MI BRILJANTE VENNINNE av Elena Ferrante

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 10.03.15

KUNNSKAPSTØRSTE JENTER
Å lese Mi briljante venninne får meg til å tenke på alle romanene jeg har lest om guttekompiser som vokser opp, om vennskap mellom gutter som blir til menn, som igjen får meg til å fundere på hvorfor jeg har lest så få gode romaner om vennskap mellom jenter som blir til kvinner, ikke minst norske. Finnes de ikke, eller drukner de i mengden? Er det uinteressant å lese om relasjoner mellom jenter? Bøkene finnes nok, men mange av romanene om jenter handler ofte om jenter som ikke er interessert i stort annet enn gutter; guttene tar rett og slett for stor plass og selve vennskapet mellom jentene blir sekundært. Også i Mi briljante venninne er guttene der, men det er ikke dem det handler om. Boka åpner med et sitat fra Faust som setter tonen for forholdet mellom de to venninnene som vokser opp i Napoli, en by som Ferrante gjør lett å se for seg. De er hverandres følgesvenner, den ene som en slags inkarnert Mefistofeles der hun oppmuntrer sin venninne til å lese mer når hun selv ikke lenger får fortsette på skolen. Foruten å beskrive et kompleks vennskap mellom jenter, som er en sjeldenhet i litteraturen, men ikke i virkeligheten, og som Ferrante gjør på en meget god måte, klarer romanen å beskrive gleden som ligger i å lese litteratur og tilegne seg kunnskap. Til tross for miljøet de befinner seg i, blant fattige håndverkere, tradisjonelle kjønnsroller og familier med shady business, oppstår denne gleden. Samtidig er det sårt hvordan Lila ikke får ta del i denne gleden. Når sant skal sies overrasker det meg at en slik roman skulle komme fra Italia, det er vel ikke akkurat likestillingens mekka, men det gjør det desto bare bedre at romanen er skrevet. Mens vi her på berget nesten drukner i oppvekstromaner om guttegjenger, er Mi briljante venninne et friskt pust som minner en på at vennskap mellom jenter er minst like stort og betydningsfult, verdt å skrive og lese romaner om.

MIN MOR SIER av Stine Pilgaard

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 24.03.15


DANSK GALGENHUMOR

Med Min mor sier har Stine Pilgaard skrevet en morsom liten debutroman om hva som skjer når en humaniorastudent blir dumpa av dama si. Med kjølig stemme geleider jeg-personen oss gjennom kjærlighetssorgen, som parallelt og kanskje litt for fort blir erstattet av en ny forelskelse, noe som jeg synes er en smule merkelig. Det skaper et inntrykk av at en kjærlighetssorg bare kan heles ved å inngå i et nytt kjærlighetsforhold, noe som ikke er en særlig positiv beskjed og som får mennesker til å virke svake og avhengige. Samtidig reduserer det det mennesket man var sammen med, som om vedkommende igrunnen aldri var så veldig viktig. Men det kan selvfølgelig være at den som ble dumpa trenger det for å gjenvinne selvrespekten. Akkurat dette ser det ikke ut til at jeg-personen er klar over, selv om en rekke andre sider av kjærligheten og tapet av den diskuteres. For hun snakker og snakker, med faren sin presten og hans nye kone som hun har flyttet inn hos. Med moren og venninnen Mulle, trillende rundt på sistnevntes rasistiske farmor. Med legen sin, som hun får en desperat crush på. I det hele tatt er det mye dialog i romanen, og det er her det morsomme ligger, i menneskene som synes å snakke forbi hverandre hele tiden, men som mener godt, vi klarer bare aldri å riktig sette oss inn i andres situasjon. Mennesket fødes alene og dør alene. Det er en kjensgjerning, og Pilgaard beskriver den treffende.

En kunne kanskje kalle det galgenhumor. Ikke ta livet så alvorlig, det er ikke verdt det. En dag er vi ikke her lenger uansett. Tross alt er det nye mennesker å treffe, nye bøker å lese, en masteroppgave å skrive, ting man ikke trenger å vite om hjernens ulike deler, men som er gøy å vite likevel. For hva er det vi trenger å vite egentlig? Ikke så veldig mye. Akkurat som i at man ikke trenger å lese denne romanen, men ønsker man seg en fornøyelig leseopplevelse burde man absolutt det. Selv gleder jeg meg til å lese mer av Stine Pilgaard i fremtiden.

HVIS DU VIL av Helle Helle

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 28.04.15

EN USAMMENHENGENDE ROMAN
Helle Helle skriver igjen en roman på sin karakteristiske måte, lavmælt og stilren. Språket hennes er enkelt, men langt i fra simpelt, noe som gjør henne til en av nordens fineste forfattere i dag. Det er lett å kjenne henne igjen i Hvis du vil, men det er også her svakheten i romanen ligger. Hvis du vil er så typisk Helle Helle at en føler en har lest det før. I alle romanene og novellene hennes er det alltid noen som drikker kaffe, og de gjør det ofte, slik det riktignok ofte er for folk, men når en kommer til et avsnitt på et kjøkken i Hvis du vil, hvor det lages kaffe med kapsler, føles det nesten ut som om hun parodierer seg selv.

Det er to parallelle narrativer i Hvis du vil. I den ene følger vi jeg-personen Roar som går seg vill i skogen og møter en kvinne som også har løpt seg vill på løpetur. I disse kapitlene blir man aldri riktig kjent med dem, der en følger dem med på deres strabasiøse høstnatt ute i skogen. I det andre narrativet er det livet til kvinnen vi får vite om, og det er denne delen av romanen som står sterkest. Det er her Helle er best, i sin skjøre beskrivelse av et liv midt oppe blant alle andre liv, men hvordan denne historien knytter seg opp mot historien i skogen er og forbli uklar. Det er merkelig hvor lite jeg-personen gjør seg kjent for leseren, mens hele kvinnens liv utbroderer seg i en helt annen, adskilt del av romanen. Ting pleier ikke å være verken klart eller endelig hos Helle, men akkurat denne påståtte forbindelsen er så uforløst at det virker mer feil enn som en kilde til refleksjon, selv om delen om joggerne riktignok enkelte ganger kan vise en annen side av kvinnen som vi ikke får se i historien som kun omhandler henne. Dette bidrar også til at slutten føles brå og brutal, som om en har ventet på noe som skulle skje, men som aldri skjedde.

Likevel vil en være i stand til å glede seg over romanens enkelte deler, spesielt narrativet om kvinnen, hvor Helle viser seg fram med sin glimrende prosa. Hvis du vil inneholder tekst som er verdt å lese, men som helhet og roman funker den ikke helt og jeg forventer mer av en forfatter som er så briljant som Helle Helle.

DA HIMMELEN FALT av Nazish Khan

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 19.05.15

NØKTERNT OM TVANGSEKTESKAP
I Da himmelen falt. Om retten til å velge hvem man skal gifte seg med, har Khan gjennom samtaler med andregenerasjonsinnvandrere som har opplevd enten tvangsekteskap eller arrangert ekteskap, beskrevet temaet fra et godt ikke-etnosentrisk perspektiv. Hun skiller mellom de to begrepene, og selv om jeg er enig i at arrangert ekteskap har fått for mye tyn i denne delen av verden, hvor forelskelse og romantisk kjærlighet har blitt hauset opp til det groteske, synes jeg likevel at Khan skriver for lite om gråsonen mellom tvangsekteskap og arrangert ekteskap. Mens arrangert ekteskap er helt legitimt og høres ut som en minst like god idé som å melde seg inn i en datingtjeneste på nett, er det likevel ikke alltid så lett å vite hvor grensen går. I et av tilfellene Khan beskriver er det en kvinne som sier nei når familien foreslår en ektemann til henne. Dette aksepteres, familien kommer ikke med noen trusler, de lever ellers som før, men vedkommende kan merke at familien begynner å behandle henne annerledes, i skuffelse. Det er det psykiske presset som blir stort. I akkurat dette tilfellet hjelper det for vedkommende å snakke ut med familien, men hva med andre tilfeller, hvor det psykiske presset blir så stort at den eneste løsningen vil være å gifte seg med en man egentlig ikke vil gifte seg med likevel? Hvor går grensen mellom tvang og det som er et godt konsept, når man først har bestemt seg for at det å leve i par og lage en familie er noe man har lyst til?

De kulturelle aspektene ved temaet er interessante, men ikke det at Khan drar inn religion og forsvarer islam ved å henvende seg til islamske lærde for å få en bekreftelse på at tvangsekteskap ikke er noe islam anbefaler. Fra et sekulært ståsted spiller det ingen rolle hva en såkalt hellig bok (eller noen som har studert den) sier om hva som helst, ingenting kan verken forsvares eller forbys ut i fra noe slikt. Jeg godtar rett og slett ikke premisset, man kan ikke skille mellom kultur og religion, religion er kultur.

Post-eksamen

Hang rundt i Botanisk hage på Tøyen nylig. 

Tar av meg den stygge, men behagelige, eksamensgenseren og puster ut, siste eksamen ble unnagjort i dag, i botanikk, og jeg vet allerede at jeg fikk en A i økologi. Kanskje det er fordi jeg sover med kongler og barnåler under senga. (Neida, jeg vet at det er en meget uvitenskapelig slutning, jeg har selvsagt kongler og barnåler under senga fordi jeg er interessert i økologi og artsdiversitet og derfor prøvde å lære meg forskjellen på alle grantrærne.)

Men studiene er ikke slutt for dette semesteret ennå. Nå skal jeg snart ta på meg støvler, lupe rundt halsen og floraen under armen og dra på feltkurs. Det gleder jeg meg masse til, å være ute og se på dyr og planter all day long i dagevis.

Men først skal jeg drikke noen øl og lese en roman eller to. 

Elysia viridis

Første gang jeg hørte om denne sneglen var da jeg leste Hver morgen kryper jeg opp fra havet av Frøydis Sollid Simonsen. På norsk kalles den grønn silkesnegle, og er altså en snegle som lever i et symbiontisk forhold med fotosyntetiserende grønnalger. Den er altså noe så fascinerende som et dyr som lever på fotosyntese! Selvsagt kan det jo sies at også vi gjør det, men ikke like direkte som denne sneglen her. Det er også kloroplastene fra grønnalgene som gjør snegla så fin og grønn. I Hver morgen kryper jeg opp fra havet lurer hovedpersonen på hvordan det ville vært om mennesket levde på fotosyntese. Da ville vi også kanskje vært fine og grønne. Akkurat hvordan hennes teori var husker jeg ikke, men jeg synes boka var så bra at det kan jeg anbefale folk å finne ut av selv.

Bildet er forøvrig lånt fra Sea Slug Forum, et eget forum hvor de diskuterer sjøsnegler. 

Fritillaria meleagris

Bilde lånt fra Wikipedia. 

Fritillaria meleagris, eller rutelilje på norsk, blomsten som Vita Sackville-West skal ha kalt "a sinister little flower, in the mournful colour of decay." Selv synes jeg bare den er fin, og mønsteret fascinerende. I Sverige heter den kungsängslilja og er Upplands symbolblomst. Ikke alle er rutete, noen er helt hvite. På den svenske Wikipedia-siden for blomsten kan man lese myter om blomsten. Her er den som en innført plante, en rømt hageplante, men utgjør heldigvis ingen trussel for våre hjemlige arter. Selv har jeg aldri sett den, verken i hager eller ute i det fri, men det hadde vært gøy om jeg så den en dag. Vita Sackville-West så den nok oftere, den er mye vanligere i England. Der er de forøvrig meget uenige i om den er vill eller innført.