The only reason for time is so that everything doesn't happen at once. 
- Albert Einstein

Gratulerer med dagen!

I dag fyller min eldste bror 18 år! Hurra! Gratulerer med dagen! :D

Noen tanker om rastløshet vs. tilstedeværelse

Liggende på ryggen på en yogamatte i det yogainstruktøren snakker om å være tilstede i øyeblikket, om å ikke tenke på uka som har gått (Hermann Broch, cava, altfor mange sigaretter, yoga, kollektivkamerater som ikke setter over penger når de skal) og heller ikke på uka som skal komme (min brors attenårsdag, kakebaking, buss, hyttetur, Kokelimonke, Metro 2033), tenker jeg på noe jeg nettopp har lest i en bok om moderniteteten*: 

The real question at issue, simply put, is that of the meaning of fulfillment--in both general and individual terms. Even enthusiastic defenders of utopia like Ernst Bloch speak of the "melancholy of fullfillment" and stress the importance of the "not-yet" in the vision of the future. But to what extent is a consistent philosophy of the "not-yet" possible nowadays? Unfortunately, the modern utopist cannot afford to follow Lessing, who in his famous apologue imagined himself choosing, at God's invitation, between all Truth and just the active search for the Truth (with the condition of never finding it). It was not too difficult for Lessing to make up his mind and, without hesitating, take the active, though endless, search [...]

Tidligere i uken hadde jeg hatt en samtale om tiden. Det var noe jeg gledet meg til som lå ganske langt fram i tid, hvorså min samtalepartner sa: Det er jo lenge til, kan du ikke heller fokusere på hvordan du har det nå? Jeg sa NEI, og at vedkommende var en gledesdreper og at man alltid må ha noe å glede seg til, noe som ligger i fremtiden, et mål man driver mot, hvis ikke er det ikke noen vits i å leve, da kan man likegodt bare dø (sa jeg). Han var ikke enig. Han mente at man heller burde være til stede nå. Jeg sa at ting kan alltid bli bedre, hvis ikke ting kan bli bedre, er det jo ikke noen vits i å fortsette, at hvis alt er bra nå, så er det ikke noe vits i å leve til morgendagen. Hva er poenget med å leve hvis det ikke er noe der foran som man beveger seg mot? Og hver gang man når et mål, kan man aldri slappe av, da må man finne på enda et mål, man må alltid løpe, bevege seg mot noe annet. Han mente omtrent at jeg var helt fucked opp. Jeg sa: Veien er målet. 

Jeg befinner meg alltid i enten fortiden eller fremtiden. Jeg er aldri her og nå. Det er svært sjeldent. Jeg tenker på fortiden og tenker at alt var bedre da, og jeg tenker på fremtiden og tenker at det skal bli bedre. Bytter vi ut Sannheten i sitatet med fornøydhet/tilfredshet/å endelig være til stedet i nå-et, er jeg ikke i tvil om at jeg, som Lessing, også ville valgt den evige jakten på en uoppnåelig utopi. 

Følelsen av tilfredshet, at alt er helt ok, kan være uutholdelig. En tilstand av verken tristesse eller glede, men et sted midt i mellom, et sted hvor også stillstand og likegyldighet hører til.

Senere snakker jeg med H om det. Hun sier seg enig, i at det er det som er det verste. Hun forteller meg om en periode hvor hun var likegyldig til alt. Hun forteller meg at hun ikke ville treffe folk, og hvis det ble slik at vennene hennes til slutt ikke lenger var vennene hennes (siden hun aldri ville bli med på ting) og at hun aldri kom til å se dem igjen resten av sitt liv, så kom det ikke til å gjøre noe, det var det samme for henne, så likegyldig var hun. Hun forteller at hun i et halvt år dro ned hetta hver gang hun skulle på Blindern for der kjente hun så mange folk og hun orket ikke noen. Hun var fristet til å skrive en melding om at hun ikke lenger var å få tak i og sende den til alle hun kjente. Hadet. Men så gikk det over. 

Det gikk over. 

--

Octavio Paz skriver det på en annen måte: [...] we search for ourselves in otherness, find ourselves there, and as soon as we become one with this other whom we invent and who is our reflection, we cut ourselves from this phantom being, and run again in search of ourselves, chasing our own shadow. 

--

På yogamatten tenker jeg: Fuck mindfullness. Så tenker jeg på alt jeg skal gjøre når denne timen er over.




*Five Faces of Modernity av Matei Calinescu

Bokfrokost lxxiv

vann.
grønn te.
banan og kesam.
Five Faces of Modernity av Matei Calinescu.

I anledning verdens poesidag

Jeg skrev noen stikkord på baksiden av ringpermen min (fordi den er stappfull og jeg har ennå ikke kjøpt nye) om noe jeg intenderte å skrive om i anledning verdens poesidag, som er i dag; jeg skrev noe om Odin, gud for diktekunst i den norrøne mytologien, ikke bare lederen til berserkene (da jeg fortalte opprinnelsen til ordet 'berserk' til min beste venn, for jeg forteller ham ofte om sånne ting, sa han at det visste han fra før, han som hadde gått på ungdomsskole med små nynazister, det var intet nytt for ham, og jeg følte meg snytt); og jeg skrev noe om den mystiske sangen, som jeg allerede har glemt hva heter, noe på 'g', sanger skrevet etter intrikate mønstre, en virkelig kunst, diktning.

Vagt.

Jeg våknet opp på poesidagen og tenkte det var lenge siden jeg hadde lest dikt, bortsett fra den eneste ene diktsamlingen jeg har lest på ukesvis: Dette er det vi gjør med hverandre av Kristian Bergquist, som jeg leste fordi jeg nettopp hadde lest den selvbiografiske Monstermennesker av Kjersti Annesdatter Skomsvold, hvor hun snakker med Kristian Bergquist selv, under en filmvisning i et forlag. Han er astrofysiker og poet. Han sier at han liker realfag fordi det hjelper han å forstå verden, akkurat som litteraturen også hjelper en, oss, meg, å forstå verden. Også poesien gjør det, men ikke alltid. Noen ganger, eller nei, kanskje som oftest, er den bare ord og uforståelig, og jeg tenker at det å lese poesi er så meningsløst, det er bare noen ord smurt rundt. Og kanskje er det av og til nettopp det, en kladd med ord som middelmådige wannabe-kunstnere har kladdet på en hvit flate. Andre ganger leser jeg poesi som åpner seg -- og jeg forstår.

Jeg både elsker og hater poesi.

Dette er det vi gjør med hverandre likte jeg. Jeg kjente den var intens og hadde vilje.

Jeg mangler ofte ordene til å beskrive hvorfor jeg liker noe. Mens haglordene sitter løst, mangler jeg ordene til det gode. Det er som med kjærligheten, man kan ikke beskrive den. Jeg kan ikke beskrive den, jeg kan ikke fortelle den, jeg kan ikke en gang si til noen at jeg er glad i dem.

En dag må jeg kanskje holde en tale til noen, hva skal jeg si da.

Mange leser andres dikt og dedikerer dem bort, tar dem til sine. Hvorfor finne opp kruttet på nytt? Noen gir bort sanger; spiller dem slik at vi alle skal tenke på det samme. (Men gjør vi det?)

Jeg ble nettopp ferdig med en bok som var i en sjanger langt vekk fra poesi. Jeg satt på biblioteket og leste de siste hundre sidene av (den godt over tusen sider lange) mastadonten Bagdad Indigo av Geir Angell Øygarden. En dokumentar fra krigen i Irak. I akkurat disse dager er det ti år siden USA gikk inn i Irak for å styrte Saddam Hussein og hans regime. Boken beskriver Geirs (for i hodet mitt, under perioden jeg har lest denne boken, har jeg alltid tenkt: Nå er det meg og Geir igjen hver gang jeg har satt meg ned med den) opphold i Bagdad før, under og etter krigen, hans samtaler (tatt opp på bånd) med The Human Shields, US Marine, journalister og irakere. Det handler mye om døden. Men når noe handler om døden, handler det også om livet.

Som jeg, uten intendert pretensiøsistet, og kanskje naivt, sa under en muntlig eksamen: Den [Mrs. Dalloway] handler om livet og døden, da eksaminator spurte meg hva romanen dypest sett handlet om. Det var kanskje opplagt, for til syvende og sist handler jo alt om det. (Og det sa han selv før jeg fikk gå ut til sommerferien som stod utenfor døren, mens han lo litt av/med meg bak smilet.)

Men noen tenker mer på det enn andre. Som den lille jenta med rød kåpe i restaurantvognen på toget som plutselig så opp fra tegnestiftene og tegnearket og spurte sin mor om hun også skulle dø en dag. Ja, sa moren. Tenker du mye på det?

Det var toget fra Fredrikstad til Oslo på andre juledag for mange år siden. Jeg satt på toget på vei hjem fra et familieselskap fordi jeg skulle på jobb dagen etter. Jeg husker ikke nå hva jeg spiste, men jeg må ha vært veldig mett. Jeg husker ikke hva jeg satt og leste heller, men det må ha vært noe, kanskje var det ikke en gang en roman, men bare et dameblad. Før jeg sluttet å lese dem.

Her en dag satt jeg på et venterom. Hver gang jeg sitter på venterom pleier jeg å ta opp en bok og lese, men denne dagen føltes Bagdad Indigo så stor og tung og alvorlig. Jeg skummet meg gjennom Elle, Costume og Woman i stedet. I Woman var det en mannespalte hvor et panel av fire gutter skulle sammenligne kjærestetid og kompistid. De sa at en av de gode tingene med å være sammen med kompiser var at man ikke trengte å si så mye, man kunne bare sitte i soafen en hel søndag og se på TV, eller ut i lufta. Med dama kunne man ikke det. Dama ville alltid gå på søndagstur og kjøpe kaffe latte for femti kroner og gå på spasertur i byen med leiede hender. Jeg tenkte at jeg var enig i at det er ganske slitsomt. Av og til vil kjæresten min bare spankulere rundt i byen og jeg blir med, jeg biter tennene sammen og må være med. Egentlig vil jeg bare fylle en termokanne med espresso og gå opp et fjell på fredag og ikke komme ned før søndag. (Eller, når jeg er der oppe: Her skulle jeg vært for evig.)

Det er selvfølgelig ikke så svart/hvitt. Jeg overdriver. Jeg er ikke et dameblad.

Men altså, det var det jeg leste på verdens poesidag; glossy dameblader og en dokumentarbok om krig.

"Vel, så skal jeg altså dø." Før andre, det var helt klart. Men som alle vet, er ikke livet verdt å leve. Jeg visste i grunnen meget godt at det har lite å si om man dør som tredveåring eller som syttiåring, for i begge tilfeller vil selvsagt andre menn og kvinner leve videre i tusener av år. 

- Fra Albert Camus' Den fremmede

Bokfrokost lxxiii

ja
fjorden

cottage cheese og kiwi.
Vindauget i matsalen vender mot fjorden av Mette Karlsvik.

Den trøstende Schopenhauer skal være trøst for mennesker som ikke tror på et liv etter døden. Skulle ønske det også fantes en trøst for oss mennesker som ikke har noe liv før døden. Jeg tror det er lurt av meg å lese filosofi, selv om det å filosofere ikke er annet enn å være redd på en finere måte.
- Fra Monstermenneske av Kjersti Annesdatter Skomsvold

A work of art must not be a task or an effort; it must not be undertaken against one's will. It is meant to give pleasure, to entertain and enliven. If it does not have this effect on a reader, he must put it down and turn to something else. 
- Fra Thomas Manns eget etterord til The Magic Mountain

Bokfrokost lxxii

k

Alice's Adventures in Wonderland av Lewis Carroll.
kaffe.
brødskiver med sennep, fårepølse og agurk.

Space, like time, engenders forgetfullness; but it does so by setting us bodily free from our surroundings and giving us back our primitive, unattached state. Yes, it can even, in the twinkling of an eye, make something like a vagabond of the pedant and Philistine. 
- Fra Thomas Manns The Magic Mountain*

*(Tilgi meg for at jeg, en nordmann, leser denne tyske boken på engelsk. Jeg vet at jeg har (eller har hatt) lesere her på bloggen som henger seg opp i sånt. Faktum er at jeg ikke fikk tak i den norske oversettelsen da jeg skulle kjøpe denne boka, og tysk kan jeg ikke lese syvhundre sider av, så det ble engelsk. Og, ja, dette stiller jo det nye spørsmålet: Hvorfor måtte jeg, som stadig vekk proklamerer at jeg hater å eie bøker, kjøpe denne boka? Jo, jeg måtte det fordi jeg har den på pensum og regnet med å måtte skrive/brette veldig mye i den. Det viste seg at jeg fikk rett i det.)

7 helgetips

Jeg trenger sjeldent tips til ting å gjøre, for hele livet mitt består av å lese bøker og gå rundt i naturen, og det blir man jo aldri lei av. Eller? Kanskje det er nettopp det jeg trenger. Uansett tenkte jeg at jeg skulle gi noen helgetips. Snart er det jo påskeferie også. Ferie (les: fri) kan jo gjøre ethvert menneske gal i hodet. Hadde det vært opptil meg skulle helgen vært halvparten så kort.

Værsågod.

1. Jeg fikk hang-up på denne sangen og videoen nylig. Har du sett den før, skader det ikke å se/høre den igjen. Sykt kul!

2. Ingenting er bedre enn frokost, og knapt noe i verden er bedre enn nybakt brød med gulost og en skive paprika. (Knausgård skriver tre sider om dette i Min kamp 6 forresten.) Så: Bak brød! (Noen ganger glemmer man at det finnes sånne fantastiske ting, før man blir minnet på det.)




3. Det er jo ikke til å komme bort fra at jeg må gi noen lesetips også. Tema: Latin-Amerika. Sett fra nordmenns øyne, men la gå. Veien til Barranquilla av Thomas Hylland Eriksen og Tequiladagbøkene av Morten A. Strøksnes. Korte nok til å komme seg gjennom i løpet av en helg. Kom ut av den hakket mer kunnskapsrik.

4. Befinner du deg i Bergen for tiden kan du se teaterforestillingen Shakespeares samlede verker (lett forkortet) på Den Nationale Scene. Jeg så en prøveforestilling av den for et par uker siden. Vulgær, men morsom! (Jeg vil forresten også slå et slag for å informere om at det faktisk ikke er så dyrt å gå på teater som mange gjerne tror. Ihvertfall ikke hvis man er student. Koster omtrent det samme som en kinobillett.)

5. Apropos kino, jeg syntes Cloud Atlas var skikkelig spennende. Jeg likte den så godt at jeg fikk lyst til å lese boka (særlig de der future-greiene fascinerte meg). Og apropos bok og film, jeg kan også anbefale filmen The Perks of Being a Wallflower hvis du ikke allerede har sett den.

6. Smågodt til under 7 kr pr. hekto på Rema 1000. (Dessuten: Smågodt til litt over 7 kr på Rimi, og til 10 kr på Narvesen.)

7. Den korte, men treffende teksten til Johanne Magnus om å være ung gamlis. Kjenner meg altfor godt igjen. (Anbefaler forresten hele bloggen hennes, sånn generelt.)

Selv skal jeg spise vannmelon, glede meg over det fantastiske valget jeg har tatt om hva jeg skal gjøre til høsten, og lese videre i Kjersti Annesdatter Skomsvold Monstermenneske.

God helg!

Bokfrokost lxxi

Monstermenneske av Kjersti Annesdatter Skomsvold.
Jamaica-te med bl.a. lakris oppi.
to skiver "hjemmebakt" grovbrød med fikensyltetøy.

Å være sannferdig, dvs. gjøre bruk av de vanlige metaforene, moralsk uttrykt, forpliktelsen til å lyve etter en fast konvensjon, til å lyve flokkvis i en for alle forpliktende stil. Nå glemmer mennesket riktignok at det forholder seg slik. Det lyver altså på nevnte måte, ubevisst og etter en århundrelang tilvenningsprosess -- og nettopp gjennom denne ubevisstheten, denne glemselen, kommer det til fornemmelsen av sannhet. 

- Nietzsche, fra "Om sannhet og løgn i utenommoralsk forstand" <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 

TEQUILADAGBØKENE av Morten A. Strøksnes

Mexico. Ørkenlandskap. Urbefolkninger. Reservater. Regndanser. Tequila. Narkokarteller. Burritos. Esler. Ultramaraton. Narkokrig. Landsbyfeider. Morten A. Strøksnes har i Tequiladagbøkene foretatt en reise tatt i fotsporene til den norske etnografen Carl Lumholtz. Carl Lumholtz dro i 1890 til Nord-Amerika hvor han startet sin reise til ukjente områder i og langs fjellkjeden Sierra Madre, en fjellkjede som trekker seg fra Arizona i nord til... uvisst hvor langt sørover nedover i Mexico fordi jeg ikke skjønner hvor den slutter, eller om den bare går over i en ny fjellkjede osv. helt ned til Guatemala. Anyways, Lumholtz begynte sin reise i Arizona, og det gjør Strøksnes også. Han reiser nedover og får følge med mange forskjellige mennesker på sin vei. En av de første han henger med er en blåøyd meksikanermormoner fra en by ved grensen hvor det bare bor mormonere, bl.a. slektninger av Mitt Romney. Her i denne ørkenbyen har de bodd i flere generasjoner siden de dro fra USA, hvor de ikke fikk lov til å bedrive flerkoneri. I Mexico fikk de lov, men når Strøsknes besøker byen, har de fleste sluttet med det.

Men før han kommer så langt, er han en tur i El Paso, Texas, hvor også jeg har vært, og slik beskriver han byen: 

Det er allerede mange år siden amerikanske aviser brakte nyheten at det på nasjonal basis selges mer salsa enn ketchup. El Paso drar definitivt opp andelen salsa, og downtown  må man lete etter ketchupstedene. Latinodominansen betyr ikke at byen er kaotisk og voldelig, om noen skulle tro det. For El Paso er en av de tryggeste byene i USA, og kanskje også en av de kjedeligste. På den andre siden av gjerdet er imidlertid det meste gått av hengslene. 

Ciudad Juárez sett fra et hotellvindu i El Paso. 

Da vi var der blåste en sykt kald fjellvind over byen, slik at vi mesteparten av dagen satt inne på kaféer og drakk kaffe og spiste sandwicher (hva, ikke tortilla?!) mens vi lærte bort norske strofer til guttene bak disken og dvelte lenge over om vi skulle ta oss en tur over grensen til Ciudad Juárez eller ikke. Å, som vi dvelte leeeeeenge over det. Vi veide for og i mot. Vi stod tilogmed ute i den sure vinden og snakket med en av grensevaktene, som lurte på hvor vi kom fra og som ikke hadde hørt om verken Norge eller Sverige, men han hadde hørt om Germany, og det var det nærmeste vi kom. Han fortalte oss om noen som hadde blitt skutt og drept rett ved grensen, trehundre meter unna eller noe, for et par uker siden. Vi stod ved grensen og observerte folk som gikk over grensen, forbi skiltet om at det ikke er lov til å bringe med seg våpen til Mexico og at om man blir tatt, kan man risikere dødsstraff. Som om man risikerer noe mindre ved å trå inn i Ciudad Juárez, tenker jeg nå, etter å ha lest Strøksnes bok, som er full av hårreisende fortellinger om Ciudad Juárez og narkokartellene og volden, all volden, all forsvinningen, kidnappingene, alle som bare "forsvinner", ikke bare i nattesmørket, men også på høylys dag. 

Vederkveging på grensen mellom USA og Mexico. 

Det ble ikke noe varmere mens vi ventet på å ta et valg, mens vi vederkveget oss; vi gikk inn i en av de mange, mange butikkene downtown som bare er et hull i veggen hvor de selger all slags skrap for en eller to dollar og hvor alle de som jobber der ikke er latinos, men kinesere. Der kjøpte vi votter til alle sammen fordi om vi nå bestemte oss for å dra til Ciudad Juárez og ikke fikk komme tilbake til USA igjen etterpå, så ville vi ihvertfall ikke stå der i Mexico og fryse. Og forresten så måtte vi ikke gjøre det enda verre ved å ikke ha med oss passene våre, så de måtte vi hente på hotellrommet først. Der vederkveget vi oss enda mer mens vi så på amerikansk TV og tegnte konspirasjonsteorier på dollarsedler og spiste chocolate chip cookies og ristet mais. Siden gikk vi ut igjen, denne gangen med passene, men vi var fortsatt ikke sikre på om vi ville tørre å gå over til Ciudad Juárez. All denne dvelingen endte med at vi gikk inn på et all-american kjøpesenter i stedet og lot oss fascinere over femti typer peanøttsmør og mega-size chipsposer. 

Peanøttsmør i veldig mange varianter. 

Dette gjorde vi altså i denne dølle byen, mens vi tenkte lenge og mye på den skumle byen rett over grensen, rett over Rio Grande, som ikke er grande, men et stusselig, uttørket elveleie, nå bare en liten bekk, som Strøksnes også skriver om, og som også Cormac McCarthy skriver om i den historisk korrekte (og blodige og ekstremt voldelige) romanen Blodmeridianen, som utspiller seg i disse områdene av Nord-Amerika, i en tid hvor Rio Grande fortsatt var grande og det ble utlovet dusør for skalper av medlemmer av en viss indianerstamme, noe som førte til drapet av mang en meksikaner fordi hvordan skulle myndighetene kunne se forskjell på skalpene? 

Vi endte med å ikke dra over til Ciudad Juárez (og dro heller i stedet over til Mexico da vi dager senere befant oss i en annen -- mye mer solfylt og billedskjønn -- grenseby, nemlig San Diego i California). Heldigvis, tenker jeg nå som jeg har lest Strøksnes bok.

Men Strøksnes bok handler ikke bare om narkokarteller, vold, korrupsjon og Mexicos egentlige økonomi. Tequiladagbøkene handler også om alle de ulike urinnvånerkulturene. Strøksnes går nemlig langt for å besøke stammer som bor langt inne i Sierra Madre, på avsidesliggende steder, for bokstavelig talt: han går. Han går i fjell og ørken i dagesvis, ofte i en varme som jeg ikke kan forestille meg. (Forøvrig beskriver han et sted i boken hva som skjer med kroppen når man er i ferd med å dø av dehydrering, og der måtte jeg bare skumme meg igjennom, deretter hoppe over noen avsnitt, før jeg leste videre.) Et stykke  av veien, på vei til rarámuristammen, får han turfølge av den nå avdøde ultramaratonløperen Micah True/Caballo Blanco (kanskje mest kjent fra bestselgeren Born to Run av Christopher McDougall). 

Da jeg fikk kontakt med ham, drev han og sprang rundt i Gila-fjellene i New Mexico, siden han holder seg unna barracasene  på sommeren, når det er for varmt til å gjøre noe, spesielt å løpe ultramaraton. Han gikk med på å komme tilbake til sierraen om jeg betalte reise og honorar. Jeg har imponert en legende til å guide meg inn i de villeste delene av Tarahumare-fjellene.
(Eller han rir på hest. Og jeg bare: Jeg vil også!!!!)

Santa Muerte. 

Hos rarámuriene spiser Strøksnes pinole, en grøt lagd på mais og vann som de spiser hele tiden. Litt sånn som min havregrøt. Usaklig, jeg vet det, men jeg elsker grøt - og trivia er gøy. Dessuten, mens jeg skriver dette, prøver jeg å komme på om Strøksnes deltar i noen religiøse riter hos rarámuriene, slik at jeg kan sirkle teksten videre til nettopp riter. Det ser ikke ut til at jeg kommer til å huske det, men uansett: Hos en eller annen stamme deltar han i en rituell regndans hvor alle sammen drikker en helt spesiell drikk lagd på en eller annen urt som gjør at folk er helt ville i dagevis. Strøksnes skriver mye om urinnvånernes religioner og myter, men også litt om katolisismen, og det er da han beskriver helgenen Santa Muerte, Dødens helgen. Hun avbildes som et kvinnelig skjellet, ligner i grunnen på mannen med ljåen og er svært populær blant de meksikanske narkogangsterne (men er ikke godkjent som helgen av paven). Til henne ofres sigaretter og shotteglass på shotteglass med den beste tequilaen på altere inne i kirken. Visste dere forresten at det er med tequila som med champagne? Ekte tequila kommer fra området Tequila i delstaten Jalisco. 

Trivia igjen! Derfor, før jeg tar av på ville veier med denne en slags bokanmeldelse (jeg liker bedre ordet 'omtale'), vil jeg bare avslutte med å si at om det hadde eksistert tidsmaskiner og de var i allemannsbruk og jeg skulle på bursdagsfest til syttenårige meg, kunne jeg godt gitt henne denne boka . Ikke fordi bare unge syttenåringer kan finne den interessant, absolutt ikke, men fordi syttenårige jeg hadde Mexico-hang-up. Og forresten, ikke at man trenger å være så veldig opptatt av Mexico heller for å få noe ut av denne boken. Interessant, underholdende og lærerik er den uansett, og tre fluer i en smekk, dere, det er ikke verst!

--

PS: Jeg har tidligere skrevet om en annen reiseskildring av Morten Strøksnes, Rett vest: Fra Cape Cod til Big Sur.

Kvinnedagen

Kvinnedagen. Dagen jeg er stolt av å ikke markere annet enn ved min alltid høylydte avstandstagen fra den, hvilket jo undergraver hele det faktum at jeg liksom ikke bryr meg om den. Uansett, i dag skal jeg på Litteraturhuset i Oslo og se min store akademiske heltinne, den såkalte "anti-feministiske" feministen Camille Paglia! Jeg er superfan og har gledet meg til det siden jeg i januar en gang fant ut at hun skulle komme. Å, jeg gleder meg sånn! Hun må være en av klodens kuleste damer - nei, sorry, en av klodens kuleste mennesker. Digger, digger, digger Sex and Violence, or Nature and Art. Definitivt noe av det råeste jeg har lest (og jeg leser det stadig om og om igjen). Åå-å!

Bokfrokost lxx

Tequiladagbøkene. Gjennom Sierra Madre av Morten A. Strøksnes.
havregrøt med druer, solsikkefrø, rosiner og svarte sesamfrø.
vann.
grønn te.

It would be no exaggeration to say that he would go out after breakfast a man of thirty and come home to dinner a man of fifty-five at least. Some weeks added a century to his age, others no more than three seconds at most. 
- Fra Orlando av Virginia Woolf

Athen, del 3/3

En av dagene vi var i Athen hadde jeg bursdag! Med et så stort ego som jeg har, er det selvsagt veldig gøy og stas med bursdag!
nars

Menneskestatuer på Bysantisk Museum.
fine

Kjæresten min henger seg i et stativ fordi han mener det er bra for å rette opp ryggen.
gymnastikk

Jeg fikk lov til å bestemme at vi skulle gå opp Lykabetos-høyden siden jeg hadde bursdag. (Who am I kidding, jeg hadde gått opp den høyden uansett om kjæresten min ville blitt med eller ikke. Skjønner ikke det der konseptet med å ta hensyn til hva andre vil.)
srr

På toppen.
utsikt

Vi så en kirke med solcellepanel på taket. Jeg måtte ta bilde av det fordi det alltid forfjamser meg at religiøse mennesker av og til tenker fornuftig. (Neida. Joda.)
tøys

Et fint sitrustre.
tre

En plakat med en fin tegning av et fint dyr inne i en fin leketøysbutikk.
rådyr

Kjæresten min kjøper noe i en gresk bokhandel som ikke er på gresk. Visste dere forresten at ordet 'barbar' kommer fra grekerne? De kalte alle som ikke var grekere for barbarer, for grekerne skjønte ikke hva de sa, de sa bare ba ba ba og var usiviliserte.
se

Fine farger i en grønthandel.
se

På bursdagen min gikk vi for å se ballett på Athens konserthus. 

Vi dummer oss mens vi venter på at forestillingen skal begynne.

Inne i salen. Jeg tør aldri å ta bilder i saler bortsett fra før alle andre er kommet, eller i pausen. Vi så forresten Tsjakovskijs Sleeping Beauty. (Herregud, ikke be meg om å skrive det på orginalspråket, jeg er jo tross alt en barbar.)
se

Pausevin. Noe vi aldri har råd til i Norge. 

Ingen bursdag uten kake! (Kake = baklava.) Og enda mer billig, gresk bordvin. (Og ikke nok med at jeg hadde bursdag, så fikk jeg enda en A på en annen eksamen. Woho! Følte meg som Superwoman.)

Jeg tar et bilde av at grønn er yndlingsfargen min mens jeg venter på kjæresten min.
se

En gang prøvde jeg meg på å kjøpe en kake som ikke var baklava. Det var skikkelig skuffende. (All kake smaker skuffende når man tenker på baklava.)
se

En dag begynte jeg å bli pjusk, så jeg måtte kjøpe noe gulrotjuice med antioksidanter.
se

Anarkistkjæresten. 

Et tak på et hus hadde bare falt sammen.
se

Enda mer baklava. Vet at ambrosia og nektar ble regnet som de greske gudenes føde, men jeg er helt sikker på at de spiste baklava også der oppe på Olympen.
se

En forlatt bygning i Athen. Dem var det mange av. :(
se

I love gresk bordvin, og jeg ble helt henrykt da det viste seg at man kunne kjøpe det i butikken, ikke bare på kafé/restaurant! (Her med en hvit versjon.)
se

Hjerne.
se

Juletre. Det beste med jul er alle lysene i mørket. (Og det er jo forresten det som er poenget med jul også, in the end.)
se

En dag gikk vi på veggisrestaurant. Det var skikkelig dårlig veggismat, for jeg ble ikke mett.
se

Måtte ha vegansk uncheesecake til dessert. Det var veldig godt (men jeg ble ikke mett av det heller).
se

Jeg ble derimot drita. (Kanskje det var nettopp derfor jeg ble drita.)
se

Kattegraffiti 1.
se

Kattegraffiti 2. Miao! 

Stengt kiosk. Ikke noe flaskeøl på oss (før neste kiosk 100 meter unna).

Oliven og fetaost. 

Proust Questionnaire

Første gang jeg kom borti greia Proust Questionnaire var faktisk i coffeetableboka Influence til Mary-Kate og Ashley Olsen, som jeg fikk i bursdagsgave da jeg ble nitten.* Lenge før jeg leste en eneste bok av Proust.** Der hadde de altså svart på hvert sitt questionnaire. Jeg har jo alltid likt å svare på sånne (lignende) spørreskjemaer, så nå skal jeg svare på et av Prousts sine***.


*JA, jeg ønsket meg den, fordi: JA, har vært superfan av Mary-Kate Olsen siden jeg var femten.
**Dere som følger med på bloggen mit vet jo at jeg ikke leste Proust før i februar i år.
***Det finnes mange versjoner. Denne har jeg lånt fra Bokvennen.


Hvilken levende person beundrer du mest?
Forfattere som faktisk skriver litteratur.

Hva er din største ekstravaganse?
Jeg er i grunnen en meget nøktern og måteholden kvinne, men når jeg er drita kan det hende jeg kjøper tre flasker musserende ti minutter før stengetid. Attpåtil kan det tilogmed hende at jeg betaler for taxi etterpå! Generelt kan det kanskje sies at det er litt ekstravagant av en med mitt budsjett å alltid velge kvalitet fremfor kvantitet, men saken er altså den at jeg heller vil sulte enn å spise dårlig mat. Mat skal være dyrt. Det har vi jo alle fått banket inn med teskje den siste tiden.

Hva misliker du mest ved ditt utseende?
Det er ikke like mye utseendet mitt jeg misliker som jeg til tider misliker min ugrasiøse holdning og klønethet.

Hvilket ord eller uttrykk bruker du for ofte?
Ordene 'sykt' og 'teit' og forstavelsen 'drit-'. Det sømmer seg ikke. Jeg er faktisk tjuefire år. Jeg jobber med saken.

Hvilket talent skulle du ønske at du hadde?
Jeg skulle ønske jeg kunne plukke opp språk fortere.

Hvis du døde og kom tilbake, hva ville du ha likt å komme tilbake som?
Jeg har tre alternativ:
1) Et hvilketsomhelst dyr i havet som ikke selv blir spist, av verken mennesker eller andre dyr.
2) En (araber)hest. Et liv med havre. Og løping.
3) En huskatt. Jeg elsker å bli tatt i i håret. Jeg tror jeg kunne komme til å si ja til hva som helst hvis noen samtidig strøk meg i håret.

Hva er din mest skattede eiendel?
Jeg har et veldig usentimentalt forhold til eiendeler, så jeg tror svaret på dette må bli iPhonen. Rett og slett fordi det ville vært stress å miste den. Jeg bruker den jo som avtalebok.

Hva er din favorittbeskjeftigelse?
Å spise frokost. Jeg elsker det. Å spise frokost er et hellig ritual for meg. Jeg har ikke levd en eneste dag av mitt liv uten å spise frokost.**** Det å stå opp, gå på kjøkkenet, drikke et glass iskaldt vann, koke te/kaffe, gjøre i stand maten, spise maten i fred og ro, kanskje lese litt, drikke kaffe/te. Å gjøre dette før dagen egentlig begynner er helt essensielt. Hvis jeg skal noe tidlig, setter jeg bare klokka på enda tidligere for å rekke å spise frokost først. Jeg går ikke ut og gjør noe før frokost. Jeg kan godt leve uten lunsj, middag, kvelds, men ikke uten frokost. Jeg tror ikke på noen mening med livet, men det å spise frokost er det nærmeste jeg kommer.

Hvem er dine favorittforfattere?
Virginia Woolf, Knut Hamsun, Lorrie Moore, Sara Stridsberg, Sofi Oksanen, August Strindberg, Gabriel Garcia Marquez, Francesca Lia Block, Jeffrey Eugenides.

Hvem er dine litterære helter?
Faramir i Ringenes Herre, den edleste av de edle.

Hvem er dine helter i det virkelige livet?
Vanlige mennesker som tar seg sammen.

Hva angrer du mest på?
Det gir ingen mening å angre på noe som helst når jeg tenker på at jeg uansett skal dø til slutt.

Hvordan vil du helst dø?
Jeg vil helst dø uten smerte, altså momentant (hvem vil ikke det?). Men om det skjer i en bilulykke i morgen eller om seksti år bryr jeg meg ingenting om. (Eller jo, det gjør jeg faktisk, for jeg klarer ikke å se for meg at jeg skal leve et langt liv, jeg tror ikke det ligger for meg - spesielt ikke siden sjela mi er 80 år gammel allerede og jeg ikke skal ha barn. Altså: jo før, jo bedre.)

Hva er ditt motto?
Alt går bra til slutt. (Det er en sannhet uten modifikasjoner.)


****Dette er en sannhet med modifikasjoner. Jeg har opplevd dager uten frokost. Når det skjer, er det fordi livet mitt har vært lagt i andres hender. Og når det skjer, så er dagen min ødelagt. Det er lenge siden dette har skjedd nå, og jeg håper jeg aldri opplever det igjen. 

Everywhere I go, it's me and me. Half of me living my life, the other half watching me live it. 
- Fra Sandra Cisneros' Woman Hollering Creek

"Nei, jeg kan ikke tro Dem. Jeg er sikker på at De må ha ønsket Dem et evig liv." Jeg svarte at det hadde jeg selvfølgelig, men at det ikke hadde mer betydning enn å ønske at en var rik, at en var en god svømmer eller at en hadde en penere munn. Det lå alt i samme gate. 

-Fra Albert Camus' Den fremmede

KONGEN av Kader Abdolah

Kongen handler om den persiske sjahen Nasser al-Din Shah som styrte over Persia fra 1848 til 1896, da han ble snikmyrdet av opposisjonen. Boken er sentrert rundt kongen, men gjennom det får vi et innblikk i det persiske samfunnet på den tiden, hvordan opposisjonen bygget seg opp sammen med ayatollahene og hva som ledet til den aller første politiske fatwaen (noe som gav meg svaret på hvorfor folk flest bruker ordet 'fatwa' på en ukorrekt måte i dag, noe jeg i en stund har lurt på). Interessant og i høy grad gjort på en underholdende og fengende måte. Dog kommer ikke denne boken like høyt opp som den tidligere boken om Persia/Iran til Kader Abdolah: Huset ved moskeen, som gjennom generasjoner av en familie bosatt i et hus ved en moské, forteller historien om Iran over et lengre tidsspenn enn denne romanen gjør. I tillegg er de mange ulike personene og deres opplevelser og handlinger som utgjør Huseet ved moskeen mer interessante enn det i lengden kjedelige livet til en konge som stort sett bruker tiden på å være inne i palasset sitt og snakke med katten sin, inspirere haremet (hvis kvinner han blir fort lei av), røyke vannpipe og motsi alle forslag fra vesiren om mulige forbedringer for det persiske folket og landet (telegrafnett og jernbane, hva f skal man med det?), med unntak av en halv år lang reise til Farang (Europa) som vi ikke får vite så mye om, og en kort reise til en by hvor de beste kirsebærene i hele Persia blomstrer og som selvsagt er forbehold sjahen og hans følge. Dette kan virke som en noe svart/hvitt framstilling av en konge, men Kongen skildrer et sympatisk og nøkternt bilde av et (egentlig stakkarslig) menneske som tilfeldigvis bare har fått sin stilling i arv. Uansett er det ikke menneskeportretter som er det mest interessante ved å lese en bok som dette, men skildringer av et land, dets kultur og litteratur, dets folk og streben, noe boken, som sagt, gjør på en lettlest og lærerik måte. Jeg vil si at også denne er verdt å lese, men skal du lese bare én bok av Kader Abdolah, så anbefaler jeg heller Huset ved moskeen. 

She was almost felled to the ground by the extraordinary sight which now met her eyes. There was the garden and some birds. The world was going on as usual. All the time she was writing the world had continued. 
   'And if I were dead, it would be just the same!' she exclaimed. 
- Fra Orlando av Virginia Woolf