærer å klare seg selv, likevel trekkes han mot menneskene. Han er vill, men ikke helt vill. Han klarer seg uten menneskene, men han hører mer til hos menneskene enn reven. Jeg synes Ekman med Hunden har klart å skrive en roman som oppfyller hennes kultur/natur-syn (eller snarere mangelen på den - det er ikke noe skille) slik hun skriver om det i Herrarna i skogen:

Själv använder jag naturligtvis ordet landskap i svensk och selandersk mening og undviker så gott jag kan den moderna beteckningen natur. Den har urartat till en abstrakt og ibland kvasireligiös term. Vill man lägga en religiös aspekt på det naturgivna kan man kalle det för skapelsen. Ordet natur beskriver ingenting av det som finns omkring oss. Det betecknar det inte ens; natur är ju något som finns lika mycket inuti som utanför våra kroppar. Att naturen skulle börja vid kommungränsen eller i sommarstugeområdet är falskt.
[...]
Det går en skiljelinje i synsätt på den natur vi tillhör. Ibland är den skarp, ibland diffus. Extrema anhängare av djurskydd räknar inte bara djuren som likvärdiga människan utan som en bättre og uskyldigare sort. Man kan säga att de eftersträvar en annan ordning än människans och att de utan vidare slaktar humanismen.
     Miljövänner på ytterlighetskanten vill ta oss tillbaka och föra oss närmare ett naturtillstånd. De tycks villiga att ge upp det välstånd som skogsindustrin gett Sverige. Dit hör för övrigt skolor og sjukhus. Jag vet inte om de räknar med förlusten av dem eller om de tror att bara det ytliga och ohälsosamma överflödet skulle försvinna med en drastisk ändrad miljöpolitik.
     På andra sidan en skarp skiljelinje står de som anser att vissa djur är ohyra eller att det inte spelar någon större roll om den ena eller den andra arten överlever. Det kan uttryckas så att det som majoriteten inte bryr sig om, det är i grunden likgiltigt. Redaktören för "Skogen" i vårt nationalatlasprojekt, Nils-Erik Nilsson, skriver om arter vars existens är hotad i våra landskap: "Visst är det trist att våra ängsblommor försvinner. Men slåtterbönderna sitter sedan länge i stan og tittar på sportprogram i kabel-TV."
     För att inte förfalla til cynism måste vi nog förstå att skiljelinjen mellan människan och det hon vill kalla natur egentligen inte finns. Vi måste också inse at inte alla sitter og tittar på sport i kabelteve. Många är ute och inventerar sina florarutor i landskapet.

Det samme synes jeg at Sara Sølberg har fått til i Seismiske smell, som jeg også likte veldig godt. Havet, menneskene, oljen, dyrene - alt hang sammen, og det var så fint. 

Vet ikke om jeg gidder å gå så mye inn på den kjipeste boka. Det var Zoo Europa. Jeg fatter ikke hva folk ser i bøkene til Gert Nygårdshaug. Anmeldelsen til Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv er vel omtrent det jeg også mener om denne romanen. 

I slutten av november skal jeg forresten lese igjen, på De store debutantdagene på Litteraturhuset i Oslo. Og gjett hva, boka mi skal introduseres av selveste Tove Nilsen! Det er skikkelig stas. Jeg ble så glad da jeg fikk vite det. Jeg skal lese på torsdagen, 29. november klokken 18. Kom, kom!

Leste Markens grøde på telttur.

Veldig interessant bok. 

Leste Bok om sorg (Fortellingen om Nils i skogen) 
mens jeg spiste middag på Det indonesiske kjøkken. 

En bra roman jeg leste i oktober.
(Egentlig to: Seismiske smell ligger under.)

PROSA 
1. ELEANOR OLIPHANT HAR DET HELT FINT av Gail Honeyman
2. FORBRUK I SEPTEMBER av Eline Lund Fjæren
3. SEISMISKE SMELL av Sara Sølberg
4. VEGETARIANEREN av Han Kang
5. MARKENS GRØDE av Knut Hamsun
6. VÅR I DET HINSIDIGE av Gine Cornelia Pedersen
7. BOK OM SORG (FORTELLINGEN OM NILS I SKOGEN) av Maria Navarro Skaranger
8. ZOO EUROPA av Gert Nygårdshaug
9. ELSKEN av Tomas Espedal

SAKPROSA
10. THE UNEXPECTED TRUTH ABOUT ANIMALS av Lucy Cooke
11. ET FRITT LIV. OM Å ØNSKE SEG NOE ANNET I VERDENS RIKESTE LAND av Simen Tveitereid
12. DEN FANTASTISKE SKOGEN av John Yngvar Larsson og Lars Sandved Dalen
13. HERRARNA I SKOGEN av Kerstin Ekman
14. KJÆRLIGHET OG MØRKE. EN BIOGRAFI OM MARIE HAMSUN av Anne Hege Simonsen
15. MEISENES HEMMELIGE LIV av Andreas Tjernshaugen
16. DET SVARTE SKIFTET av Eivind Trædal

POESI 
17. ÅKEREN PÅ MANHATTAN av Åsmund Bjørnstad
18. BOK AV TRE av Gunstein Bakke




*Hva en sørlandsforfatter er kan være så mangt. F.eks. regnes Telemark som Sørlandet av Forfattersentrum Sørlandet. Hva meg angår, har jeg ikke en gang skarre-r. 

En dag i oktober

En formiddag i oktober dro kjæresten min og jeg ned på rådhuset i Oslo og giftet oss i Munch-rommet. Det var fint. Ti minutter tok det, og bare vitnene/forloverne og en venn som tok bilder var med. Etterpå drakk vi øl og spiste lunsj på en brun pub - før vi dro hjem for å lufte hundene.

Blodfobi og lesing

I dag leste jeg Vegetarianeren av Han Kang, en spesiell leseopplevelse på flere vis. Det sørget den fryktelig irrasjonelle, men høyst reelle, blodfobien min for. Et avsnitt som innebar at en pose med intravenøs væske ble holdt for lavt, gjorde meg kvalm, svimmel og svak. Jeg måtte rett og slett ta en pause. Det var ikke den eneste gangen, gjentatte pauser måtte tas. En hard arbeidsdag, kan man si, men jeg ble i hvert fall ferdig med romanen til slutt. Forøvrig etterlot den meg med mange interessante tanker og (andre) følelser (enn svimmelhet og kvalme), så mange at jeg ikke straks kunne gå i gang med å skrive om den. Jeg gikk ut med hundene i stedet. Da jeg kom tilbake, hadde romanen fortsatt ikke slått seg til ro, så nå har jeg bestemt meg for å vente en dag eller to med å skrive om den. Det kan godt hende den tar mye lengre tid på å slå seg til ro, kanskje aldri? 

Men tilbake til blodet - dette er ikke første gang min høyst reelle blodfobi har forhindret meg i å lese. Både Bram Stokers Dracula og Bret Easton Ellis' American Psycho gav jeg opp. Kapittelet om blodsystemet som jeg måtte lese da jeg tok et fag i fysiologi, var en pine å komme i gjennom - jeg klarte det bare ved å skumme gjennom store deler av teksten, og deretter krysset jeg fingrene for at jeg ville komme opp i en annen del av kroppen på muntlig eksamen. Det er heller ikke første gang blodfobien har stukket kjepper i hjulene mine - en gang på en matematikkeksamen fikk vi en tekstopppgave om måleenheter og blod. Oppgaven måtte jeg bare hoppe over, enda jeg fint kunne svare om måleenheter, det var blodet som var problemet. Jeg så for meg et målebeger fylt av blod, og bare det var nok til å gjøre kroppen svak, som om alle kreftene i kroppen forsvinner og det blir helt umulig å holde i en blyant. Blyanten glipper. Laptopen glipper. 

(Ikke snakk til meg om ekte blod. Må jeg befatte meg med det, besvimer jeg.)

I sense kainos in the sense of thick, ongoing presence, with hyphae infusing all sorts of temporalities and materialities.
 - Donna J. Haraway

Litteratur i september

I september leste jeg en del systematisk, som research til det jeg skriver. Men det hendte jeg leste litt på måfå, en av bøkene jeg leste bare fordi jeg hadde lyst var feministantologien Det skjer nå. Det beste essayet var nok det siste av Åsa Linderborg, hvor hun kom med et kritisk blikk på #metoo-bevegelsen. En fornuftens stemme i grøten av identitetspolitikk og politisk korrekthet. Jeg leste forøvrig et portrettintervju med henne i Aftenposten, hvor hun sa at det ikke var noe gøy å skrive i Sverige lenger, for alt ble tatt i verste mening. Det er synd.

En annen bok jeg leste bare fordi jeg hadde lyst, var novellesamlingen Arbeidsnever av Jan Kristoffer Dale. Det ble et høydepunkt denne måneden. Forstår godt at den inndro debutantprisen.

I år fyller forresten både jeg og en ikke ubetydelig del av vennene mine tretti år, og det samme gjør en romanheltinne. Matilda av Roald Dahl fylte tretti år i går! Hurra for denne fantastiske boka. Har riktignok ikke lest den siden jeg var liten, men man hadde som oftest rett da. Det får meg forøvrig til å tenke på et avsnitt fra Eivind Trædals Det svarte skiftet som jeg leste i går: Når barna blir eldre, vil de oppdage at det å fortrenge ubehagelige sannheter, fornekte forskning og lukke øynene for vår tids største problemer er inngangsbilletten til voksenlivet. Dissonansen er obligatorisk. Oljebransjen er jo så viktig. Vi trenger jo fossilbilen vår. Vi fortjener jo en tur til syden. Det er jo godt med biff. Moralisme får oss ingen steder. Forskjellen på å være et miljøengasjert barn og å være miljøengasjert som voksen er at folk slutter å klappe deg på hodet og i stedet begynner å himle med øynene. Det er synd at det er slik, at voksne mennesker tar barn så lite alvorlig. Barn er vel ikke miljøengasjerte for moro skyld, men fordi de jo (med god grunn) er oppriktig bekymrede?

Jaja, nå skal jeg skrive. God høstferie til den som har det, og kanskje vi sees på Oslo internasjonale poesifestival til helga? 

Biffy og en essaysamling jeg leste i september. 

En bok jeg begynte på i fjor høst, men ikke fullførte
 før nå. 

Leste på LilleOrd på Kampen mens
 stormen Knud herja utenfor. 

Grunnleggende plantediversitet i katalogen over
årets bøker. (Kvardagsbiblioteket skrev forresten fint 
om boka mi her.)

Stiftet bekjentskap til Ibsens Fru Inger til
Østeraat  i Otta. Satt opp av Black Box
 + Marie og Fredriks Teaterlag. 

Noen av årets bøker hos Oktober. 

To bra bøker jeg leste i september.

PROSA
1. MENS JEG HUSKER DET av Kristine Næss
2. LÆRERINNENS SANG av Vigdis Hjorth
3. AGNES I SENGA av Heidi Linde
4. HENDERS VERK av Erland Kiøsterud
5. ARBEIDSNEVER av Jan Kristoffer Dale
6. SINGULARITET av Marita Fossum

SAKPROSA
7. A SAND COUNTY ALMANAC AND SKETCHES HERE AND THERE av Aldo Leopold
8. ULV av Petra Ahne
9. DET SKJER NÅ av Helena Brodtkorb (red.)
10. THE HOUR OF LAND av Terry Tempest Williams
11. HYTTEBOK FRÅ HELVETE av Are Kalvø
12. STAYING WITH THE TROUBLE av Donna J. Haraway

POESI
13. SAUESANKERTANKER av Torgeir Rebolledo Pedersen

In urgent times, many of us are tempted to address trouble in terms of making an imagined future safe, of stopping something from happening that looms in the future, of clearing away the present and the past in order to make futures for coming generations. Staying with the trouble does not require such a relationship to times called the future. In fact, staying with the trouble requires learning to be truly present, not a s vanishing pivot between awful or edenic pasts and apocalyptic futures, but as moral critters entwined in myriad unfinished configurations of places, times, matters, meanings. 

- Fra Staying with the Trouble av Donna J. Haraway

THE HOUR OF LAND av Terry Tempest Williams

For et par dager siden leste jeg ut essaysamlingen The Hour of Land av Terry Tempest Williams. Essaysamling skriver jeg i mangelen av et bedre ord; i kapitlene beveger Tempest Williams seg fra et sted til et annet, ikke uten at kapitlene er forbundet med hverandre. Hvert kapittel/essay handler om et sted i USA; en nasjonalpark, et nasjonalmonument eller lignende. Bokas undertittel sier selv at det er en ”personal topography of America’s national parks”, men noen bok om et ensomt enkeltmenneskes forhold til villmarken er det (heldigvis) ikke.
     Helt tilfeldig var det jeg kjøpte med meg The Hour of Land i en bokhandel i San Francisco. Da hadde kjæresten min og jeg kjørt ned og opp California i en ukes tid. San Francisco var endestoppet, og dagen før vi nådde byen, kjørte vi gjennom Los Padres National Forest, etterfulgt av utsiden på den andre siden av parken: et goldt, sandete landskap fullt av oljerigger og oljepumper. 
     Olje handler det nettopp mye om i The Hour of Land. I kapittelet om Theodore Roosevelt National Park i Nord-Dakota, har Tempest Williams tatt med seg sin gamle far, en tidligere oljearbeider. Han har alltid ønsket å dra dit. I parken kjører de rundt med parkens inspektør som guide. Hun forteller Tempest Williams og faren om hvordan oppstykket land leies ut og hvor vanskelig det er å kjempe mot alle utbyggerne som bare er opptatt av lettjente penger. Har man klart å forhindre en oljebrønn, er det snart noen andre som prøver seg et annet sted i parken. Den forhenværende oljearbeideren kommenterer at datteren ikke kan få i både pose og sekk: hun kan ikke si at hun er i mot krigen i Irak samtidig som hun ikke ønsker oljeutvinning hjemme, hvor så parkens inspektør sier at det ikke er oljeutvinningen i seg selv som er problemet, men at det ikke finnes noen overordnet plan for utbygging. Det er som i ville vesten, ingen regler å forholde seg til, alle graver hvor de vil, og dette er et stort problem i naturvern: en liten utbygging kan virke som en bagatell, men når alle skal bygge ut litt, blir det ganske mange naturinngrep til slutt. 
     Senere besøker de den gamle hytta til Theodore Roosevelt, hytta han bygde etter at han stakk av fra politikken i øst da kona hans døde under en fødsel. I årevis bodde han i ødemarken før han dro østover igjen, tilbake til det han hadde forlatt, hvor han siden ble USAs tjuesjette president. 
     For her er det ikke bare naturhistorie å finne; Tempest Williams skriver også om amerikansk historie og kultur, og det gjør Hour of the Land interessant. Man kan jo også spørre seg - er det mulig å skrive om nasjonalparkene i USA uten å også skrive om menneskene? Nja. 
     Med et kritisk blikk beskriver Tempest Williams rekonstruksjonen av borgerkrigen i Gettysburg National Military Park i Pennsylvania. For å være guide her, må man vite alt om borgerkrigen, men Tempest Williams og ektemannen legger merke til at de stadig kommer med unnskyldninger i Sørstatenes favør, som om de hadde edlere grunner til å være i krig enn at de ikke ville avslutte slavehandelen. Her grenser det til å bli tragikomisk. Under en guidet tur på hesteryggen, blir ektemannen så irritert på apologeten av en guide at han rir avgårde. 
     I et annet kapittel om Sørstatene er det Deep Horizon-ulykken i Mexicogolfen i 2010 som står i fokus. Her setter Tempest Williams seg i fore å dokumentere ettervirkningene av oljesølet som tradisjonell media ikke rapporterte om. Dette gjør hun ved å snakke med innbyggere i Florida, Louisiana og Mississippi, og det er trist lesning. Cajuneren Margaret Curole forteller: ”Here’s the truth,” Margaret says, now emotional. ”Where are the animals? There is no ‘too-da-loos,’ the little one-armed fiddler crabs. Ya don’t hear birds. From Amelia to Alabama, Kevin never saw a fish jump, never heard a bird sing. This is their nestin’ season. Those babies, they’re not goin’ nowhere. We had a very small pod of sperm whales in the Gulf, nobody’s seen ‘em. Guys on the water say they died in the spill and their bodies were hacked up and taken away. BP and our government don’t want nobody to see the bodies of dead sea mammals. Dolphins are chocking on the surface. Fish are swimming in circles gasping. It’s ugly, I’m telling you. And nobody’s talking about it. You’re not hearing nothin’ about it. As far as the media is reportin’, everythin’s being cleaned up and it’s not a problem. But you know what, unless I know where my fish is coming from, I’m eatin’ nothing from here.”
     Det de andre har å meddele, er heller ikke noe særlig hyggelig. 

 To bear witness is not a passive act. This is what I saw. These are the stories that were told to me, skriver Tempest Williams før hun går i gang med å fortelle om møtene langs Gulfkysten, men utsagnet kan sies å beskrive også andre møter og andre steder i boka. Tempest Williams treffer mange ulike mennesker: miljøvernere, urbefolkning, biologer, politikere og kunstnere. En av kunstnerne hun treffer, er den kinesiske kunstneren Ai Weiwei som etter et fengselsopphold i Kina ble tilbudt å lage en utstilling i fengselsruinene på Alcatraz utenfor San Francisco. Tempest Williams skriver om kunstutstillingen på en slik måte at jeg skulle ønske jeg hadde hatt sjansen til å se den selv, men i det minste fikk jeg gleden av å lese om den gjennom Tempest Williams' ord.
     Tempest Williams skriver selv om viktigheten av ord. I et av de siste kapitlene forteller hun om alle ordene som er blitt tatt ut av den nye versjonen av The Oxford Junior Dictionary. I et avsnitt lister hun opp ordene, navn på planter og dyr og andre ting man finner i naturen. Her er et utvalg: bluebell, buttercup, heron, herring, magpie, mistletoe, panther, poppy, starling, sycamore, walnut, weasel. Etterpå lister hun opp nye ord som er tatt inn i ordboka, for det meste ord på ting vi mennesker har skapt, ting som bare tilhører menneskene: [...] broadband, bullet point [...] compulsory, conflict [...] database, debate, EU [...] export, vandalism, voicemail. Så skriver hun: If we can remove words from a dictionary that are so alive with meaning, and withhold them from our children, removing what is alive in the world becomes easy. Det minner meg om et av forslagene Arne Johan Vetlesen og Rasmus Willig kom opp med i boka Hva skal vi svare våre barn?: Hva med å ikke fortelle den oppvoksende generasjonen om det biologiske mangfoldet i det hele tatt? For dersom man ikke vet hva som er å miste, eller hva som nylig er blitt borte, kan man heller ikke føle tap. Ved å ikke fortelle barna om den økologiske krisen, kan de heller ikke rammes av økologisk sorg. En slags ekstrem versjon av det man ikke vet, har man ikke vondt av.  

Spør du meg skal man alltid fortelle sannheten med en gang. Sannheten kommer alltid for en dag. Verre blir det når den som blir løyet for, forstår at hen er blitt løyet for. Og det bringer oss til olja igjen: Tempest Williams skriver ikke bare om olja i forbindelse med oljesøl og arealtap, hun kommer også inn på de menneskeskapte klimaendringene. Sterkest blir det når hun skriver om Glacier National Park i Montana. I 1850 hadde parken 150 isbreer, sammenlignet med bare 25 i dag. 
     Det er unektelig trist å lese The Hour of Land, samtidig som det er fint. Som Terry Tempest Williams beskriver det: The world is not a safe place. Perhaps it has never been, but it is stilla beautiful place.

Mitt mislykkede Bookerpris-prosjekt + kortlista

Min versjon av The Overstory avbildet sammen med
trærne utenfor leiligheten vår. 

Jeg har ikke lest en eneste bok av de nominerte bøkene til Bookerprisen siden jeg leste From a Low and Quiet Sea for omtrent en måned siden. I dag ble de nominerte til kortlista offentliggjort. På listen er favoritten min, Richard Powers The Overstory. Det skal ikke så mye til for å være favoritten, jeg leste tross alt bare to av bøkene på langlista, men samme det - The Overstory er rett og slett en av de beste bøkene jeg har lest i år i det hele tatt. 

Det er derfor jeg må fortelle dere mer om den. Jeg blir ikke ferdig med denne boka. 

Flere av karakterene i romanen liker jeg godt, og Adam Appich er en av dem. I følgende sitat reflekterer han litt på sine eldre dager, etter å ha vært i fengsel fordi noe en gang gikk galt under en aksjon. (Det er ikke lett å være radikal miljøverner.)

     A voice that should be familiar to him says, "What's wrong with you? You're going to put another person's welfare before your own son?"
     There it is: the ultimate commandment. Take care of your own. Protect your genes. Lay down your life for one child, two siblings, or eight first cousins. How many friends would that translate to? How many strangers who might still be out there, laying down their lives for other species? How many trees? He can't begin to tell his wife the worst of it. Since his arrest–since beginning to think objectively again, after so many years of treating the question as an abstraction–he has begun to see that the dead woman was right: the world is full of welfares that must come before your own kind. 

Det er mye som er fint med denne boka. En av dem er at Powers så fint fletter sammen menneskene og trærnes liv, det handler ikke bare om noen treklemmere som er "glad i natur" og ikke har noe bedre å gjøre enn å bli miljøvernere. I tillegg er naturromantikk fryktelig dølt og de færreste på denne planeten bryr seg om å være til stede i naturen, uten at det betyr at natur ikke er viktig. Men frykt ikke! I denne romanen er det lite av det, selv om det ofte handler om trær. Håper The Overstory vinner hele greia, sånn at flere får høre om denne vidunderlige romanen!