Blodfobi og lesing

I dag leste jeg Vegetarianeren av Han Kang, en spesiell leseopplevelse på flere vis. Det sørget den fryktelig irrasjonelle, men høyst reelle, blodfobien min for. Et avsnitt som innebar at en pose med intravenøs væske ble holdt for lavt, gjorde meg kvalm, svimmel og svak. Jeg måtte rett og slett ta en pause. Det var ikke den eneste gangen, gjentatte pauser måtte tas. En hard arbeidsdag, kan man si, men jeg ble i hvert fall ferdig med romanen til slutt. Forøvrig etterlot den meg med mange interessante tanker og (andre) følelser (enn svimmelhet og kvalme), så mange at jeg ikke straks kunne gå i gang med å skrive om den. Jeg gikk ut med hundene i stedet. Da jeg kom tilbake, hadde romanen fortsatt ikke slått seg til ro, så nå har jeg bestemt meg for å vente en dag eller to med å skrive om den. Det kan godt hende den tar mye lengre tid på å slå seg til ro, kanskje aldri? 

Men tilbake til blodet - dette er ikke første gang min høyst reelle blodfobi har forhindret meg i å lese. Både Bram Stokers Dracula og Bret Easton Ellis' American Psycho gav jeg opp. Kapittelet om blodsystemet som jeg måtte lese da jeg tok et fag i fysiologi, var en pine å komme i gjennom - jeg klarte det bare ved å skumme gjennom store deler av teksten, og deretter krysset jeg fingrene for at jeg ville komme opp i en annen del av kroppen på muntlig eksamen. Det er heller ikke første gang blodfobien har stukket kjepper i hjulene mine - en gang på en matematikkeksamen fikk vi en tekstopppgave om måleenheter og blod. Oppgaven måtte jeg bare hoppe over, enda jeg fint kunne svare om måleenheter, det var blodet som var problemet. Jeg så for meg et målebeger fylt av blod, og bare det var nok til å gjøre kroppen svak, som om alle kreftene i kroppen forsvinner og det blir helt umulig å holde i en blyant. Blyanten glipper. Laptopen glipper. 

(Ikke snakk til meg om ekte blod. Må jeg befatte meg med det, besvimer jeg.)