Der det er vinter

Hver sine interesser, sier T der vi går på det isglatte føret og snakker om steder vi vil dra til. N sier hun vil til Australia og dykke. K sier New Zealand ville vært vel så bra, kanskje bedre, og jeg er enig, for jeg ser for meg landskapet på New Zealand som tiltrekker meg mye mer enn det golde, varme, tørre landskapet i Australia, selv om jeg må medgi at de har et spennende dyreliv, en haug med dyr som bare finnes der. Men aller, aller mest har jeg lyst til å dra til Antarktis, deretter ramser jeg opp i tilfeldig rekkefølge: Alaska, Grønland, Island, Svalbard, ja, også Canada, som jeg holdt på å glemme. Tenk Alaska, stort og kaldt og rått og vilt, snø og trær overalt og hundeslede, jeg tenker tilogmed på å dra på utveksling dit, dit eller til Svalbard, jeg er ikke helt sikker ennå. Vil bare til det første jeg tenker på som vilt og vakkert, Svalbard er 98 % villmark og inneholder syv av Norges 44 nasjonalparker. Jeg har villet dra dit siden jeg foreslo Svalbard som mål for klasseturen i tiende klasse, hvilket riktignok var urealistisk siden det er er mye dyrere å reise nordover enn sørover.

Selveste Knut Hamsun skrev et essay om Nord-Norge (ikke akkurat Svalbard, men Arktis), om at det var helt absurd at man skulle få skattefradag og lignende goder når man flyttet nordover, fordi de som bodde i nord jo var de aller heldigste nordmennene. Med hans kjente trassighet beskrev han landskapet og alle naturens goder der oppe som vi i sør og mer tettbygde strøk ikke har. Jeg syntes han hadde helt rett i sine poenger, men er samtidig glad for at jeg befinner meg i verdens mindretall som foretrekker det kalde fremfor det varme, fordi det også betyr at jeg får stillheten fremfor støyen.