Hval og ekorn

Sometimes you can see whales, tror jeg han sier der vi går langs stranden og sanddynene i Formby utenfor Liverpool, men det er Wales han mener. Det går an å se Wales på en klar dag, der ute i horisonten. I dag er en grå dag, tidevannet er lavt, man kan gå langt, langt ut på sanden, til vadefuglene. Kråker er det også. I England er de svarte, ikke grå som hjemme. Kanskje er det derfor de ser større ut, eller kanskje de bare ser større ut fordi jeg tenker de er finere enn de grå, på en måte mer synlige fordi de er annerledes, og derfor større? En helt svart kråke. De går for seg selv på stranden, flyr opp, i blant høres et kra. Jeg spør P om han har sett The Birds. Nei, han har ikke det. Det er lenge siden jeg så den.

De vokser gress på sanddynene, lenger vekk fra stranden vokser furutrær. Det bor ekorn i trærne, red squirrel, den som også bor hjemme, helt alminnelig ekorn. I England har bestanden av ekorn sunket drastisk på grunn av konkurranse fra det mye større grey squirrel, gråekornet. Gråekorn tilhører Amerika, og er en invaderende art i Europa. Den hører ikke hjemme her. Ikke bare er den en konkurrent, men den bærer også med seg sykdommer som smitter over på de røde. Vi ser ett ekorn, i toppen av en furu. I motlys ser vi ikke om det er rødt eller grått, jeg håper det er rødt.

På vei hjem går vi innom en pub og drikker romtemperert øl. Jeg bestemmer meg for at nyttårsforsettet mitt skal være å skrive dagbok, det burde ikke være så vanskelig, i og med at jeg pleide å gjøre det i mange år da jeg var liten. Hele barndommen og store deler av tenårene skrev jeg dagbok. Kanskje sluttet jeg fordi jeg mistet interessen, eller ble rastløs, det var vanskelig å sette seg ned, vanskelig nok å holde på vaner som det var. Nå har jeg hund og livet er enda større grad bygd rundt vaner, nå burde det gå.

Man kan alltid bli et bedre menneske, kanskje hvis jeg skriver dagbok vil jeg holde kjeft om mine små problemer. Ikke ha et slikt behov for å strukturere tankene ved å snakke, når tankene allerede er strukturert på papiret. Det hender jeg ser meg selv utenfra og tenker dette her er så kjedelig, si noe annet! 

I vesken la jeg en skrivebok, jeg har ikke åpnet den siden vi dro. Jeg har hatt den lenge. Det ser ut til at jeg en liten stund i begynnelsen av tjueårene skrev i den, det er første del. Innimellom er notater fra et feltkurs. Det er mange blanke sider igjen, der skulle jeg ha skrevet noe nå, uten at det er gjort. På omslaget er det ugler, jeg fikk den i gave en gang.

Fra en gresstust flyr det opp en fasan, jeg skvetter når jeg hører den, lyden er uvant. Rundt oss er det tåke, det er ikke i dag vi skal få øye på Wales.