Bøker lest i januar

SAKPROSA

1. GLEDEN MED SKJEDEN av Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahl 

2. WE SHOULD ALL BE FEMINISTS av Chimamanda Ngozi Adichie

PROSA
3. MENSEN - antologi på Gyldendal
4. I LOVE DICK av Chris Kraus 

Dro på LA - A Fiction-utstillingen på Astrup Fearnley fordi jeg simpelthen elsker Los Angeles, nettopp på grunn av all litteraturen og mytene som spinnes rundt byen, men ble skuffet da det viste seg at forfatterne som var bidragene i utstillingen bare var samlet i en liten bok som man var nødt til å kjøpe separat. (Francesca Lia Block, Charles Bukowski, Bret Easton Ellis, John Fante, James Frey, Chris Kraus, Donna Tartt, bl.a.) Drakk dermed litt for mange dyre drinker med sake og handlet bøker i museumsbutikken i stedet, bl.a. Chris Kraus' I Love Dick. Det ble den beste skjønnlitterære boka jeg leste i januar, mens Gleden med skjeden ble den beste sakprosaboka jeg leste.

Forresten rakk jeg å lese ganske langt i Bret Easton Ellis' Glamorama før halve skjermen på lesebrettet mitt ble defekt. 

Mensen-boka var fornøyelig og We should all be feminists en fin liten bok om hva feminisme er. 

Nå som eksamen i januarblokka er unnagjort, skal jeg prøve å lese litt flere bøker, men vi får se. Dette semesteret er jo mitt siste på dette bachelor-studiet. Jeg skal blant annet lære meg fysiologi og skrive en økologisk fordypningsoppgave, det er ikke bare bare. Har også blitt frivillig i Røde Kors, joinet en en redaksjon og begynt å skrive mer for meg selv igjen. Var sågar én uke i Barcelona for å skrive i begynnelsen av måneden. (Men altså, én bok i uka bør jo være et minimum, ærlig talt.)

Tvi, tvi til meg selv! 

GLEDEN MED SKJEDEN av Nina Brochmann og Ellen Dahl

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 17. januar 2017. 

---

Folkeopplysning på sitt beste

Velskrevet og vittig om kvinners seksualitet

”Vi er like glad i uttrykket seksualmoral som Jens Bjørneboe. Altså liker vi det ikke i det hele tatt,” skriver medisinstudentene Ellen Dahl og Nina Brochmann i ”Gleden med skjeden”, en uttalelse underskrivende helhjertet kan føye seg til. Derfor er det en glede å lese boken de har skrevet om et av menneskets mest myteomspennende organer. Dahl og Brochmann knuser myte på myte, alt i et språk som både er saklig, lett forståelig, engasjerende, oppløftende og vittig på en gang – dette er rett og slett helt brilliant. Jeg ble rett og slett glad av å lese denne boka, til tross for beskrivelsene av sykdommer, kjønnslemlestelse og den urett som er begått mot kvinner i den tro at det finnes noen såkalt ”jomfruhinne.” Grunnen: En så vennligsinnet og uklein bok om kvinners liv og seksualitet, helt fullstendig blottet for moralsk fordømmelse skal man lete lenger etter. For så lenge alle parter vil, så er jo sex et av livets goder. ”[M]ennesket er den eneste dyrearten som skammer seg over å ha sex,” skriver forfatterne, og slik trenger det jo ikke å være. Det samme gjelder kropp generelt. Jeg spør: Vil noen sørge for at denne boka blir pensum på ungdomsskolen? Og selv om forfatterne skriver i forordet (kalt ”forspill”) at boken er skrevet for kvinner, både de usikre og de som bare vil vite mer om sitt eget underliv, hadde det ikke gjort noe om gutter og menn også leste den – heller tvert i mot.

Når det er sagt, er det ikke bare ungdommer som kan få noe ut av denne boka. Det er nok mange i ulike aldre som kan lære noe nytt, så godt oppdatert som den er på ny forskning. Følelsen av aha! kommer mer enn én gang. Når den er lest, kan den etterpå godt brukes som oppslagsverk – gjerne i mer oppdaterte versjoner siden, alt ettersom ny forskning blir publisert. Jeg håper virkelig at mange vil ta seg bryet med å lese denne boka, for dette er folkeopplysning på sitt beste!

Ås, 17. januar 2017

Vi har sovet over hos hverandre åtte netter på rad. I blant lurer jeg på når en av oss kommer til å bli lei, når skal vi sove i hver vår seng? Det er ikke det at jeg vil det, jeg er ikke lei, men det er uvant. Jeg har ofte en trang til å være alene, men mer enn å være alene liker jeg å være sammen med dette mennesket. Det har alle fordelene ved å være alene, bare bedre. Vi sitter i timevis og leser. Jeg til og med skriver i hans tilstedeværelse, ligger i senga og noterer noe til et essay som jeg har hatt i bakhodet i to år. Forteller ham at jeg har prøvd å skrive det, men jeg ville for mye, skrev for mye om alt i ett essay. Det ble ikke noe bra, men det blir kanskje bra nå, jeg har tenkt på det lenge. Men det gjør ikke noe at ting tar tid, for det blir gjort, det tar bare den tiden det tar.

Noen ganger våkner vi hjemme hos ham, andre ganger hos meg. I blant må vi skyndte oss, jeg skal på forelesning, han skal rekke et tog. Andre ganger ikke. En morgen blir jeg liggende, jeg var på fest dagen før. Smøg meg ut fra min egen fest, tok kåpa over de tynne klærne, det hadde blitt minusgrader ute, det er ikke så langt å gå. En dag er det snø på bakken, endelig har det blitt snø. Men jeg har ikke rukket å lengte etter den, som om det som skjer rundt meg ikke affekterer meg som før. Jeg bryr meg, men jeg er ikke så sint.

En ettermiddag sitter jeg i Tårnbygningen og skriver om mutasjoner hos domestisert katt. Fire ulike mutasjoner gir kattene lang pels. Norsk skogskatt har en mutasjon som ingen av de andre langhåra kattene har. Jeg lurer på om jeg skal fordype meg i genetikk til høsten, det er flere ting jeg vil, men jeg klarer ikke å bestemme meg. På vei hjem kjøper jeg kaffe og appelsinsjokolade, køen er lang, folk er sikkert på vei hjem fra jobb. Det har ennå ikke begynt å snø, men når som helst nå, tenker jeg. Jeg bare føler det på meg. Sølepyttene har frosset for lenge siden, en dag mens K og jeg venter på at O skal finne frem sykkelen står vi og knuser is under føttene, isen ser ut som glassflak. Dere, sier O. Det er lenge siden det har vært kaldt.

Selv om det er kaldt skinner solen. Hver dag tar jeg et bilde av lyset som trenger seg inn. Den første dagen er lyset blått tidlig om morgenen. Hele stua er knallblå. Den andre dagen tar jeg et bilde av lyset inne på rommet hans, fra vinduet over skrivepulten og plantene. Ute i hagen er alt dekket av frost. Han er ute og handler til middag, jeg er fyllesyk og hører på radio. Det handler om syriske musikere i Tyskland, det har vært en krangel om noe, et orkester har kranglet med et annet, men jeg skjønner ikke hva krangelen handler om.

Den tredje dagen drar jeg hjem, jeg tar et bilde av lyset i stuen. Girlanderne henger i taket ennå, jeg må bære de ekstra stolene ned i boden. Jeg vasker over bordene og feier gulvet, det ligger papirrester fra innholdet i en piñata. Det blir lysere for hver dag nå, jeg innbiller meg at jeg kan merke det. 

Den fjerde dagen tar jeg et bilde av lyset som skinner inn i et klasserom, jeg har hele rommet for meg selv. Det er tomt her nå, i januar. På lesesalen sitter det bare tre andre. I fjor på denne tiden av året tok jeg et kurs i statistikk. Det var nitten minusgrader og krystaller i trærne. Vi skulle egentlig ha vært i Tanzania, vaksinene var allerede tatt. Jeg har vaksine for gulfeber, det er en sykdom som nesten ikke finnes noen steder. Hjemme hos oss bodde det to katter. Dagens Næringsliv var på besøk i leiligheten og jeg gjorde en nervøs opptreden på Dagsnytt atten. Etter eksamen dro jeg til Førdefjorden for å lenke meg til en boremaskin. Jeg ble hekta på statistikk og tenkte at jeg ville studere bioinformatikk, det kan jeg uansett holde på med hvis jeg studerer genetikk. Se, det er ikke en grille, sier jeg til meg selv, det holder seg interessant, jeg vil egentlig det samme hele tiden, det tar bare ny form. 

Jeg tok bussen hjem alene, gjennom fjord og fjell. I sekken hadde jeg et brev fra politiet, ti tusen kroner skulle jeg betale i bot. Jeg har fortsatt ikke betalt den, det vil jeg ikke. Senere samme år fikk jeg en fartsbot, en nokså stor en, den har jeg betalt for lengst. (Den fortjente jeg, jeg gjorde noe galt, jeg var ubetenksom.) Vi var på vei hjem fra Hadeland. Det var sommer, vi hadde kjøpt glass, jeg leste til virveldyreksamen; brukte all min tid på fugler, glemte at det også fantes fisk og gnagere. Mange arter fisk og mange arter gnagere. På glassene mine var det dompaper, jeg tok dem fram for å drikke Mintu, litt for mange glass med Mintu. Det er som å drikke After-Eight. Jeg kunne lukte alkohol da du gikk forbi, sier P når jeg kommer gående fra min egen fest. Med vinduene lukket?, sier jeg, det kan ikke være sant. (Kanskje?)

Selv om det blir lysere hender det ofte at det er mørkt når jeg drar hjem fra universitetet, uten at jeg er der spesielt lenge, eller i hvert fall føles det ikke slik, tiden bare renner fra meg, før jeg vet ordet av det er det ettermiddag og kveld igjen. Om mindre enn et halvt år er det sommer igjen, når det skjer kommer dette til å føles som i forrige uke. 

La Barceloneta, 6. januar 2017

Våkner langt ut på dag i Dramatikerforbundets leilighet i Barcelona etter flere mugger sangria og nattbad i sjøen. Spiser tørre skiver med spansk ost og feier opp sanden i dusjen. S sier at jeg var pysete, du stod på land og okket deg, jeg som i sommer løp ut i det arktiske hav i Longyearbyen, og til tross for varmerekord - det var fortsatt kaldere på Svalbard i juli enn det er i Barcelona i januar. (Men jeg gikk uti til slutt, det var mest bølgenes størrelse som bekymret meg.) Meksikaneren vi treffer utenfor Bar Jai-ca fryser og sier vi er gærne. Inne spiser vi katalanske tomatbrød, crochettas, oliven, mandler og et fat med saueost, mugger med sangria de vino, før vi forflytter oss langs stranden og palmene som ser ut som gull i skinnet fra gatelyktene. 

S er mer fyllesyk enn meg og går og legger seg igjen. Jeg leser nyhetene og mailer med folk som har lest annonsen min på finn. N skal flytte, jeg leter etter en ny en som ikke kommer til å bry seg dersom jeg slenger en bok her og en avis der. Jeg må skuffe en som er ute etter et vegetarisk kollektiv, det hender jeg lager chilli con carne og det vil jeg gjøre i fred, orker ikke andres moralske blikk når jeg allerede har en hemmende samvittighet på egenhånd. Den henger over meg og er slettes ikke i sync med alt jeg har lyst til. 

Andre ganger gjør jeg bare det jeg har lyst til. Når jeg blir liggende i sengen til langt over klokken ti (det er vanskelig å stå opp når den man er forelsket i ligger i samme seng) til tross for at det er eksamenstid og det er så mye å lese, så fryktelig mye å gjøre. Så mange artikler om blonde beach mice i Florida, domestiseringen av hvete og det biologiske mangfoldet i Amazonas. (Men mitt mantra er jo (antagelig til irritasjon hos noen av mine medstudenter): Det finnes viktigere ting enn eksamen. Som f.eks. å lese noe for lærdommen i seg selv. Eller rett og slett en forelskelse, for hvor ofte skjer det? Hvor ofte er den gjengjeldt og tenk om han ikke er der i morgen? Tenk om verden på et eller annet finurlig/brutalt vis tar han fra meg.) 

V skriver på facebook at karakteren i genetikk ligger ute, og jeg går inn på Studentweb. Forbereder meg på D (forventer man det verste blir man aldri skuffet i livet), men får en A, svart på hvitt står det på skjermen. Det til tross for konsentrasjonsproblemer hele høsten gjennom (det er det som skjer når jeg er forelsket), jeg feirer det med en slurk vann, klokken er to på ettermiddagen i Barcelona, men jeg er fortsatt sliten etter i går. Jeg som var sånn i tvil, går dette bra eller ikke, men det gikk bra. Det gikk bra.