Om natten drømte jeg at jeg fanget en hel ulveflokk på viltkamera. Om morgenen var det lørdag og første dag med ulvejakt. For noen uker siden gråt jeg, jeg trodde det var på grunn av fellingstillatelsen, men hvem vet, det var så mye som skjedde på én gang. Det er ikke godt å si hva jeg var så lei meg for, var det mest det ene eller det andre? Vi hadde vært ute i skogen og plukket sopp og jeg ble stående ved kjøkkenbenken og rense den etter at kveldens gjester hadde kommet. O tilbød hjelp, så gikk det fortere. Jeg drakk rødvin og ble full, sendte dramatiske meldinger og glemte helt at det meste finnes i nyanser. Jeg gikk for å legge meg før de siste gjestene dro, jeg ble så trøtt. Av den friske skogluften eller det dramatiske, jeg vet ikke.
Noen dager etterpå skrev jeg et brev som ble liggende. Å skrive det gjorde det bedre et par dager. Det skulle egentlig gis til noen, men jeg lot være. Etter en stund var det ikke så viktig lenger, det kunne være det samme. Eller?
Jeg ble gående og vende følelsene innover. Først var det bare tungt, jeg mistet matlysten og sov da jeg kom hjem. Men den følelsen har jeg hatt før, og jeg vet at det er feil. Ikke gjør det, sa jeg til meg selv. Slutt med det, sa jeg til meg selv. Hvordan skal jeg vende dem utover?, spurte jeg tilbake. Det er ikke noen som kan ta dem i mot. Jo, sa en venn. Hun forstod hva jeg mente uten at jeg måtte si det. Bare vend dem ut, og hvis de ikke godtas, så er det leit, men da er de ihvertfall ute. Alt må ut i det åpne. Bare sånn blir man fri.
Det er vanskelig å vende seg utover når man ikke er flink til å snakke. Da må man gjøre noe annet. Skrive for eksempel. Jeg tenkte på det en stund før jeg ble sittende på hytta og lese i Om sommeren, et avsnitt hvor Knausgård skriver at skriving kan erstatte nærværet av andre mennesker. Å skrive er også med på å rettferdiggjøre det å være alene. Det krever å være alene. Jeg prøver å fortelle til E i bilen mens vi kjører hjemover: Jeg vet ikke om jeg liker å være alene fordi jeg faktisk liker det eller om det bare er en unnskyldning fordi jeg ikke er i stand til å ha et mer sosialt liv. Skriver jeg fordi jeg er alene eller er jeg alene fordi jeg skriver?
Jeg husker en gang jeg brukte det som en flukt. Det var før han jeg en gang ble sammen med og jeg var i en situasjon hvor vi hadde vært med på noe og var på vei til å diskutere hva vi skulle gjøre senere. Vi hadde vært med på en demonstrasjon. Det var ettermiddag, hva skulle vi gjøre resten av denne lørdagen? Jeg var så redd for at han skulle si at han ville noe som utelukket meg at jeg skyndte meg å komme ham i forkjøpet: Jeg sa jeg skulle hjem og skrive. Jeg hadde egentlig ikke tenkt til det, kunne egentlig tenkt meg å henge mer med ham, men var redd for å risikere å høre et nei. Plutselig måtte jeg bare løpe til bussen.
Det hende med E i bilen også. Han spurte hva jeg skulle om kvelden. Jeg sa jeg skulle være hjemme og jobbe litt, det var fint å være alene. Jeg sa jeg hadde truffet så mange mennesker denne uka at nå ville jeg være alene. Det jeg egentlig ville si var: Jeg har ingen planer, kanskje jeg skal være hjemme og jobbe litt, jeg skal ihvertfall ikke ut på noen fest, men hvis du vil henge, så kan vi godt det. Men det var umulig å si. Å være hjemme og skrive var en unnskyldning for at jeg ikke bare kunne si: Jeg skal være hjemme fordi jeg ikke har lagt noen sosiale planer.
Hva kom først, høna eller egget?
Å skrive er en slags trøst, fordi det er umulig å leve på noe annet vis. Å være utpreget sosial passer meg ikke. Jeg kommer ikke fram ved å snakke. Det er utilstrekkelig. Om det hadde vært en fest og jeg hadde gått på den, er det ikke sikkert det hadde blitt noe bedre av den grunn. Jeg kan godt anstrenge meg for å være sosial, og få det til rent overfladisk, men det ville ikke ha føltes så bra inni meg. Det fungerer bedre å skrive seg utover.
--
Jeg fikk bare lest noen avsnitt før vi gikk ut i solen og ned til vannet. Jeg fikk følelsen av at jeg burde si noe, så jeg begynte å fortelle små ubetydelige ting. Etterpå lurte jeg på hvorfor jeg hadde sagt alle disse tingene, det var bare for å si noe. Egentlig ville jeg jo bare være stille. Jeg tenkte at det kunne jeg ha vært, dersom jeg hadde vært alene. Likevel var det ikke det jeg ville, jeg ville at han skulle være der. Jeg tenkte at han kanskje syntes jeg var teit som sa alle disse tingene, kunne jeg ikke si noe mer intelligent. Det tenkte jeg samtidig som jeg tenkte på at jeg bare burde være meg selv, men å si alle disse små, ubetydelige tingene var jo ikke akkurat meg selv, det heller. Å være meg var å gå ut i solen og sette seg på bryggekanten og se opp på himmelen.
En av dagene satt jeg inne på en bar og drakk drinker med to yngre venninner. Jeg sa til dem at med alderen var det så mye lettere å bare gjøre ting, uten å tenke så mye over det, for man hadde gjort verre ting før. Det er kanskje slik med noen ting, men med andre ting ikke. Jeg tenkte at dersom jeg ikke bare gjør alt jeg føler for, kommer jeg til å angre når jeg blir gammel. Når jeg blir gammel kommer jeg til å sitte der og tenke: Hvorfor sa jeg det bare ikke? Hvorfor gjorde jeg det bare ikke? Men så kommer man til det, og det er som man stivner fast. Det er ikke bare å si det, det er ikke bare å gjøre det.
--
Jeg fulgte den ene venninnen til stasjonen. Hun skulle ta flytoget til Gardermoen. Selv skulle jeg hjem. Dagen etter fortalte hun at hun skulle ha blitt på Svalbard en dag lenger, for det hadde vært spektakulært nordlys der kvelden like etter at hun dro, mens hun drakk drinker med oss i Oslo, et mellomstopp på vei hjem til London. Man kan ikke alltid vite hva som kommer til å skje. Jeg så selv bilder av det på Facebook. Håper det blir nordlys når jeg skal dit neste gang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar