DEI SOM FLYKTAR OG DEI SOM BLIR av Elena Ferrante

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 22.03.2016.
Ferrantes tredje bok i Napoli-kvartetten skuffer ikke

Bok nummer tre i Napoli-kvartetten er en verdig oppfølger, og etterlater en med en stor forventning til den siste boka.

Dei som flyktar og dei som blir er en verdig oppfølger til de to tidligere bøkene i Napoli-kvartetten. Mer nå enn tidligere blir det tydelig hvordan det virker som om Lila vet noe som verken vi eller hovedpersonen i den tiden handlingen foregår i vet – ennå. Om hovedpersonen, som forteller, vet dette, er mer uvisst. Gjør hun det eller gjør hun det ikke? Vet hun noe som hun ikke vil fortelle før tiden er omme, eller vil hun aldri fortelle oss det? Det ligger en spenning i romanene, den har alltid vært der, men den blir svært tydelig i Dei som flyktar og dei som blir, som om leseren trengte å bli godt kjent med karakterene først – før man ble i stand til å virkelig kjenne på dette noe, dette underlige, som etter min mening er en av grunnene til at kvartetten er litteratur med stor L.

I Dei som flyktar og dei som blir kan det først synes som om hovedpersonen, Lina, endelig blir en selvstendig kvinne. Lila er ikke like mye til stede som tidligere, i hvertfall ikke fysisk, og Lina høster anerkjennelse som forfatter og intellektuell. Likevel er det et ubrytelig bånd mellom de to, som en strikk – noen ganger ligger den der slapp, andre ganger drar man i den, og hvor havner den når man slipper? Tematiseringen av forholdet mellom disse to kvinnene blir noe nytt i Dei som flyktar og dei som blir , det er noe annet enn tidligere – og dette er interessant. Der vi tidligere har blitt skildret vennskap, riktignok på både godt og vondt, blir det nå skildret noe annet, noe dypere og sterkere – uten at det er sagt at vennskap ikke er dypt og sterkt, det er nettopp det det er, men i Dei som flyktar og dei som blir blir beskrivelsen av forholdet mellom de to kvinnene tatt til et nytt nivå. Det er kanskje fordi det er uvant å se en slik skildring av vennskap mellom kvinner. Derfor er det desto mer velkomment. Mer av det, takk!

Apropos det, Ferrante tematiserer selv feminisme i romanen, i bøkene hovedpersonen skriver. Å lese om forfattere som skriver kan ofte bli pretensiøst, men i Dei som flyktar og dei som blir blir dette ikke for mye, selv om jeg stiller meg spørsmålet om det virkelig er nødvendig. Likevel: Ferrante holder dette på et tålelig nivå, og det er uansett ikke nok til å trekke ned det faktum at dette er en god roman. Ferdig lest etterlater den seg et ønske om at det ikke skal bli altfor lenge til den fjerde og siste romanen. Jeg gleder meg i hvertfall! 

Bokfrokost cxix

Påska er over, og jeg fikk lest en del. En av dem var Trærnes hemmelige liv av Peter Wohlleben. En riktig hyggelig bok om trær. Ikke noe tull, bare forskning presentert med glede!

Anbefales altså på det sterkeste. Det var bare det jeg ville si.

Verdens poesidag

For noen dager siden delte NRK Bok på Facebook en artikkel om kaféer som byttet bort kaffe mot dikt, og kynikeren i meg tenkte: Hvem trenger dårlige dikt? Ikke jeg ihvertfall. Hadde jeg hatt en kafé, ville en kaffe kostet penger, ikke oppramsing av ord i noe noen tror er poesi. Grøss. 

Jeg synes heller man skal lese det som faktisk er poesi, og siden det er verdens poesidag i dag vil jeg dele dette diktet av Radmila Lazić, oversatt fra serbisk av Charles Simic: 

LOVE 

I sharpened knives

All night.

To welcome you

In the brilliance of their blades, 

And among them,

My love sparkles

For your eyes only. 

En etterlengtet påskeferie

Våkner opp med en katt i fjeset, vekkerklokken har ennå ikke ringt. Jeg sjekker E-posten før jeg står opp. V skriver at det er en bok om trær på vei til meg i posten. Når den kommer kommer jeg ikke til å være her, men i skogen. Snart er det påskeferie. 

Etterpå vil tiden svinne bort. 

Jeg tar på meg skinnjakka når vi går ut, jeg har ikke brukt den siden jeg gikk på videregående. Av en eller annen grunn syntes jeg den kledde meg igjen. Vi stopper opp ved et tre på vei til universitetet, det er en fugl der oppe som vi ikke ser så ofte. Det er mulig jeg har sett den før, sikkert, men det må ha vært før fuglene begynte å bety noe. Vi finner ut at det er en grønnfink. 

Etter disputasen om villbier, drar jeg på biblioteket. Jeg har ikke vært der på lenge, jeg trenger noen bøker å lese på hytta i skogen. Jeg går langs reolene, men finner ikke så mye interessant. Noen ganger ser jeg bøker som gjør meg irritert, hvorfor finnes de, disse dårlige bøkene som ingen burde bruke tid på. Nå er jeg en bitter kjerring, tenker jeg. Bare klassikere får bli med hjem, bøker av Knut Hamsun og Thomas Mann, og sakprosa om matens historie som en på universitetet har skrevet. Når jeg kommer hjem husker jeg at jeg bladde i en bok av Roland Barthes på biblioteket, men hvor er det blitt av den? Tok jeg den ikke med meg? Jeg må ha glemt den. Det var synd, jeg kunne virkelig tenkt meg å lese den. Eller ville jeg det? Virkelig? Hvordan kan jeg være så sikker? Var det ikke slik at jeg også, da jeg stod der og bladde i boken, tenkte: Vil jeg virkelig lese noe så teoretisk? Noe så fjernt fra virkeligheten (og likevel så nær, for det er jo slik Barthes er)? 

Jeg er ikke fornøyd med bøkene jeg har tatt med, det skulle gjerne vært noe mer. I hyllene mine er mange uleste bøker, men ingenting som interessere meg for tiden. Noen interesserer meg aldri, jeg har bare fått dem tilsendt, vil jo egentlig ikke ha dem, vil jo ikke lese dem. Jeg får gi dem bort til et loppemarked, er det ikke snart sesong for det nå?

Alle disse bøkene. 

På kvelden kjører vi ut i skogen for å høre på ugler, men etter en lang tid lytting, ser vi også en. En kattugle. Den flyr over der hvor mastene står og trærne er kuttet ned, fra trærne på den ene siden til trærne på den andre siden. (Det er heller ikke sikkert det er så mye kutting av trær under mastene, de busklignende sakene ser ut til å være beitet hardt på av elg.) Alle ser den samtidig, ingen sier noe, bare N peker for å være sikker på at alle skal se den, men det er ikke nødvendig. Mens vi alle stod og tittet i samme retning, fløy den over. Lyset fra gården gjør at vi ser den mot nattehimmelen. Jeg fryser på tærne, det er så vanskelig å kle seg i tiden hvor det går fra en årstid til en annen - er det så kaldt at jeg kommer til å fryse hvis ikke, eller er det så varmt at jeg kommer til å svette hvis? 

At ugler er spesielt kloke, er en myte. Det er mulig vi mennesker har sett på dem som et symbol på klokskap fordi de har begge øynene foran, og på den måten minnet oss om oss selv. Det ville ikke vært overraskende, vi mennesker er jo ganske opptatt av oss selv. I lang tid har vi sett på jorden som vår, vær fruktbare, bli mange og legg jorden under dere. 

Klok eller ikke, kattuglen er en fascinerende fugl. Beveger seg gjennom luftrommet uten å lage en lyd. Man hører ikke et eneste vingeslag. 

Når vi kjører hjem er det så sent at vi ikke gidder å kjøpe boller på bensinstasjonen likevel. Hjemme spiser jeg restene av gulrotsuppa jeg hadde til middag. Det smaker litt for mye ingefær. I senga har jeg med varmeflaska. Om natten når jeg kjenner noe varmt skjønner jeg ikke om det er varmeflaska eller en katt. Når jeg skal noe viktig dagen etter, lukker jeg alltid døren til soverommet slik at kattene ikke skal forstyrre meg, men nå er det påskeferie, det er greit nå. 

Det voldsomme

Jeg har sett det i kalenderen. Første påskedag snur vi klokka fram til sommertid. Jeg merker det når vi gjør oss klare til vorspiel hjemme hos oss og jeg har åpnet den første ølen og N fletter håret mitt. Hun sier det jeg tenker, når folk kommer vil det fortsatt være lyst. Jeg tenker at jeg ser ikke ut som jeg vil se ut når det er lyst, kan det ikke bare bli mørkt. Ikke uten å også tenke at det er ganske overfladisk av meg å tenke slik, har det liksom noe å si. Jeg som stadig vekk proklamerer at jeg driter i hvordan jeg ser ut (det er ikke sant). Men alt er bedre når det er mørkt.

Noen dager senere sitter jeg hjemme og tegner fugler mens jeg hører på det nye albumet til Aurora. All My Demons Greeting Me As A Friend. Det har gått på repeat siden jeg stod opp sent lørdag morgen og ryddet og vasket leiligheten. Høytalerne som O hadde lånt oss stod igjen. Bare en liten time midt på dagen skrur jeg på radioen for å høre på nyhetene. Folk jukser på teoriprøven og jeg lurer på hvor dårlig moral man kan ha og om jeg selv er moralistisk som mener så mye om andres moral (sikkert).

Jeg tegner blåstrupen og jeg tegner båndkorsnebben. Jeg tegner svartanden og jeg tegner ringtrosten. Når N kommer hjem tegner jeg lavskriken. I dag var det skikkelig vårstemning, sier hun før hun også setter seg ved stuebordet for å jobbe med statistikk. Sier du det, sier jeg, men jeg har sett det. Jeg har sett lyset der ute, og jeg lot som om det ikke var der. Bare denne dagen, i morgen må jeg ut. Jeg vet hva som kommer. Hver eneste vår for så lenge som jeg kan huske. Lyset som plutselig skjærer gjennom kroppen, det groteske i alt det synlige. Uroen. Følelsen av at hele verden er med på noe som jeg ikke får lov til å delta i. Og når jeg endelig går ut ser jeg altfor langt hjemmefra, tidlig på morgenen, at de svarte klærne mine er fulle av hvite lodotter og kattehår. Jeg glemte å bruke klesrullen før jeg gikk ut. På jordet er det et brunt spor, der hvor skiløypa var har snøen smeltet først. Etter forelesningene setter jeg meg på lesesalen. Selv om jeg allerede har drukket en hel termokopp med kaffe er jeg trøtt. Jeg går ut i kantina og kjøper mer kaffe. Utenfor, i solveggen, sitter det mange mennesker. En overveldende følelse av at jeg ikke hører til der slår meg, og jeg skynder meg tilbake til lesesalen selv om jeg ser noen jeg kjenner som jeg vanligvis liker å snakke med.

På lesesalen holder persiennene solen ute. Jeg sitter der til det blir mørkt. Selv brødskivene jeg har tatt med spiser jeg der mens jeg leser artikler om alfa-, beta- og gamma-diversitet, forbereder meg til en labøvelse i genetikk og leser brokker av The Waste Land. Eplet lar jeg ligge i sekken for å ikke forstyrre de andre. Når jeg går ut kjenner jeg at luften er frisk, det er sånn våren lukter. Det er noe annet enn det som har vært. I horisonten mot vest ser jeg en gul stripe av lys, det er ikke blitt helt mørkt ennå (selv om det er like før). Folk har begynt å løpe ute igjen.

Vottene forblir i lommen når jeg går, det er altfor varmt.

Når jeg kommer hjem spiser jeg eplet og tenker på at i det minste kommer fuglene snart.

NORMA av Sofi Oksanen

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 8.3.2016
Sofi Oksanen med en vri

Oksanens nyeste roman holder ikke like godt som noen av hennes tidligere bøker, men er likevel verdt å lese.

I Norma møter vi Oksanen slik vi kjenner henne fra tidligere romaner. Det handler om kvinner og slemme menn, bander, organisert kriminalitet og forhold mellom generasjoner. Men denne gangen er det en vri som vi ikke har sett tidligere, et drag av mystikk og overnaturlige elementer. Det er derimot ingen grunn til å la seg skremme av det, for Oksanen fletter dette fint inn i en historie om makt og vestens utnytting av verdens fattige mennesker. Pent blir det derimot ikke. Mystikken gjør ikke Oksanens beskrivelser av samfunnet verken mindre sanne eller mindre frastøtende. Norma er ikke like voldsom, brutal og kvalmefrembringende som verken Stalins kyr eller Utrenskning, men maner likevel fram noe uggent, følelsen av at verden er langt fra god.

Verden er aldri helt god hos Oksanen. Én ting er bakmennene innenfor den organiserte kriminaliteten, det er dem vi får høre mest om. De er dårlige og grådige mennesker, men likevel: Det er opplagt at de er det. Mer interessant, og kanskje det verste av alt, er de vanlige middelklassemenneskene som vi sjeldent får vite noe om, men som er de menneskene som skaper en forespørsel etter det bakmennene handler om. Det kvalmende ligger i at vanlige mennesker gir faen i hva slags ringvirkninger deres egoistiske ønsker fører til. Oksanen er en mester i å få fram hvordan likegyldigheten er en av verdens største onder. Disse menneskenes vage tilstedeværelse i romanen skaper en grotesk kontrast til de menneskene vi får høre om; de som sliter med å tilpasse seg, de som stadig velger feil og de som stadig roter seg inn i noe som ikke er bra. Samtidig fratar ikke Oksanen skyld og ansvar fra de sistnevnte, hun stakkarsliggjør dem ikke. Hun etterlater dem ikke til leseren å synes synd på. Kanskje har de seg selv å skylde, også de ønsker seg noe som går på tvers av hva andre ønsker seg. Det Oksanen gjør er å gjøre dem levende. Hun gjør «de andre» virkelige.

Selv om dette ikke er det beste av Oksanen, har hun likevel mer å komme med enn de fleste.  

FÅ BARN av Geir Nummedal

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 1.3.2016
Platt om voksnes forhold til barn
Det skrives mye om barn, men altfor ofte om barn som de voksnes prosjekter. Få barn er ikke et unntak.

Få barn inneholder syv relativt korte noveller som alle mer eller mindre involverer barn. Det handler om barn som finnes og barn som ikke finnes. Novellene som handler om barn som ikke finnes er påfallende svært like. Hos kjæresteparet i novellen Sommerstreker som venter på å få vite om de skal ha barn eller ikke, er stemningen ikke spesielt annerledes enn i Livet i Venezia, om den middelaldrende kvinnen som har blitt gravid med en tilfeldig mann som hun ikke en gang kan huske navnet på. At stemningen ikke er til å skille mellom to vidt ulike situasjoner, er med på å gjøre novellene platte og intetsigende. Dette gjelder ikke bare for disse to novellene, men for flere av novellene i samlingen. Ser man bort fra Snekker Andersen ringer på, som er skrevet i en helt annen form enn resten av novellene, i grusom knekkprosa, er det én novelle som skiller seg ut: Voksne mannen. At den skiller seg ut har ingenting med kvaliteten å gjøre, det handler om tematikken. Hele novellen handler om en mann som bruker dagene på å høre om Bowie, og det er ikke forfatterens feil at David Bowie nylig døde og at vi alle for lengst er lei av å høre om middelaldrende norske menns forhold til Bowie, men selv uten at det hadde skjedd, ville denne novellen ikke tilført noe av betydning til verdens samlede mengde skrift. Barnas rolle i denne novellen er uklar. De er der som kulisser for hovedpersonen. Jeg kunne ha sagt statister, men de har altfor lite liv til det å være det, selv om beskrivelsen av hovedpersonens bekymring for hva barna skal tenke dersom han legger seg før dem er treffende. Likevel, depresjonen til hovedpersonen er den realistisk? Hvor er mørket? Hvor er den egoismen som depresjon faktisk er, hans trang til å sove hele tiden, legge seg tidlig – samme hva ens barn måtte tenke?

Det er påfallende hvor mye denne novellesamlingen handler om voksnes idéer om hva barn er, uten å gå inn i dem. I Få barn er barna bare skinn av de voksnes tanker, barna er så å si objektiviserte. Det tegner et falskt bilde av virkeligheten, som om ikke barn er individer; små, tenkende mennesker med egne meninger og følelser – akkurat som alle oss andre. 

SPIKRAR FRÅ FALLANDE PLANKAR av Eirik Ingebrigtsen

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen på nett, 1.3.2016. 

Kjedelig om sigøynere

Spikrar frå fallande plankar handler om Sven som slutter på filosofistudiene for å passe på søsteren sin og bo gratis i huset til farfaren mens sistnevnte er på gamlehjem. Man skulle kanskje tro at den egentlige grunnen var at han tvilte på filosofistudiene, men han i løpet av romanen ikke gir noen hint om, samtidig som man heller ikke helt skjønner hvorfor det plutselig blir så viktig å passe på søsteren. Noe han forøvrig ikke er særlig god til, der han vurderer å kutte ned på pillene hennes uten å høre med lege først. Hva er det med ham? Vet ikke, bryr meg ikke. Til tross for noen av hovedpersonens lite fornuftige vurderinger og rare valg, er han ingen spesielt interessant person. Valgene han tar fremstår kun som grep for å få romanen fremover. Det ligger ingen troverdighet i dem. Hendelser fremstilles tørt, de blir aldri riktig interessante. Sigøynerne som slår opp telt i hagen til Svens farfar vekker ingen interesse. De fremstår ikke som levende mennesker, men som hylstere fortellerstemmen ikke klarer å fylle. Fortellerstemmen gir ikke inntrykk av å kjenne dem spesielt godt. Romanen etterlater en ikke noe mer klokere på sigøynere. Det er som om forfatteren har lest litt om sigøynerne i norsk media og så prøvd å skrive en roman om dem kun basert på dette. Nå kan det jo hende at sigøynere ikke er spesielt interessante, men at ingen, sigøynere eller ei, er interessante i denne romanen, underbygger at grunnen nok heller er at boken i seg selv rett og slett er kjedelig. Også Bett, Svens søster, fremstår som en karakter fremfor et menneske: Den syke søsteren. Ingen er mer enn den ene rollen de er tildelt. Ilie – sigøyneren. Sven – den forhenværende filosofistudenten.

Spikrar frå fallande plankar er et eksempel på at det å skrive en roman om et lite behandlet tema i skjønnlitteraturen, i hvertfall i norsk målestokk, ikke nødvendigvis trenger å bli interessant. Romanen er nemlig en lite engasjerende bok om et tema som ellers engasjerer. Kort sagt: Kjedelig. 

Den internasjonale kvinnedagen

Fordi det finnes land hvor kvinner fortsatt umyndiggjøres og ikke får lov til å kjøre bil eller gå ut på gaten uten å ha med seg et mannlig familiemedlem.

Fordi det finnes folk verden rundt som velger bort (les: dreper) jentebarn fordi de heller vil ha guttebarn. Både jenter som ennå ikke er født og jenter som allerede er født.

Fordi folk fortsatt argumenterer med "tenk på at hun er noens søster/kjæreste/datter/kone" (og glemmer at hun er et individ med egenverdi - og at alt hun trenger å leve for er seg selv).

Fordi det finnes kulturer hvor 10 år gamle jenter giftes bort til menn.

Fordi det finnes menn som skriver kronikker om at kvinner ikke trenger å være tynne fordi de "uansett liker litt å ta i." (Fyttikatta, tror de virkelig at kvinner får spiseforstyrrelser fordi menn mener noe - eller at kvinner blir friske fordi menn mener noe?! Spiseforstyrrelser er en alvorlig sykdom som handler om noe annet enn hva menn synes er fint!)

Fordi jeg senest i går hørte på radioen at ei gravid, leukemisyk tenåringsjente i Sør-Amerika ikke fikk lov til å ta abort. (Ja, hun døde.)

Fordi det finnes land hvor voldtatte kvinner dømmes til døden med steining fordi det var "hennes egen skyld." Men det er ikke bare det, "det var hennes egen skyld" er en strofe som også brukes mye i vår del av verden. Vi skal ikke sitte her og tro at alt bare er bra her heller. Og bare fordi man ikke opplever alt selv, betyr det ikke at andre ikke gjør det.

Derfor (og dette var bare et utvalg av grunner) sier jeg: GRATULERER MED KVINNEDAGEN!