Oktober

Tenker plutselig på det mens jeg sitter og regner statistikk, et kort blikk på kalkulatoren; jeg ser den hver dag, så godt som hver dag bruker jeg den, men akkurat denne dagen får den meg til å tenke på at jeg en gang hadde en annen kalkulator, av merket Texas, da jeg var søtten, og at jeg da solgte den til en i klassen under meg fordi jeg var helt sikker på at matematikk ikke lenger var noe jeg hadde tenkt til å befatte meg med i livet. Det var da jeg knapt brukte den. Da jeg solgte den var den så godt som ubrukt. Den jeg har nå har kaffeflekker på seg, og jeg har byttet batterier minst én gang. På søndag våknet jeg på noens sofa. Jeg tok toget hjem og hadde en flik fylleangst. Jeg bestemte meg for å bruke dagen på å regne matematikk, for å slippe å tenke på angsten. Det virket. Å regne matematikk var en befrielse. Jeg regna hele dagen til vennene mine kom for å lage middag. Snikende kom angsten igjen. Jeg følte meg svært truffet av enkelte kommentarer. Jeg tenkte at de var sanne, og at jeg sannsynligvis kunne ha godt av å skjerpe meg litt. Hovmod står for fall, og det er min verste synd. Det er det ingen tvil om. Dagen etter hadde jeg ikke lenger angst, bekymringen for at jeg noen ganger kanskje oppfører meg litt dårlig var dermed berettiget. Jeg lovde meg selv å tenke meg litt mer om, og bare generelt bli litt snillere. Jeg tenkte at jeg skulle unngå folk en ukes tid, til de glemmer hvor slem jeg kan være. Til da bare treffe dem jeg kjenner mindre, de som jeg konverserer høflig med, med en distanse som ikke lar seg være slem i, eller hvis tilfelle lar seg være slem i, er slik at jeg ikke merker det. I mens skulle jeg dykke ned i statistikken, så skulle jeg komme opp igjen med masse statistikk i hjernen, ta midtsemestereksamen og så treffe folk igjen. Muligens ikke rett etterpå, for å slippe å være det mennesket som snakker om midtsemestereksamen, hvilket er typisk meg og jeg vet at det er kjedelig. De fleste tenker at eksamen var eksamen, nå er det over. Jeg tenker masse på den og sjekker Fronter rett etterpå, er fasiten lagt ut ennå? Før jeg får resultatene tilbake har jeg allerede regnet ut sånn cirka hva det kommer til å være. Det ligner ikke meg som søttenåring. Da var jeg ikke slik. Da brydde jeg meg ingenting om slikt.

Under en labøvelse i mikrobiologi, kaster jeg et blikk over salen og de store vinduene. Det er tidlig formiddag og solen skinner på de store trærne utenfor. Vi er på høyde med trekronene. Det skinnende grønne føles i et øyeblikk overveldende, i kontrast med alle de hvitkledde menneskene surrende inne i laboratoriet. Alle glassene, kolbene, petriskålene med Escherichia coli. Snart kommer trærne utenfor til å bli gule og oransje. Det er helt annerledes å være her nå enn i våres. Mens kjemi fikk hodet mitt til å gå i kok, er mikrobiologien forståelig og klar. Mens jeg hele tiden var stresset og hadde en følelse av å være dum under øvelsene i kjemi, har jeg kontroll under øvelsene i mikrobiologi. Det henger seg ikke opp.

Er det bare slik at noen ting går bedre fordi det ligger mer naturlig for en, eller er noen ting lettere fordi man møter det med en annen ballast enn man møter andre ting med? Takler man ting forskjellig etter når man man er nødt til å takle dem, eller går det på interessen, kanskje, trolig, aller mest en kombinasjon av alt sammen.

Jeg blir overrasket over meg selv en formiddag jeg konverserer med flere mennesker jeg ikke kjenner særlig godt, uten å tenke over at det er vanskelig eller ubehagelig. Det bare går av seg selv. Jeg bare snakker og snakker. Andre dager blir jeg sliten av å snakke. En kveld drar jeg hjem etter to øl, tidligere enn alle de andre, fordi jeg er sliten av å snakke. Jeg blir sliten av å diskutere med en ung mann som bare diskuterer for å diskutere. Som ikke vil innrømme at han har tatt feil når jeg til slutt søker opp svaret på Wikipedia og får rett. Istedenfor å innrømme at han tar feil begynner han å gjøre narr av meg og den hangen han tror at jeg har til å alltid ha rett. Jeg liker å diskutere, jeg liker å snakke med mennesker som ikke er enig med meg, men han tar feil når han tror at jeg alltid må ha rett og at jeg aldri gir andre rett. Jeg kan endre meningene mine dersom jeg, ofte ved hjelp av andre, kommer fram til at det finnes et bedre alternativ enn den meningen jeg allerede har. Han har et feilaktig bilde av meg, og jeg orker ikke å gjøre noe med det. Jeg går nå, sier jeg til de andre. Jeg er sliten. Det er lov, sier N. Jeg går hjem og legger meg, våkner tidlig morgenen etter og sykler til universitetet. Det er kaldt på hendene klokken åtte om morgenen, og sykkelen min knirker. Den er altfor liten, jeg har arvet den fra min bror, som er yngre enn meg og som ikke har brukt den på lenge, så lenge at han hadde glemt at han hadde vokst fra den, og dermed også jeg. Den er altfor liten til noen av mine søsken og jeg. Den unge mannen som jeg blir sliten av å diskutere med hjalp meg med å pumpe opp dekkene på bensinstasjonen en annen kveld, vi ble stående utenfor kjempelenge, det var ingenting jeg kunne si mot staheten hans, av alt han sa hadde han bestemt seg for godt. Tingene var slik og slik, at tilnærmelsen til ting kunne forandre seg var ingen mulighet. Jeg må hjem, sa jeg til slutt og syklet hjem på de harde dekkene. Buksene mine var brettet opp over ankelen, det var fortsatt sommer. Han kommenterte det før jeg syklet avgårde, Det er ikke sommer lenger. Jeg svarte at jeg drømmer om Arktis og elsker å isbade, det er fortsatt varmt for meg.