Bøkene jeg leste i september: Andre kontinenter, ateisme og anonymitet

Har alltid tenkt det er leimt med folk som unnskylder seg for at de ikke leser noe skjønnlitteratur fordi de ikke orker etter å ha lest pensum hele dagen. Det var lett for meg å si da jeg studerte litteraturvitenskap. Ikke nå lenger. Etter en dag med matematikkoppgaver, pugging av cellenes ulike byggesteiner, lesing av hvordan nitrogen forandres i et ferskvannsøkosystem og fikling med mikroskop (når skal jeg få teken på det???), er det liksom ikke lesing som er det mest fristende. Vil heller ta en løpetur, ri eller se Game of Thrones. Det ser også ut til at jeg de siste månedene har foretrukket sakprosa fremfor skjønnlitteratur. Men sum summarum, jeg klager ikke. Har ikke vært så fornøyd med livet siden jeg var tolv. 

PROSA 
1. BEYOND THE PALE MOTEL av Francesca Lia Block
2. PUSTEPROBLEM av Marita Liabø
mellom
SAKPROSA
3. THE GOD DELUSION av Richard Dawkins
4. INDONESIA ETC. av Elizabeth Pisani
h
---
hDEN BESTE BOKAIndonesia Etc. Interessant og lærerik. Anbefales!h
DEN KJIPESTE BOKA
Pusteproblem av Marita Liabø. Anonym og av den grunn unødvendig. Har glemt den allerede. 

Mens universet går mot uorden

Løper uten musikk i ørene, begynte med La Roux nyeste plate, som jeg ikke er så begeistret for, men som jeg nå har og hører på i mangel av noe annet, fordi jeg har hørt så mye på det andre jeg har, på det jeg som jeg liker, som jeg nå har blitt lei av; og jeg finner ut etter en sang, dette gidder jeg ikke. Tar av øreproppene, legger de i lomma på løpejakka (det er høst ute nå, endelig), løper til lyden av naturen rundt meg, løper på spor etter hestesko i gjørma, over røtter og små bekker, rir de her, tenker jeg, det er så uframkommelig, men hester kan mer enn det jeg tror når jeg sitter oppå og engster meg for balansen deres ute på tur (men noen hester er mer stødige enn andre); men mest av alt skrur jeg av musikken for å tenke, dagdrømme for å være nøyaktig; tenke gjør jeg godt nok fra før av hele tiden, jeg har styr på alt, har lest mer pensum enn det som er gjennomgått på forelesninger, gjort ferdig innleveringsoppgaver to uker før fristen, gjort ferdig alle ukas matematikkoppgaver allerede på mandag; økonomi, dagliglivets krav, alt det er i orden, nå vil jeg bare løpe og dagdrømme, husker det var noe jeg pleide å gjøre da jeg var barn og ung tenåring, å gi meg selv tid til å dagdrømme, ikke bare dagdrømme fordi jeg kjeder meg, men faktisk legge inn egen tid til å dagdrømme, og det er det jeg gjør når jeg skrur av musikken i skogen, under trærne, i mørket der under tretoppene, der hvor det er nesten bart på bakken. Kanskje løper jeg ikke så raskt, men det gjør ikke noe, tar det rolig, jeg løp halvmaraton forrige helg, løper bare langt og rolig, dagdrømmer om hva som hadde vært fint i livet, selv om ting er veldig fint nå også, men tenker det er en sunn lengsel etter noe, for hva skal man leve for hvis man ikke ser noe der i fremtiden som man skal oppnå; for hvorfor skal jeg holde orden på alt som skjer nå hvis det ikke er for å oppnå noe enda større og bedre i fremtiden, og jeg tenker, er det dette som er visualisering? Er det dette idrettsutøvere gjør når de skal vinne noe, de må se det som skal skje i fremtiden (å vinne) klart for seg, hvis ikke går det ikke. O spør meg en dag jeg går tidlig hjem fra universitetet, pakker ned sakene mine, nei, nå har jeg ikke mer her å gjøre, jeg er rett og slett ferdig med alt jeg skal gjøre: Hvor finner du motivasjonen? Jeg vil ha en god jobb, svarer jeg, tør ikke si den egentlige grunnen, som er at jeg vil verne naturen, den beste måten jeg kan hjelpe på er å kunne mest mulig; jeg skal se gjennom destruktiv retorikk og dårlig forskning, samle inn riktig informasjon, bedømme basert på kunnskap, ikke synsing; derfor er det jeg regner flittig, derfor er det jeg leser jevnlig, derfor er det også jeg løper, vil jo være i god form til jeg melder meg som frivillig på et skip og seiler ut på sjøen, eller til å gå i mil hvis det skulle bli nødvendig (og jeg tror det kommer til å bli nødvendig). Derfor er det også jeg skrur av musikken, lar hodet være i fred til å lage bildene, har ikke jeg skjønt det før, forrige gang det gikk så bra i livet var også sist jeg brukte tid på å se for meg fremtiden, det var da jeg satt og kikket ut av vinduet på bussen eller i klasserommet, så for meg ting som kunne skje, ville skje, var liksom noe å strekke seg etter, ikke bare noe jeg sa høyt, planer jeg la (i blinde), men noe jeg faktisk forestilte meg, alene, for meg selv. Det slo meg da jeg kom hjem, da jeg så på klokken på mobilen, gikk over dørstokken og ble møtt av kattene: Ikke før det var dagdrømming ble det orden.

Oslo halvmaraton

Sitter på en benk i Vår Frelsers gravlund med hver vår takeaway-porsjon vegansk mat. J er på vei til Korea, jeg har løpt halvmaraton. Kjenner det i knærne, hoftene, hele kroppen er sliten. Er ikke helt frisk, men løp likevel, var lei av å vente på at snufsingen skulle ta slutt, en rest etter en helg med snyting, feber og tv-serier på sofaen helt for meg selv, gikk likevel på butikken og lagde middag, fiskegrateng med kokte poteter og gulrøtter, kunne egentlig vært det samme, smakte ingenting, men var varmt og mettende. J forteller meg at jeg er så annerledes de andre vennene hennes, som går rundt og er triste og holder på med ting de egentlig ikke vil holde på med, jeg sier: Men sånn hadde jo jeg det også. Når var siste gang vi møttes, jeg husker det klart, vi traff hverandre i Oslo da også, også da var J på vei et sted. Vi skiltes ved et lyskryss, hun skulle rekke flytoget. Jeg var på besøk hos han jeg var sammen med, og slo følge med K opp mot Grünerløkka. Det var vår og skitten asfalt. K hadde på seg en Star Wars-t-skjorte. Vi hadde drukket kaffe alle tre. Jeg sa hadet til K rett før broa over Akerselva. Gikk oppover Thorvald Meyers gate, forbi grønne fruktkasser og tenkte at sånn som livet er nå, sånn kan det ikke være. 

Jeg har ikke truffet J mange ganger de siste årene. Er alltid på hver vår kant, men skriver til hverandre. Jeg husker den gangen vi traff hverandre før dét igjen. Det var vinter, jeg tror det var før jul. Vi spiste på et utested på Grünerløkka, kanskje fordi jeg ikke ville gå langt. Gå langt og fryse, hadde ikke særlig mye kroppsfett. Jeg husker at H drakk milkshake, jeg drakk vann. Jeg spiste grønnsaker med dipp, H spiste hamburger, jeg husker ikke hva J spiste. Jeg sa jeg var mett. Sa jeg hadde spist på Ryes da jeg kom tilbake til leiligheten til han som var kjæresten min. Har spist. Ok, sa han. Det var før han begynte å mase og vi begynte å krangle om det. J husker den dagen, ja, det var da du syntes alt var meningsløst. Vel, det er det nå også, sier jeg, men det er ganske vanskelig å leve med det, så man må bare lage seg en mening likevel. Selv om den er falsk og vi uansett skal dø, sier jeg, blant gravene i skumringen, et stenkast unna ligger Edvard Munch. Vi har vært på Munch-museet sammen, J og jeg, for lenge, lenge siden. Jeg var bakfull og kjente angsten og livet, har siden den gang alltid vært bakfull når jeg er på utstillinger med Munch. Ikke med intensjon, det bare blir slik.

Jeg kjenner meg litt syk, har ryggsekken full av svette klær og vått håndkle. Dusjet på Ruseløkka skole etter løpet. Stappet i meg to bananer og en pappkopp med sportdrikke som jeg trodde var vann, men det var ok, for den smakte sitron. Var ikke tjukk som melk, som sist gang jeg tok i mot en sportdrikke i et løp, eller var det et skirenn. Det husker jeg ikke. Jeg har fortalt J om det mislykka skirennet jeg var med på, neste vinter skal jeg ta revansj. Jeg gleder meg til vinteren, det begynner å bli kjølig om morgenene og på kvelden. Kjenner det der vi sitter på benken. Kjenner det når jeg sykler avgårde til forelesninger og matematikkøvinger om morgenene, hendene som fryser, jeg må blåse på dem etter sykkelturen. Tenker hver gang: I morgen må jeg ta på meg hansker. Vet ikke en gang om jeg har det her, ble hansker med på flyttelasset?

Vi tar trikken ned til Oslo S, vi skal hjemover. Jeg skal ta toget til Ås, lengter etter å slenge meg på sofaen. Skal spise godteri og se Game of Thrones. Vi klemmer hverandre to ganger før vi går fra hverandre og jeg går til plattform 9, setter meg på toget, spiller Wordfeud, men mest fordi jeg føler meg ille berørt av paret ved siden av meg. Vil ikke at de skal tro at jeg hører alt de sier, selv om de må skjønne at jeg hører alt de sier. De snakker om at hun var sjalu på en fest og at hun ikke trengte å være det, jeg er ikke en sånn gutt, sier han. Jeg er ikke en sånn gutt. Utenfor er det mørkt og jeg ser bare refleksjonene av togkupéen i vinduet. Hun er gravid. Han sier moren hans allerede har begynt å se på babyting. Hun er overrasket. Sier hun ikke gidder det selv, det er så kjedelig. Barnevogner. Så. Kjedelig. Hun sier hun synes det er rart at moren hans skal bli bestemor, hun som ser ut som en barbiedukke. Hun skal være en bestemor, tenk det. Jeg fortsetter å spille Wordfeud, men snart skrur mobilen seg av, det er bare tjue prosent strøm igjen. Holdt den i hånda under hele løpet, hadde glemt den dingsen man har rundt overarmen som man har telefonen i. Prøvde å kjøpe en ny, men fant ingen til iPhone 4 tidsnok. Jeg tipper kjæresteparet er nitten-tjue år, uten å snu meg og se på dem. Gjetter det ut av samtalen. Og han, han som spør henne om han er god i senga, skulle hun ikke heller ønske at han var en partygutt? Nei, svarer hun. Hvorfor ikke, sier han, da hadde jeg vært bedre i senga, tror du ikke? Hun sier at han skal slutte, de sitter på toget. Det synes jeg også at han skal. Men han gir seg ikke, ikke med en gang. Jeg fortsetter å spille Wordfeud og det blir Kolbotn. Neste stopp er Kolbotn, avstigning på høyre side. Ti prosent strøm igjen. Det blir stille, jeg legger ord vertikalt og horisontalt. Jeg får ikke mange poeng, taper nesten alle brettene jeg spiller. Neste stopp er Ski. Etter det kommer mitt stopp. Tenk at vi skal ha en unge, sier jenta etter stillheten. For det er det som er livet liksom, man vokser opp, får barn og så dør man. Ja, svarer han.

INDONESIA ETC. av Elizabeth Pisani

Indonesia, som med sin befolkning på 240 millioner innbyggere er verdens fjerde største land, med en hovedstad som er på topp 10-lista over verdens største byer (og som tvitrer mer enn noen annen by i verden); Indonesia som har verdens største muslimske befolkning, uten å i det hele tatt ha noen statsreligion; Indonesia som har verdens tredje største regnskog og som bare er slått av nabolandet Australia i antall endemiske arter (arter som bare lever på et begrenset område); Indonesia som er en av verdens ledende eksportører av ris, kaffe, kakao, kokosnøtter, kanel, muskat, nellik, pepper, vanilje, te, tobakk, mais, avokado, banan, kål, cashewnøtter, chilli, agurk, ingefær, ananas, mango, søtpotet, papaya og gresskar; som har den største økonomien i Sørøst-Asia og som står for verdens tredje største klimagassutslipp; alt dette og mer til gjør Indonesia til et av verdens mest betydningsfulle land, definitivt verdt å vite noe om, dog nikker jeg gjenkjennende inni meg når Elizabeth Pisani skriver i prologen til Indonesia Etc.: Exploring the Improbable Nation: "And yet over the years I had become used to seeing a mildly panicked look in people's eyes when I mentioned Indonesia at a drinks party in London or New York. I can see them thinking 'Oh God, Indonesia... is that the new name for Cambodia, Vietnam, those places near Thailand...?'" Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt folk tro at Indonesia er et eller annet sted i Thailand eller Filippinene, eller bare forundrede blikk når jeg sier jeg er halvt indonesisk, for Indonesia, hvor, hva, hvem er det egentlig? 

Det samme lurte amerikaneren Elizabeth Pisani på, selv etter å ha tilbragt store deler av livet sitt i nettopp Indonesia, som journalist og epidemologist. Hun tok dermed et friår fra jobben sin, reiste rundt i Indonesia i 13 måneder og blogget om det på indonesiaetc.com. Siden, i juni 2014, ble bloggingen til boka Indonesia Etc.: Exploring the Improbable Nation, hvor hun forteller om møter med folk som slapp henne inn sine hjem (det må nevnes at Pisani snakker indonesisk, Bahasa Indonesia, Indonesias offisielle språk), indonesisk kultur (som egentlig er en masse ulike kulturer i et og samme land, ja, jeg stiller det sosialantropologiske spørsmålet, hva er det som egentlig gjør at at vi kan kalle Indonesia for et land? Så enkelt som at det er et felles språk er det ikke, da det snakkes flere språk i Indonesia og Bahasa Indonesia er det samme språket som de snakker i Malaysia), samfunnsproblemer og politikk.

Selv om jeg kan mer om Indonesia enn folk flest, er det skammelig hvor lite jeg vet om dette landet. I sommer leste jeg min første skjønnlitterære indonesiske roman, The Rainbow Troops (Laskar Pelangi på orginalspråket) av Andrea Hirata. Ikke fordi jeg ikke hadde tenkt på at jeg ville det før, men fordi min kunnskap om indonesisk litteratur er helt blank, jeg vet rett og slett ikke hvor jeg skal begynne. Jeg har ingen navn, ingen knagger, ingen titler, ingenting. Det gledet meg derfor at Indonesia Etc. inneholder en liste over anbefalt litteratur, filmer, tidsskrifter etc. om eller/og fra Indonesia, som jeg, etter å ha lest hele boka, gleder meg til å sjekke ut fordi jeg synes Pisani har skrevet et grundig og troverdig portrett av et så mangefasettert land som Indonesia er, hun vet helt klart hva hun skriver om. Selv gjenkjenner jeg mange ting, mens andre ting er helt nytt for meg, f.eks. synes jeg det var spesielt interessant å lese om hvordan Indonesias nest største by, Surabaya, har klart å bli helt søppelfri, tatt i betraktning at den er en tredjedel av Jakartas størrelse og at Jakarta er den skitneste byen jeg har vært i, bare biler, motorsykler og smog, smog, smog (de har ikke noen form for T-bane, sprøtt or what), og jeg innser at mye av det jeg fra før av visste om Indonesia er det jeg vet om Java og Bali, mens det er så mange andre provinser hvor ting er (helt) annerledes og som jeg ikke aner noe særlig om. Hva skal jeg sammenligne det med, å tro at majoriteten Java er representativt for hele Indonesia ville være det samme som å tro at Tyskland er representativt for hele Nord-Europa? 

Det må innrømmes at den opprinnelige grunnen til min interesse for Indonesia var et ønske om å kjenne min (ene) herkomst, men jo mer jeg leser og lærer om dette landet, slår det meg som merkelig hvor anonymt dette landet er i folks bevissthet, i forhold til f.eks. India og Kina, tatt i betraktning dets betydning i verdenssammenheng som jeg allerede har nevnt. Jeg har også, på et tidligere tidspunkt, innsett hvor lite jeg vet om andre verdensdeler enn de vestlige, og ønsket om å vite hvor jeg kommer fra springer ut fra ønsket om å lære mest mulig om verden, og for de som er interessert i å utvide horisonten og lære å kjenne en verdensdel bedre, kan jeg veldig gjerne anbefale Indonesia Etc. som et sted å begynne. Den er relativt lettlest og gir et godt bilde av et land hvor det bor 48 ganger flere mennesker enn i Norge. Leser man den lærer man nok mer om Indonesia enn om man drar på badestudie til Bali. (Som det forøvrig skal bli en slutt på nå, og det er på tide, spør du meg! Norske studier i utlandet er kulturrelativistisk møl.)

PUSTEPROBLEM av Marita Liabø

Pusteproblem handler om småbarnsmoren Hedda som mister fotfestet. Hedda som lager tapasmatpakker til unga sine hver dag, henter barna i barnehagen og på skolen hver dag, etter jobb, fordi mannen hennes er på en eller annen filminnspilling. Kan han ikke få seg en 9 til 5-jobb? Ikke nå, Hedda, det går ikke, sier han, men det er samtidig han som vil flytte til hjembygda, til nærheten av svigerforeldrene hennes, som alltid stiller opp. Besteforeldra til ungene deres, som stiller opp. Det har alltid forbauset meg hvordan noen sønner og døtre ser ut til å forvente at foreldrene stiller opp når det gjelder barnebarna. Som om de liksom må. Som om det er en plikt, noe selvfølgelig. Hedda og mannen hennes Jostein er den typen datter og sønn, forventer liksom at foreldre skal stille opp når de trenger det. Det er jo barnabarna deres! Ok, men de fire barna er faktisk barna deres. Det er lett å tenke skjerp dere når jeg leser, selv om romanen faktisk ikke klager så mye over tilværelsen man har satt seg selv i så mye som den kunne ha gjort. Heldigvis. Så hva er egentlig problemet til Hedda? Tilværelsen som småbarnsmor er vanskelig. Hver kveld etter at unga har lagt seg drikker hun et glass vinn (eller en flaske). Hun har forhold på si med en lærerkollega. Kanskje er hun bare kommet til et punkt i livet hvor ting er litt miserabelt, en kneik. Kanskje må hun bare utblåse litt i en periode. Ungene er ikke egentlig et problem, hun elsker dem, vil at livet skal være unger, hun skulle faktisk gjerne hatt et til. Det er bare det at hun skulle ønske Jostein var hjemme litt mer.

Først virker det som om det bare er dette som lager friksjon i livet til Hedda. Etterhvert kommer det nye ting til. Hun har hatt mange affærer. Hun er på fylla stadigvekk, i tide og utide. Hun elsker barna sine, drar ut spiralen fordi hun vil ha en til. Hun synes det er så mye å gjøre, orker ikke annet enn å lage pannekaker til middag hver dag, men hun skal ha et barn til. Fire er ikke nok. Hun vil ikke flytte til hjembygda til Jostein, men så vil hun det likevel. Ja, hun kan godt slutte i jobben. Nå har hun ligget med en elev og får sparken uansett. Vi flytter! Vi flytter og starter et nytt liv! Konstant ønsker Hedda et nytt liv. At ting skal begynne på nytt. Hun vil gjerne ha oppmerksomhet fra alle mennene hun inngår affærer med, men ingen dypere følelser relatert til de individene de er, blir beskrevet. I hvert forhold hun går inn i ønsker hun bare å bli sett av noen nye. Hvem de er spiller ingen rolle. Det er stillstand hun ikke takler. Hun orker ikke at livet skal være Jostein, fire barn og en lærerjobb i Oslo. Men det må gjerne være Jostein, fem barn og en ny lærerjobb med nye kolleger et annet sted enn i Oslo. Hun kan bare ikke være i ro. Hedda lider av rastløshet og hun har alltid gjort det. Jo mer av boken som leses, jo tydeligere blir det. De problemene hun har som vi først ser, er ikke problemer som har oppstått nå. Hun har alltid hatt rastløsheten, men den er lettere å skyve bort, gjøre noe med, når man er yngre, for da skjer det noe nytt hele tiden. Det er stadig vekk noe å oppnå når man er ung. En utdannelse, en livspartner, et sted å bo (permanent), en jobb, barn. Nå har hun fått alt, hvordan skal livet bevege seg framover da? 

Det er et slags i-landsproblem. Noen vil si at man har alt å leve for når man har alt. Andre vil si: Når man har alt, hva skal man leve for da?

Tematikken er interessant, men jeg synes ikke Pusteproblem går langt nok inn i dybden på dette. Til tross for Heddas problemer synes jeg ikke Liabø går noe særlig dypt inn i henne. Hedda elsker Jostein, men jeg er ikke helt sikker på det, og hva betyr det egentlig å elske noen, hva vil det si? Hedda elsker barna sine, men hva vil det si, egentlig? Ingen av disse tingene beskrives i denne romanen, vi skal liksom bare anta det. Det tas for gitt at vi skal tro på det. I romanen selv er det ikke mye som tilsier så sterke følelser, heller ikke det som er fortvilelse, depresjon, angst, det som er selve rastløsheten. Pusteproblem er en tørr framstilling av en historie som kunne vært interessant. Noen ganger tar jeg meg i å tenke at Hedda er basert på en figur, en person vi forestiller oss, kanskje vi har sett noen altfor fulle damer på byen. Hedda er løst basert på en slik en, uten at forfatteren har giddet å gå ordentlig bak for å undersøke noe mer. Hedda er for mye av et skall.

Det skal dog sies at et sted i romanen går forfatteren vekk fra Hedda og hennes families synsvinkler og ser familien fra en utenforståendes synsvinkel, og måten det er gjort på må beskrives som noe i nærheten av mesterlig. Om vi alle kunne opplevd å se oss selv på den måten! Få det lille sjokket, overraskelsen. Hva hadde skjedd da? Hadde det forandret oss? Gjort oss til bedre mennesker? Dårligere? Det er interessant å tenke på. 

I have never imputed to Nature a purpose or a goal, or anything that could be understood as anthropomorphic. What I see in Nature is a magnificent structure that we can comprehend only very imperfectly, and that must fill a thinking person with a feeling of humility. This is a genuiely religios feeling that has nothing to do with mysticism. 
- Einstein

Stedet

Med nytt hjem kommer nytt kontor, eller arbeidssted, en pult, en benk; med rullende stol. Noen sier kjøkken er det viktigste stedet i et hjem, spise må man jo, og helst skal man spise sunt, hjemmelaga; ting laga fra bunnen av, noe jeg er ganske god på faktisk; jeg har laga alle mulige supper fra bunnen av; tomatsuppe (med skålda tomater, det er kjempegøy å skålde tomater), neslesuppe, gulrotsuppe, borsj (med og uten vodka), grønnsakssuppe (har tilogmed laga buljong fra bunnen av), maissuppe, potet- og aspargessuppe, hvit bønnesuppe med bakt hvitløk, flere forskjellige typer fiskesupper (trenger minst to hender for å telle), reke - og mangosuppe etc. Og det var bare suppene. Andre ting jeg har laga fra bunnen av: jeg trenger hender og føtter til å telle alle typer vegetarburgere jeg har laga, noen med spinat, andre av havregryn, noen av bønner; jeg har laga veganske bananpannekaker, gulrotpannekaker, eplemos fra epler jeg har plukka selv, gnocchi (selv om jeg i utgangspunktet ikke liker gnocchi så godt, det bare virket så morsomt å gjøre det), pesto med basilikum som hovedingrediens, pesto med soltørka tomater som hovedingrediens, femti ulike hummuser, samosaer med ertefyll, vegansk sushi, etc. etc. etc. Sitter og spiser rødbeteburgere med stekt løk as we speak. Skjønner det med mat, liker å lage mat, liker å spise god mat, liker å se hvordan enkeltdeler blander seg sammen og blir til et stort hele, se alle ingrediensene gå sammen og bli til noe. Andre sier soverommet er det viktigste. Jeg trenger bare en stor seng, hvite laken og leselampe. Etter en barndom hvor jeg delte rom med min søster, et folkehøyskoleår hvor jeg delte rom med en annen og fire år som samboer med en kjæreste har jeg knapt hatt mitt eget soverom. Men det er aldri for sent. Likevel, det er et sted som er viktigere. Arbeidsstedet. I mitt tilfelle akkurat nå er det på soverommet, en benk, en benk som bare er min, har ikke vært sånn alltid, husker jeg bodde sammen med noen som jeg delte arbeidspult med, vi kranglet om det, jeg ville ha en helt for meg selv, han ville heller ha mer stueplass, jeg kunne ikke forstå hva som var viktig med det, er det et rom som er uviktig må det være stua, man kan leve uten stue, ikke uten egen pult hvor man kan ha alle sine papirer og bøker spredt rundt til enhver tid, la alt som ser ut som rot for andre være i et system som du kjenner til, vite hvor alt er hele tiden; et sted som man kan få fred og ro. Det stedet hvor man skriver skriver skriver, og regner regner regner, hvor blyanter spisses og rutebøker brukes opp i takt med en stadig voksende beherskelse over tall; der man leser, tar notater, skriver brev, av og til betaler man kanskje regningene mens man hører på musikk, og man vet alltid hvor kodebrikken er, for det er jo bare din pult. Det er ingen som flytter på noe, som roter, som tror de rydder, men bare lager kaos. Man kan klistre hvilke post-it-lapper man vil overalt, husk det og husk det, torsdag: flaggermus-tur (med radar!), timeplanen klistret på veggen foran, kan bare se på den og vite at tirsdag i morgen er det zoologi klokken tolv, vi skal se på insekter og edderkoppdyr, senere dissekere fugl og frosk. Pulten og stolen som er i akkurat riktig høyde, til meg, mine hundreåtti centimeter (som det står i passet, men er lenge siden jeg har målt selv og har hatt passet siden jeg var seksten, kanskje jeg snart må ha nytt?), ingen andres centimetere på sokkelesten. Sender en tanke til Virginia Woolf, hvem (i den vestlige verden) kan leve uten egen pult. Det er ikke det at den er så stor, er ikke i et eget rom, men rett ved senga (har hørt man ikke skal ta med arbeid inn i soverom, men man hører så mye rart og jeg får uansett alltid sove); bøkene mine er ikke der, de er i stua, i ganga, men pulten er min, bare min, det er bare mine ting på den, bortsett fra bøker jeg har lånt, men det er jeg som har lånt dem. Tegninger jeg har tegna, av soppsporer og gjær, kopper med te som jeg har laga til meg selv, blyantholder av hermetikkboks som det har vært bønner i (laga salat og pasta), skrivebøker. Her skal jeg lære ting, noe av alt jeg trenger å vite. Mangler en papirkurv, mangler en ekstra lampe, men det kommer.