BLÅ av Maja Lunde

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen tidligere i høst. 

--

Vår avhengighet av naturen
Blå er bok nummer to i noe som kanskje skal bli en klimakvartett fra Maja Lunde. Den forrige, Bienes historie, ble en stor suksess og er nå solgt til mange land. I Blå er det ikke bier det handler om, men vann. Det er noe misvisende å legge merkelappen ”klimakvartett” på disse bøkene, synes jeg, for det er ikke bare klimaet som truer naturen og det biologiske mangfoldet, og det er et faktum som vises godt i denne romanen. Her følger vi både naturverneren Signe i nåtid og David som er klimaflyktning i Frankrike i år 2041. Førstnevnte har et brennende engasjement for elva i bygda si, som er hjem til elvemuslingen og fossekallen. Disse trues ikke av menneskeskapte klimaendringer, men av utbygging. Signe og de andre naturvernerne vil ikke at fossen skal legges i rør. I Davids historie er det riktignok klimaet som er trusselen. Han og datteren Lou har flyktet fra hjemmet sitt sør i Frankrike, hvor det har vært fem år med tørke. Land som ligger i nord blir nevnt, der er det vann, livsnødvendig vann.

Vann er det overordnede temaet her, men hva som er linken mellom de to parallelle historiene er ikke helt klart for meg. Det er mange gode grunner til å ikke legge en foss i rør, men at den legges i rør betyr ikke at vannet forsvinner. Det betyr bare at den ikke er tilgjengelig for andre arter enn oss selv. Forsvinner vannet på grunn av klimaendringer, forsvinner den for alle. Det er altså to helt forskjellige problemstillinger og følger som presenteres i denne romanen. Signe selv understreker dette når hun sier til innbyggerne i dalen at det ikke er for deres skyld de aksjonerer mot utbygging. Kanskje holder det likevel at det handler om vannet generelt, at vi burde sette pris på den både for vår egen skyld og for fossekallens skyld. Blå er spennende, godt skrevet og Maja Lunde har fakta på plass, det er dermed liten grunn til å tro at denne romanen ikke også blir en suksess.