En flue har surret rundt i leiligheten siden før helgen. Jeg våkner opp lørdag morgen og kjenner den krype rundt på føttene mine utenfor dyna. Jeg har sovet dårlig. I alkorus og med mareritt, et så fælt et at jeg husker det dager etterpå. Jeg blir likevel liggende å tenke på mulige rømninger fra det fryktelige scenarioet i drømmen, halvveis våken, halvveis i søvne. Jeg glemte å åpne vinduet før jeg la meg, men rullegardinen er dratt ned. Noen ganger glemmer jeg å rulle det opp etter at jeg har stått opp, slik at planten ved skrivebordet mitt ikke får lys mens jeg har dratt min vei for dagen og ikke legger merke til det før jeg er hjemme igjen på ettermiddagen og ruller det opp, det er fortsatt et par timer igjen med lys.
Men når jeg står opp er det med en anger, alle tingene jeg sa i går som jeg kunne ha latt være å si. De stadig gjentagelsene. Det verste er når de andre er så sindige. En halvdel sier pytt, pytt, en annen sier at jeg kan da bedre. De stiller omtrent likt. Og som oftest er jeg den jeg foretrekker, men alltid er det det dårlige som overskygger det gode. For hver gang man ytrer noe slemt eller gjør noe dårlig må man si noe hyggelig og gjøre noe snilt ti ganger. Jeg går i dusjen og snakker, nynner for meg selv, på den måten overdøver jeg mine egne tanker, en liten stund.
Den har vært her lenge, fluen. Setter seg noen ganger på hendene mine, halsen, ansiktet, når jeg ligger på sofaen og leser. Jeg kommer på fluefangerne i stallen, papir med klister som hang over spiltauene, hestene som rister på halen og på hele kroppen når det lander en flue på dem. Jeg lar smøret og osten stå på bordet etter frokost, synker dypere ned i sofaen, tidsnok må jeg komme meg opp igjen, men ikke ennå. Jeg leser om en reise på Island, vil bare fortsette med det. I stedet må jeg stå opp, gå på butikken og så tilbake. Gjøre meg klar til en foreningsfest, plutselig ble det så mange foreningsfester. Jeg kan jo ikke akkurat si nei, jeg er nestleder og økonomisk ansvarlig. Det kan være ubekvemt å tenke på økonomi, men slettes ikke vanskelig. Stort sett helt greit.
Snart dør den, sier jeg på søndag. Hvordan vet du det, sier min bror som er på middagsbesøk. Fordi den har vært inne så lenge og det er snart ikke mer næring å få. Men det er det jo, av skitne tallerkener som ikke blir lagt inn i oppvaskmaskinen med en gang. Ikke lenge, aldri særlig lenge. Jeg har et mye ryddigere hjem enn jeg trodde jeg kom til å ha når jeg ble voksen. Min bror og jeg er ikke sikre på om noen av oss kommer til å kjøpe oss hus når vi blir eldre, vi liker ikke å eie så mange ting. Et hus gir bare rom til flere ting. Også er det så mye å ordne, sier jeg, selv om jeg må vedkjenne at jeg liker å bruke høytrykksspyleren og male husvegger i solskinnet mens jeg hører på musikk.
Fluen er der når det blir mandag, men ikke like påtrengende mens jeg sitter i sofaen og flisespikker på en semesteroppgave om lav og forurensning. I morgen skal den leveres, og vi skal ut i skogen og se på mose. Lav vil være et tilbakelagt kapittel, nå skal vi over til mose. Nå som jeg endelig hadde begynt å få teken på lav, men slik er livet, man løper hele tiden, plutselig er det man holdt på med over. Jeg legger merke til det når jeg tidligere på dagen titter ut av vinduet på laboratoriet, de gule bladene har begynt å falle, grenene er mye mer nakne nå enn i forrige uke. Jeg skriver ferdig tre journaler mens jeg registrerer været utenfor og krangler med folk på twitter. Deretter går jeg ut, spiser brødskiver på vei til en øvingstime.
Noen ganger føles dagen kort, når den egentlig er lang og jeg er sliten når jeg kommer hjem. Etter middag titter jeg i skapene etter noe godt, selv om jeg vet at jeg ikke har noe, disse skapene er bare mine, jeg har ikke noe lager av søte ting. Det er likegreit finner jeg ut etterpå, jeg bare tror jeg vil ha det, mens jeg venter på at kroppen skal ta til seg middagen og heve blodsukkeret på en bedre måte.
Vi sees på torsdag, sier K når øvingstimen er over. Du mener mandag, sier jeg, for det føles ut som om helgen snart er her, at det er torsdag i dag. Nei, det er bare mandag i dag, sier hun. Å, sier jeg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar