I cannot imagine life without work as really comfortable.
- Sigmund Freud

Terrasseprat

Vi har hilst, sier han til meg etter å ha hilst på de andre, men jeg kan ikke huske det. Raskt sier han at vi møttes på en kebabsjappe, men jeg kan ikke huske det, lenge siden jeg har vært i en kebabsjappe i denne byen. Hm, sier jeg, hm, med en pose sjampinjong og en pose tomater i hendene, det er det jeg har tenkt til å grille senere i dag, er egentlig ganske mett, men kanskje kommer jeg til å bli sulten igjen, mulig, og de andre skal grille, og hvor ofte kan man grille på en terrasse, nesten aldri. Senere, på terrassen, når alle varene er lagt inn i kjøleskapet og jeg har drukket opp min første drink (av rom), viser denne for meg ukjente personen meg et bilde av meg på mobilen, her er du, sier han. Ja, sannelig!, sier jeg i det jeg kikker på bildet av en annen meg, en yngre og fyldigere meg, med kort, mørkt hår. Så ung, sier S, som også vil se på bildet. Den ukjente kikker på datoen, påsken i fjor. Ett og et halvt år yngre, drita inne på en kebabsjappe. Den ukjente sier jeg var en smule høylydt av meg. Jeg husker det nå. Jeg var høylydt fordi noen kom bort til meg og antok at jeg var sosialist/kommunist fordi jeg tidligere i livet hadde hengt med raddis-kids, ihvertfall vært kledd som en. Jeg sa at er vi ikke for gamle for det der nå, vi vet vel at klær ikke har noe å si for politiske meninger. Deretter skulle han argumentere for kommunisme, noe jeg heller ikke orket. Jeg ville jo bare ha pommes frites. Eller var det falafel. Det var i hvertfall ikke kebab, for det spiser jeg ikke. Den irriterende noen prøvde da å beskylde meg for å være kapitalist. Jeg sa at verden ikke er så svart og hvit som du vil, og resten husker jeg ikke, men vi hadde en diskusjon, jeg skjønner ikke hvorfor jeg gadd, han var jo bare en dust, men kanskje var det fordi jeg var full og ikke har noe i mot diskusjoner krangler meningsutvekslinger uenigheter. Jeg vil tilogmed påstå at jeg liker å diskutere så mye at kanskje, ja, kanskje noen ganger ytrer jeg meninger jeg ikke hadde behøvd å si, men sier likevel fordi jeg ikke kan motstå en diskusjon. Aldri at jeg sier noe jeg ikke mener, men noen meninger kan man jo beholde inni seg. Man kan rett og slett la være å si noe. Ikke denne gangen. Det var dessuten ikke jeg som yppet til strid. Jeg kunne bare ikke la alle rundt oss i kebabsjappa tro at jeg var en sosialist. Som om det betydde noe.

Ja, noe sånt, sier den ukjente. Han drikker øl og tilbyr meg et stykke laks til å ha på grillen. Jeg sier ja takk, og at jeg skal prøve å legge vannmelon på grillen, for det har jeg nylig lest et sted at man kan gjøre. Det er det noen andre som også nylig har lest. Kanskje i et matblad som man får gratis i butikken da, eller på matsidene i en avis vi begge leser. Jeg går inn på kjøkkenet og lager en ny drink.

Sakprosasommer

I sommer har det skjedd noe med lesningen. Det ser ut til at det hersker en enighet om at sommeren er tiden for lett lektyre, jeg tenker: krim, chic lit, blader fra strandens/hyttas nærmeste butikk, kanskje VG fra den lille båten med kids som kjører forbi. Uansett, et skifte fra det man vanligvis leser til noe annet. Også jeg har lagt merke til et skifte i min egen lesning, ikke noe jeg har valgt bevisst, men som jeg la merke til, nemlig at det meste jeg har lest i sommer har vært sakprosa. Vanligvis mesker jeg meg i skjønnlitteratur; i romaner, dikt, noveller, men ikke den siste måneden.

I slutten av juni kom jeg tilbake til Norge etter å ha tilbragt tre uker i Finland, hvor jeg leste en del faglitteratur om det finlandssvenske språket. Hjemme ventet første nummer i mitt nyopptegnede abonnement på Bokvennen (nr.2/2013). Det var så bra og interessant at jeg leste hele greia i en jafs. Et portrettintervju med Selma Lønning Aarø, en lang artikkel om ny, amerikansk poesi, skrivebordet til min nye favoritt Lydia Davis og reisebrev fra Thailand, for å nevne noe. Etterpå dro jeg på kino og så en film jeg gledet meg lenge til, The Bling Ring, basert på en artikkel i Vanity Fair skrevet av journalisten Nancy Jo Sales, i anledning filmen gitt ut i bokform. Jeg var så gira i forkant av filmen at jeg kjøpte meg boka/artikkelen og begynte å lese på den. Filmen var skuffende, men jeg tenker jeg må se de igjen, for slik er jo mitt forhold til Sofia Coppola: Jeg ser filmen første gang og vet ikke helt hva jeg synes. Jeg ser filmen andre gang og elsker den. (Les: The Virgin Suicides.) Så ser jeg dem om og om og om igjen uten å gå lei. (Les: Somewhere.) Om ikke annet, så er i hvertfall filmens soundtrack superkult og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har hørt gjennom det. Spesielt digg på bussen på vei hjem fra jobb, når den passerer busstoppet utenfor Dyreparken og støyen fra alle barnefamiliene gjør det umulig å lese.

Ut i juli dro jeg til London, og der leste jeg en biografi om Dan Turèll, en av mine favorittdiktere. Jeg har aldri vært noen stor fan av biografier, jeg synes fort de kan bli ganske kjedelige og ha for mange oppramsinger, men denne biografien, skrevet av Peder Bundgaard, en nær venn av Turèll-familien, var morsom og velskrevet, hadde en litterær verdi utenfor det rent biografiske, og inneholdt nøkterne tolkninger av Turèlls dikt. Superdan, som den heter, ble publisert i 1995, men gis nå ut i nye opplag i anledning at det i år er tjue år siden Dan Turèll døde. 

I London var jeg også noen turer innom flere forskjellige Waterstones, og en av bøkene jeg kjøpte (og begynte på) var The Impossible State. North-Korea, Past and Future av Victor Cha, tidligere rådgiver ved Det hvite hus. En meget interessant bok og mer om politiske forhold enn tidligere bøker jeg har lest om Nord-Korea (selv om jeg selvsagt er klar over forfatterens pro-Bush-linje). En annen bok jeg kjøpte (og begynte på) der borte, var Walking Home av Simon Armitage, en poets reiseskildring av en over førti mil lang fottur på The Pennine Way gjennom England og Skottland, hvor han akter å oppføre en diktopplesning ved hvert eneste sted han stopper for å overnatte. Nå har jeg ikke kommet så langt i boka ennå, så jeg vet ikke om han får dette til eller ei ennå, men jeg må innrømme at grunnen til at jeg plukket med meg denne boka ikke først og fremst var de litterære aspektene ved gåturen, men det at jeg noen dager tidligere hadde lest en artikkel om en annen gåtur i Storbritannia, nemlig den som går langs hele kysten av Wales (Wales Coast Path) og som jeg fikk veldig lyst til å gå, kanskje en dag.

Når jeg ikke har vært ute og reist, har jeg tilbragt sommeren hjemme hos mamma og pappa i Kristiansand, noe som har betydd en daglig tilgang til mange flere aviser enn jeg vanligvis har. Her en dag satt jeg kanskje i to timer og leste i avisene til frokost før jeg skjønte at dagen måtte gå videre med andre gjøremål.

Andre ikke-skjønnlitterære bøker jeg har lest er En norsk tragedie av Aage Storm Borchgrevink, etter å ha fått den anbefalt over en av sommerens utallige øl. Jeg har også lest i Columbine av Dave Cullen, en bok om massakren som jeg leste en anbefaling av på Rookie Magazine, i artikkelen/listen av bøker Thrills & Chills. Og apropos Rookie, så har jeg også anskaffet meg årboken deres, Rookie Yearbook One, som inneholder utvalgte artikler, intervjuer etc. fra nettmagasinets første år. Foreløpig har jeg ikke rukket å gjøre noe annet enn å titte i den, det er mulig jeg må legge den på toalettet og ha den som dolektyre får å få lest den (oppdelingen av avsluttede tekstbiter er perfekt og formatet er for stort til å ta den med i sekken).

Min teori om dette skifte til sakprosa i sommerperioden, er at det ellers i året er så mye faglitteratur på pensum at når jeg først skal lese noe helt valgfritt, så velger jeg stort sett skjønnlitterært. Nå er det derimot blitt skolefri og rom for sakprosa, selv om den riktignok ikke er av det tyngste slaget. Jeg planla riktignok tidligere på sommeren å lese Darwin (som jeg har hørt er leselig for oss som ikke driver med naturvitenskap på høyt plan), men så langt har jeg ikke kommet ennå. Jeg må innrømme at det for tiden er bading, bærplukking og grilling som står mest i hodet på meg, takket være det beste juliværet på, hva var det nå igjen, seksti år? Hurra for det!

Bokfrokost ciii

regn

sitron-te.
solbær- og vaniljebiola, frossen banan og müsli.
Fædrelandsvennen, Dagens Næringsliv og Aftenposten.
Den rettferdige av Helene Uri.

We might almost go so far as to say that, as undigested food makes man no stronger, so time spent in waiting makes him no older. 
- Fra Thomas Manns 'The Magic Mountain'

Bokfrokost cii

frokost

kaffe.
ristet brød med avokado og tomat.
Fædrelandsvennen.
Verdens viktigste begivenhet av Viktoria Lindberg.

Som dere kanskje har skjønt, så befinner jeg meg for tiden på Sørlandet, og herregud, været er helt fan-tas-tisk. Jeg kan nesten ikke tro det! Siden jeg kom hjem fra London for en uke siden har jeg gått i sommerkjole hver dag døgnet rundt.* Jeg planla å gå ut i skogen en dag og plukke blåbær, men det ble det ikke noe av, for det var så varmt at det ikke gikk an å gjøre noe annet enn å BADE. Og jeg elsker å bade, bade, bade. Imidlertid plukket jeg en dag moreller og rips (både gule og røde) i hagen og lagde pai, men den ble mislykket. Enda jeg brukte ferdig-deig. Jaja, det er godt med bakte bær, i verste fall kan man skrape dem av fra deigen, spise dem fra en skål mens man gynger i hammocken og leser en bok. Og i dag skal vi på roadtrip til Lista, et av de fineste stedene i Norge, synes jeg. Jeg har selvsagt pakket badetøy, vi skal stoppe på enhver strand vi ser på veien og bade, haha. Å, sørlandssommer, det finnes ikke noe bedre!





*Det gjorde jeg forsåvidt i London også, men det ja, dere skjønner. 

With every book you buy you should buy the time to read it. 
- Karl Lagerfeldt

Spasertur fra Kensington Gardens til Notting Hill

Vi sitter på en fortauskafé i Notting Hill og drikker spansk øl fra runde flasker da en mann i militærgrønn jakke og ryggsekk kommer bort og fisker opp en pakke sigaretter fra jakkelommen, vil vi kjøpe noen? No, thank you, sier P, vi har sigaretter, men han er like glad som da han kom. I det han går inn i kaféen ser jeg at han har en gjennomsiktig plastmappe hengende fra en snor på brystet, med bøker oppi, han går rundt og selger litt av hvert, sigaretter, hva han enn måtte ha i ryggsekken, også bøker. Jeg spotter Leo Tolstoj. Han skulle vært der da jeg lå på gresset i Kensington Gardens og leste i en biografi om min favorittdikter, den eneste grunnen til at jeg gikk derfra var jo at jeg ble ferdig med boka og trengte en ny en, jeg kunne ha sittet der en god stund til. Han skulle ha kommet forbi og tilbudt meg en fillete bok. Jeg kunne kjøpt den, lest den. I stedet bestemte jeg meg for å gå til Notting Hill i nærheten (relativt), jeg visste at vennene mine var der og kikket på markedet, lørdag, jeg har vært der før en gang, gikk rundt og fyrte opp sigaretter litt for ofte fordi jeg blir rastløs av alle de trege, spaserende menneskene som kikker på ting, juggel, tang, duppeditter, plastsmykker etc etc etc, markeder er en tålmodighetsprøve uten like, jeg prøver å unngå dem så best jeg kan. Men nå var det blitt ettermiddag og jeg hadde ingen ulest bok i sekken. Jeg tenkte: Jeg kommer til å passere mange bokhandlere. Men først passerte jeg ambassadestrøket, noe som fikk meg til å tenke på at jeg ikke vet hvordan flagget til Nord-Korea ser ut. (Ikke at jeg trodde jeg skulle få øye på det om jeg hadde visst det.) Jeg passerte også en demonstrasjon som handlet om Syria og noens blod på hendene, utenfor et hus, jeg lurte på hvem sitt hus dette var, men gikk ikke bort for å spørre, kunne kanskje gjort det, men her er jeg en turist og var skamfull nok fra før av. (Å reise med fly til en by, kjøpe et skjørt på American Apparel, drikke øl, kjøpe kaffe fra pappkrus på Pret A Manger og spise på restauranter gir meg utrolig mye skamfølelse.) Jeg gikk derfor videre.

Jeg passerte en bokhandel ved Notting Hill Gate-stasjonen. Den var full av tilbudsbøker, suvenirer og franskmenn. Den eneste boken som interesserte meg var en bok om Nord-Korea som jeg allerede hadde kjøpt noen dager før, da jeg valset rundt inne på Waterstones i Oxford Street (eller i nærheten av den), også da i flukt fra venninner med sterkere kjøpekraft og kjøpelyst. (Som om jeg er noe bedre, jeg kjøpte jo faktisk tre bøker selv.) Jeg gikk derfor ut igjen tomhendt. Hadde jeg blitt lenger hadde jeg sikkert funnet noe av interesse, men det var trangt der og fransken som ble snakket i surround-lyd rundt meg lød ikke behagelig. (Noen dager senere satt jeg i en annen park og leste da jeg plutselig hørte en familie prate tysk, og da tenkte jeg på hva i all verden har jeg prøvd å lære fransk for, tysk er jo også fint, flott, jeg burde gjenoppta den, absolutt.)

Deretter fant jeg en velassortert tidsskriftkiosk hvor jeg endelig fant The London Review of Books, men ingenting i det interesserte meg nok til å punge opp £3 (eller hva det nå enn kostet). Heller ikke The New York Review of Books interesserte meg noe særlig. Jeg tenkte: Her skulle det heller vært numre av britiske Granta, eller noe av en engelsk versjon av Bokmagasinet eller Bokvennen. Men nei. Etter å ha kikket lenge og vel gikk jeg ut igjen. Jeg gikk inn på en annen kiosk og kjøpte en jordbæris blant det stusselige iskremutvalget som finnes i byens kiosker, småis er visst ikke greia her, de går vel heller for is-kiosker. Velg og vrak, miks isen som man ønsker den, ti tusen ulike toppings, spice it up, raspberry sauce, kiwibiter, peanøttsmør, jam, mandler, sjokoladesaus diabetes i flytende form. Jaja, så gikk jeg videre. Ikke lenge etter gikk jeg inn i den berømte book shop-en fra Notting Hill. Halve butikken var reiselitteratur, den andre hadde litt av hvert, men jeg var helt uinspirert, kanskje var det varmen, visste ikke hva jeg ville lese, eller dvs. det visste jeg, men de bøkene lå i kofferten min et helt annet sted i byen, jeg kunne jo ikke gå dit igjen, for langt, nå var jeg her.

I butikken jobbet det unge menn med hipsterbriller, de løp fram og tilbake og snakket med kunder (amerikanske og asiatiske turister) og ryddet bøker i hyllene; det var også en dame som hadde en mini-konsert rett utenfor, det var også noe de holdt på med. Jeg kom bare på å sjekke under M for Moore, Lorrie. De hadde bøker av Lorrie Moore der, men ingen jeg ikke allerede hadde lest; så gikk jeg igjen fordi jeg ikke kunne komme på noen flere forfattere jeg kunne tenke meg å lese på stående fot, og nesten rett over gata lå en bokbutikk som bare solgte kokebøker, hvor eieren satt på en grønn campingstol utenfor. Det var en en fin butikk, innerst et kjøkken med flere bord og stoler som sikkert var i bruk av og til, under arrangementer, men ikke i dag, i dag var en rolig dag, eller kanskje hadde det vært noen og spist og drukket der tidligere på dagen, nå led det jo mot kveld, tidlig, men dog. Jeg fant en bok om bagels, men følte at jeg hadde spist nok bagels, og hvor interessant er det egentlig med historien om et bakverk? (Kanskje det faktisk er veldig interessant og jeg går glipp av noe.)

Jeg gikk ut igjen. Så fant jeg vennnene mine nesten rett rundt hjørnet, i Portobello Road (et veinavn som alltid får meg til å tenke på vegetarburgere).

Jeg kjøper en øl fra en rund flaske, og en til etter det igjen.

Så kommer mannen med Krig og fred på brystet.

   "Var espressoen god?" sier hun, og ser på meg igjen. "Jeg er så glad i espresso, jeg. Og kaffelukt om morgenene."
   Men jeg klarer ikke å være sånn. 
   Når vi sitter på takterrassen og solen har gått ned, og havet er blått og lyset synker og fjellene er svake i fargen, langt borte. Eller når vi går til byen for å spise middag, i mørket, og hun går ved siden av meg og snakker om varmen fra asfalten og kelnerne og pene, hvite hus. I det lange skjørtet. Med det lyse smilet. Og vesken på skrå over kroppen. 
   Eller når vi ligger sånn ved bassenget. 

Det er bare morgen. Det er så mye av dagen igjen. 


- Utdrag fra novellesamlingen La stå av Ingvild H. Rishøi

Om savn, kjøkkenbord, samtaler, London, kjærligheten, sommeren

Midt på natten sitter vi på hver vår side av et kjøkkenbord og snakker om Helle Helle, på høye kjøkkenstoler. Emnet skulle tilsi at vi drakk kaffe, men vi drikker ikke kaffe, vi drikker vann. Jeg bøtter innpå vann, jeg har akkurat ankommet norsk jord igjen og noe av det beste med det er springvannet, samt skogen, den store mengden skog. Et sted i London, hvor jeg har vært den siste uka, midt i asfalt og sol og altfor varm temperatur, kanskje gående på vei mot en park hvor jeg hadde tenkt til å sette meg ned med salat og kokosmelk fra Whole Foods eller noe, kikket jeg på Instagram og så at noen hadde postet et bilde av øl i et glass med skogen som bakgrunn, skogen litt nedenfor, bildet tilsa at den som hadde tatt det befant seg på en topp, og jeg tenkte: Her er jeg i London og ønsker meg til dette landskapet som er i hjembyen min, jeg ønsker meg vekk fra dette kjaset og maset, hva er det ved dette som en gang var så tiltrekkende at det fikk meg til å kjøpe en flybillett, når jeg egentlig bare vil gå tur i skogen og drikke øl oppe på en topp og se på at solen ikke går ned, plukke blåbær og gå hjem etterpå og kanskje lage pannekaker eller pai. Man må kanskje gjøre noe man ikke helt liker for å forstå hvor fantastisk det man helst vil gjøre er, det man har, det man allerede har nesten rett utenfor døra.

Venninnen jeg sitter med denne natten er en jeg pleier å brevveksle med. En av grunnene er at vi sjeldent er på samme sted i verden, ofte befinner vi oss på forskjellige kontinenter, mest er det hun som er et annet sted enn Norge, men nå sitter hun på andre siden av kjøkkenbordet og knasker salatblader og engelsk godteri sammen med meg og jeg prøver å si noe intelligent om livet og verden, ting jeg ofte tenker på når jeg er mye for meg selv, når jeg går i gatene til og fra leiligheten jeg bor i, når jeg leser pensum eller når jeg sitter på toget, sånne ting, og det slår meg denne gangen at jeg knapt har kommet fram til noe nytt siden sist fordi jeg knapt har vært alene, fordi jeg har jobbet og ikke rukket det, fordi jeg har lastet ned musikk for første gang på evigheter og heller hørt på den mens jeg har gått rundt i gatene enn å gi meg tankene i vold, det er mer her og nå enn å distansere seg fra livet og beskue den derfra. Enten er det dét, eller så er jeg så trøtt at jeg ikke klarer å tenke klart nok for livsfilosofi. I stedet snakker jeg om hvorfor det ble slutt mellom meg og han jeg var sammen med i fem år og om hvorfor jeg aldri skal være sammen med noen mer i hele mitt liv. Så begynner jeg å snakke om at det å skulle være to og leve sammen et helt liv bare er en konvensjon, og at det dessuten var noen som sa til meg for noen dager sider at fugler ikke er så monogame som vi tidligere har trodd, noe vedkommende hadde fått vite fra en BBC-kommentar på NRK. Litt som Esch i Hermann Brochs Søvngjengerne tenker jeg at dette er et tegn i verden koblet direkte til meg. At fugler ikke er monogame har noe med meg å gjøre, det er et bevis på at jeg har rett når jeg sier at det er en kunstig konstruksjon at så mange lever to og to og at konsensus er at et forhold skal vare evig (eller ihvertfall til den ene dør). 

Nei, jeg tror selvsagt ikke det, men jeg tenker på Esch og Hermann Broch når jeg tenker på fuglene som ikke er monogame og på min egen livssituasjon i samme øyeblikk. 

Ti dager tidligere har jeg snakket om det samme med en annen venninne jeg sjeldent treffer, også det pga. lange avstander i mellom oss. Denne ettermiddagen har jeg nettopp blitt ferdig på jobb og sneiet innom en dagligvarebutikk for å kjøpe epler, hvor det så plutselig slo meg at klokken var jøss før åtte og at jeg derfor kunne kjøpe meg øl hvis jeg bare kunne klare å bestemme meg fort (noe som ikke er lett, jeg skal alltid veie alt opp mot hverandre: pris, næringsinnhold, ingredienser, hvor kommer varen fra, hva slags shady business har nå dette varemerket gjort som kanskje gjør at jeg ikke kan kjøpe denne yoghurten, økologisk eller ikke osv osv osv), noe jeg klarte og derfor gikk derfra med fire halvlitere (og to epler) i ryggsekken og foreslo for denne venninnen at vi kunne sette oss i en park i kveldssolen og drikke øl. Og siden vi ikke hadde sett hverandre på en stund og jeg var blitt singel siden sist måtte jeg selvfølgelig fortelle hvorfor, noe jeg egentlig helst bare trekker på skuldrene av samtidig som jeg begynner å mumle noe om "mange forskjellige grunner", før jeg begynner å snakke generelt om hvor tullete det er at det å være i et par liksom skal være normalen, mens det andre, å leve alene, bare er en tilstand man er i fordi man ikke (ennå) har funnet noen å leve det ultimate livet med.

Er du sikker på at du ikke bare sier det fordi du nettopp har blitt singel og liker det, og at du en gang kommer til å ville finne en igjen?, sier så venninnen min. Jeg kan selvsagt ikke vite svaret på det, for alt forandrer seg. (Hvor mange søndager da jeg var søtten har jeg ikke våknet og sagt at jeg aldri skulle drikke mer i hele mitt liv, aldri aldri aldri! -- ?) Men jeg sier likevel at jeg kan vite det, fordi jeg aldri har ønsket meg kjæreste noen gang i mitt liv; at jeg faktisk var singel i nitten år sammenhengende og det var helt storartet, det, skal jeg si deg; og at alt jeg ønsker meg her i livet fint lar seg gjøre uten å være kjæreste med noen. Hun sier at jeg har et poeng i det.
m

Et eksempel på det er at jeg noen dager senere sier til en tredje venninne at jeg godt kan leve hele resten av livet uten å kline og kysse, for det er skikkelig overvurdert, ja, i det hele tatt, hva er poenget med det. Også det å holde i hender. Totalt uinteressant. Hun gir meg ikke noe poeng i det jeg sier. Hun er nemlig ikke enig i det hele tatt. Det er jo koselig, sier hun. Nei, sier jeg, eller, joda, det er sikkert koselig, men jeg liker ikke koselig. Fredagskos, lørdagskos, kosekveld, kakekos, søndagskos, hverdagskos, kosemoseoverdose, jeg kan ikke fordra kos. Jeg vet ikke om noe mer unødvendig enn kos. Det med kos sier jeg ikke da, jeg prøver å ikke uttrykke for mye negativt. Jeg klarer ikke å lyve på meg greiere og mer komfortable meninger, men jeg kan i hvertfall la være å si absolutt alt. 

(Og så i stedet skrive om dem etterpå - for alle å lese, som om det er noe bedre.)

I London mens jeg går gatene i Brick Lane hvor vi bor, tenker jeg litt på Zadie Smith og et essay av henne jeg leste tidligere i år. Det handet om lykke vs. glede, at det ikke er det samme, og at det mange beskriver som 'hverdagslykke' egentlig ikke har noe med lykke å gjøre, men med glede, og at mange av disse tingene, som f.eks. en kopp kaffe, nettopp kunne blitt beskrevet med ordet 'kos' og at jeg er, noe jeg tenkte da jeg leste essayet, enig med Zadie Smith, en kopp kaffe har ikke noe med lykke å gjøre, men jo, det er en glede, jeg gleder meg f.eks. til å drikke kaffe på trappen om morgenen. Men mest, der og da, tenker jeg på en liten detalj i essayet, nemlig en av gledene hun ramser opp, det har noe med mat å gjøre, mango-iskrem og samosaer, noe hun plukker med seg fra boder mens hun går rundt i London. Kanskje tenker jeg på det når noen av oss plukker med seg noe fra en bod; S går forbi en bod på markedet og skal ha en vannmelonsmoothie f.eks., før vi går videre til undergrunnen, på vei til Science Museum. Man kan ikke uten videre kjøpe med seg en fersklaga vannmelonsmoothie som man har valgt mellom veldig mange andre typer smoothier, på vei fra A til B, i den byen i det landet jeg oftest får en lengsel til, det må være en av de mange tingene som gjør det så tiltrekkende med storbyer, jeg ser den, men synes ikke det er noe som er verdt en bekostning av noe annet, f.eks. frisk luft og mykt underlag, en skog å løpe seg vill i rett utenfor bakdøren, en kilometer til havet ut den andre (døren). Det er selvfølgelig hver sin lyst hva man vil, smaken er som baken, det det kommer an på er viljen til kompromiss. Hvis man blir stilt i en situasjon hvor det må til, for å holde freden.

Jeg liker ikke kompromisser, det er bortkastet tid, jeg vil helst gjøre det jeg vil, hvorfor skulle jeg gjøre noe annet? Noe jeg ikke egentlig vil, noe jeg ikke har særlig lyst til, men ok da. Likevel gjør jeg dem jo, jeg gjør kompromisser, det er greit, så lenge man ikke lar det gå altfor langt. Det gjelder alle ting. 

Vi snakker om det over glassene med vann, om hvordan man motreagerer når kompromissene har gått for langt. Vi snakker om forholdene vi har til mennesker vi kjenner, og om savn. Jeg savner aldri noen, sier jeg, men jeg kan ofte glede meg til å treffe igjen folk. Litt senere tar jeg det tilbake, for jeg savner ofte mamma. Det er en savn som går langt inn i sjela. Og så savner jeg jo det som er tapt for alltid, det man aldri kan få tilbake, f.eks. savner jeg barndommen og hesten jeg hadde som tenåring som nå er død. Men jeg savner stort sett ikke det som er mulig å få igjen, selv om ikke det er sikkert, kanskje dør en av oss før neste gang vi sees, da var jo du i teorien tapt for meg i det vi skilles i morgen, i det jeg, etter å ha tatt farvel med deg, drar ut døren med kofferten min og går til stasjonen og setter meg på bussen som skal ta meg hjem. 

Bokfrokost ci

krs igjen
havregrøt med kanel, blåbær og banan.
vann.
ingefær-te.
the Paris Review, summer 2013. Mitt favorittmagasin lå og ventet på meg da jeg kom hjem fra London/Oslo. Og åå, det er en novelle av Lydia Davis i det, min nye forelskelse innenfor novellesjangeren.

Bokfrokost c

- i London leste jeg ut Superdan av Peder Bundgaard, en biografi om Dan Turèll (en av mine absolutte favorittdiktere), etter å ha lest i en dansk avis at den skulle utgis i nytt opplag i år i anledning at det i oktober er tjue år siden Dan Turèll døde. Vanligvis liker jeg ikke biografier, jeg synes ofte de er kjedelige, men denne var underholdende, morsom, full av vittigheter og beskjedne tolkninger av Dan Turèlls dikt. Jeg likte den meget godt.

- bagels fra den 24/7-åpne beigelstoren rett rundt hjørnet. Vi kjøpte en pose full av nybakte bagels og hadde vårt eget bagelssmøreri på kjøkkenet, med røkelaks, smøreost, rødløk, tomater, egg, gouda, paprika etc.

- cola light. Typisk ferie å drikke det til frokost. Neida. Joda, når man er fyllesyk.

Now I know how to walk; I can no longer learn to walk.
- W. Benjamin

Brick Lane

Yo, i dag stikker jeg til London. Vi har leid en leilighet i Brick Lane og akter å drikke skikkelig engelsk cider og steike i storbyen. Skal nok få avkjølt meg på vitenskapsmuseet en dag. Ellers er det noen litterære sightseeinger jeg kunne tenke meg, bl.a. kikke på steder hvor Bloomsbury-kretsen hang. En av de kuleste litterære gjengene noensinne!

(Men nei, jeg har ikke med Virginia Woolf i kofferten. Jeg har med en annen brite: Zadie Smith, NW.)

Det blir bra!

Her er et bilde av meg i Brick Lane jula 2006.

books

I den anledning, her er en lister over

5 BRA BØKER OM LONDON

1. MRS. DALLOWAY av Virginia Woolf
Første gang jeg prøvde meg på denne gav jeg opp etter to sider. Andre gang var jeg syv år eldre og klarte det, men ikke nok med det, jeg syntes og synes fortsatt det er en av de beste bøkene jeg noensinne har lest. Virginia Woolf havner i den kategorien av litteratur som for meg er grunnen til at jeg leser i det hele tatt. 

2. A CONCISE CHINESE-ENGLISH DICTIONARY FOR LOVERS av Xiaolu Guo
Tjuetre år gamle Z drar fra en bygd i Kina til London for å studere engelsk og treffer en mye eldre engelskmann, en som er så erke-engelsk at han drikker te og spiser scones. En av de første dagene de treffer hverandre og hun besøker ham i huset hans, sier han at hun bare skal føle seg som hjemme. Ukjent i det engelske språket som hun er, tolker hun det som at han faktisk mener at hun kan bo der og dagen etterpå forlater hun det lusne hostellrommet sitt og flytter inn hos ham. Denne boka er kanskje noe av det fineste jeg har lest om kjærligheten. 

3. WHITE TEETH av Zadie Smith
Innrømmer at jeg selv leste denne i norsk oversettelse, av den tilfeldige grunn at jeg kom over den på et loppis for fem kroner. Det var også mitt første møte med Zadie Smith, en tilfeldighet. Husker jeg tenkte etterpå at jeg ikke kunne fatte at jeg ikke hadde lest henne før, for jeg absolutt digget boka. Jeg liker hvordan Zadie Smith utbroderer historien til alle de ulike menneskene som er med i romanen, så langt som til hvordan foreldrene deres traff hverandre, hvordan de endte opp der hvor de er nå; drivet og humoren.
mellomrom

4. PÅ STEDET MIL av Ali Smith 
Også denne har jeg lest i norsk oversettelse. Antagelig litt dumt siden jeg har hørt at Ali Smith leker mye med ord og uttrykk, selv om oversettelsen visstnok var svært god (noe jeg forsåvidt også synes, men jeg har ikke lest originalen, så jeg har ikke noe å sammenligne med). Boka handler om Miles som stenger seg inne på toalettet under et middagsselskap og hans relasjon til de ulike gjestene i selskapet.
mellom

5. LONDONSTANER av Gautam Malkani
Denne boka handler om gangsterkids i et av forstedene til London, i nærheten av Heathrow. Underholdende med en overraskende slutt, men NB: Du må bære over med at den er skrevet på slang. (At noe er skrevet på noe annet enn korrekt skriftspråk er ikke noe jeg er særlig fan av, men jeg kom meg fort inn i Londonstaner.)

Vi hader ikke Manden. Det er netop ham, vi vil vinde. I ham søger vi den bedste Støtte - mod ham selv.
- Camilla Collett

There was a new program at the New School that offered the second two years of undergraduate study. And they said, Do you want to study the humanities or the social sciences? And I thought, I know what humanities is-- it's reading a book. I know how to read a book, so I'll do this other thing. 
- Deborah Eisenberg, utdrag fra intervju i The Paris Review 204, Spring 2013

Bokfrokost xcix

hage

kaffe.
skogsbæryoghurt, müsli og blåbær.
Vi dyra av Justin Torres.

Siden jeg kom hjem fra Finland har jeg stort sett jobbet, men i dag er det søndag og fri! Så jeg har hengt en stund i hammocken i hagen og lest. Foruten boka nevnt, leste jeg også i D2 om kyststien langs Wales og fikk sykt lyst til å ta turen. Kikke på welshponnier, ha Dylan Thomas i ryggsekken og bare gå i vinden og trekke inn den friske sjøluften. Så mye mer min greie enn støvete landeveier i Spania. Kanskje neste sommer. Nå skal jeg derimot løpe en tur i Bymarka/Baneheia. Etterpå skal vi grille!

Se nå, det ble sommer i år også.

Ha en fortreffelig søndag!

Why do we read? In the beginning, as children, why do we love the books we love? For most, I think, it's travel, a flight into adventure, into a dream that feels like our own. But for a few it is also escape, flight from boredom, unhappiness, loneliness, from where or who we can no longer bear to be. When I read, the words on the page replace the voice in my head and I cease, for a little while, to be me, or at least to be so painfully aware of being me. These are the real readers, the maniacs, the ones who dose themselves with fiction the way junkies get high, the way lovers adore the beloved: beyond reason. 
- Fra The Serialist av David Gordon 

Bokfrokost xcviii

kaffe.
fullkornskavringrester med cottage cheese og nektarin.
Fædrelandsvennen.