"La oss skåle for Misja!" Sergej hevet koppen med konjakk. "Det finnes nok av mennesker, men ikke av pingviner! De må tas vare på!"
-Fra Andrej Kurkovs "Døden og pingvinen"
mandag 28. februar 2011
søndag 27. februar 2011
Bøkene jeg leste i februar, del 1
Denne måneden har jeg lest flere teaterstykker, kan dere tro det? Ikke at jeg gjorde det med intensjon, det bare viste seg at noen av bøkene jeg lånte tilfeldigvis var det. Tror neppe jeg hadde lånt dem i det hele tatt hadde jeg visst det, men når jeg først hadde lånt dem kunne jeg likegodt lese dem, og det var både ille og slettes ikke så verst.
SØPPELSOLEN av Tor Ulven ¤
Kan man rope høyt i Lyrikkland at man ikke liker Tor Ulven? Tror ikke det. Men jeg tror ikke jeg kan lære meg å like slike dikt heller. Dette er dikt på en måte jeg absolutt ikke liker dikt. Dikt på en irriterende måte. Dikt som bare er fjas og jåleri med ord.
PYONGYANG av Guy Delisle ¤ ¤ ¤ ¤
Tegneserieroman om Nord-Korea, verdens mest lukkede land. Ja, han har faktisk vært der, Guy Delisle. Han dro dit for å jobbe med tegnefilmtegnere for et fransk selskap fordi det er mye billigere å lønne tegnere i Asia enn i Europa og tegnet altså selv denne tegneserieromanen om oppholdet i landets hovedstad (Pyongyang). Med seg til landet har han, tilfeldigvis, med seg George Orwells 1984, og hvordan han fikk "smuglet" den med seg inn i landet forstår ikke jeg. Nord-Korea er 1984. Hvis noen trodde Kina var ille, så glemmer man det etter å ha lest Pyongyang. For f.eks. mens de i Kina har noe som i hvertfall er en brøkdel av internett, så har de ikke internett i det hele tatt i Nord-Korea, og enten så er alle sammen hjernevaska eller så tør de ikke si noe i frykt for å bli sendt til en arbeidsleir - som offentlig ikke eksisterer, men som alle likevel vet er der. 1984 fikk det til å vrenge seg i magen på meg, Pyongyang bekrefter at den ikke bare er tull.
RAPSGUBBENE av Karin Brunk Holmqvist ¤ (¤)
Denne boka var trivelig, men var den noe mer? Var den interessant? Gøy? Spennende? Fin? Skummel? Nei. Var boka litteratur i det hele tatt? Det er så vidt en kan si det altså. Dette er for folk som ellers bare leser Hjemmet og andre liknende ukeblader. Sorry.
REVISOREN OG UTVALGTE FORTELLINGER av Nikolaj Gogol ¤ ¤ ¤ ¤
Revisoren er et teaterstykke mens de utvalgte fortellingene er noveller, og det er litt av en verden som er kulissene til Gogols karakterer; et vilt russisk eventyrland hvor hekser flyr på kosteskaft foran månen, uten at det har noe direkte å si for resten av historien. Forresten er det ikke bare litt av en verden, men også litt av noen karakterer, ikke minst de i Revisoren. Som forøvrig var meget underholdende og jeg fikk lyst til å se stykket oppført.
CARRIES DAGBOK av Candace Bushnell ¤ ¤ ¤ ¤
Underholdende og lettlest fra min chic lit-favoritt Candace Bushnell. Ulikt de andre bøkene foregår handlingen i denne ikke i New York (eller Southampton), men i en døll nowhere-by jeg selvsagt har glemt hva heter. Først og fremst leser jeg Candace Bushnell for underholdningens skyld only, men jeg velger å trosse kredbarometeret og innrømme at det var flere sitater fra denne boka jeg skrev ned, da mye av det Carrie tenkte ikke var helt borte vekk (og jeg kjente meg igjen).
STORMKYSS av Ingrid Z. Aanestad ¤ ¤
Det er bare kvinner i denne boken; hovedpersonen Selma og alle relasjonene hennes; til sin mor som forsvinner, til sin bestemor som blir syk og må ligge på sykehuset, til morens nabo og til sine kollektivkamerater som jeg aldri skjønner noe av; er Vilde og Selma kjærester eller ikke, men det er vel heller ikke meningen at man skal forstå så mye, eller jeg vet ikke, det er vel mer stemningen i denne boka som er i sentrum. Den er merkelig og svevende, altfor svevende til at jeg kan like det. Jeg skjønner ikke denne totale utelukkelsen av menn, det er så opplagt. En bok kan godt smyge seg fram og være uten menn uten at jeg skjønner det før noen påpeker det til meg, men her er det som om Aanestad vil lage et stort poeng av det og presse frem se her, i denne fortellingen min klarer vi oss kjempefint uten, se, se! Ja, ok?
KASSADAMER JEG HAR ELSKET OG ANDRE FORTELLINGER av Kristian S. Hæggernes ¤ ¤ ¤ ¤
En samling lange noveller som stort sett foregår i Bergen og hvor man etterhvert ser at de alle har sammenheng med hverandre. Novellen Kassadamer jeg elsket var gøy og holdt nysgjerrigheten min til siste slutt. Mye morsomt, men samtidig mye sørgelig. (Elsker forresten at faren til den ene gutten lager Kvitt eller dobbelt-kveld hjemme hos dem selv på lørdagskvelden når han selv ikke klarer å kvalifisere seg til det ekte Kvitt eller dobbelt på NRK og at vennene til gutten blir kjempemisunnelige og begynner å mase på om ikke faren hans kan arrangere Kvitt eller dobbelt-kveld igjen, neste gang også med dem.)
JENTE I GUL REGNJAKKE av Jon Fosse ¤ ¤
Jo. Ja. Nei. Kanskje. Jo. Ja. Nei. Kanskje. Eller. Nei. Jo. Nei. Vet ikke. Kanskje. Ja. Jo.
Sånn er hele teaterstykket. Jeg mistenker at det er utgitt bare fordi Jon Fosse har gitt ut så mye fra før, sånn at de ikke kunne si nei nå.
ETTER OSS, TEGN av Tor Ulven ¤ ¤ ¤
En kan jo spørre meg hvorfor jeg gadd å lese enda en diktbok av Tor Ulven da jeg mislikte Søppelsolen så intenst. Svaret på det er enkelt: Jeg lånte begge to samtidig, så da jeg først hadde Etter oss, tegn hjemme hos meg, kunne jeg likegodt lese den også. Og denne var hakket bedre, den var faktisk det. Flere ganger dukket det opp fine naturskildringer som sikkert egentlig var bilder på dikterens følelser, men jeg syntes de var fine nok i seg selv.
SØPPELSOLEN av Tor Ulven ¤
Kan man rope høyt i Lyrikkland at man ikke liker Tor Ulven? Tror ikke det. Men jeg tror ikke jeg kan lære meg å like slike dikt heller. Dette er dikt på en måte jeg absolutt ikke liker dikt. Dikt på en irriterende måte. Dikt som bare er fjas og jåleri med ord.
PYONGYANG av Guy Delisle ¤ ¤ ¤ ¤
Tegneserieroman om Nord-Korea, verdens mest lukkede land. Ja, han har faktisk vært der, Guy Delisle. Han dro dit for å jobbe med tegnefilmtegnere for et fransk selskap fordi det er mye billigere å lønne tegnere i Asia enn i Europa og tegnet altså selv denne tegneserieromanen om oppholdet i landets hovedstad (Pyongyang). Med seg til landet har han, tilfeldigvis, med seg George Orwells 1984, og hvordan han fikk "smuglet" den med seg inn i landet forstår ikke jeg. Nord-Korea er 1984. Hvis noen trodde Kina var ille, så glemmer man det etter å ha lest Pyongyang. For f.eks. mens de i Kina har noe som i hvertfall er en brøkdel av internett, så har de ikke internett i det hele tatt i Nord-Korea, og enten så er alle sammen hjernevaska eller så tør de ikke si noe i frykt for å bli sendt til en arbeidsleir - som offentlig ikke eksisterer, men som alle likevel vet er der. 1984 fikk det til å vrenge seg i magen på meg, Pyongyang bekrefter at den ikke bare er tull.
RAPSGUBBENE av Karin Brunk Holmqvist ¤ (¤)
Denne boka var trivelig, men var den noe mer? Var den interessant? Gøy? Spennende? Fin? Skummel? Nei. Var boka litteratur i det hele tatt? Det er så vidt en kan si det altså. Dette er for folk som ellers bare leser Hjemmet og andre liknende ukeblader. Sorry.
REVISOREN OG UTVALGTE FORTELLINGER av Nikolaj Gogol ¤ ¤ ¤ ¤
Revisoren er et teaterstykke mens de utvalgte fortellingene er noveller, og det er litt av en verden som er kulissene til Gogols karakterer; et vilt russisk eventyrland hvor hekser flyr på kosteskaft foran månen, uten at det har noe direkte å si for resten av historien. Forresten er det ikke bare litt av en verden, men også litt av noen karakterer, ikke minst de i Revisoren. Som forøvrig var meget underholdende og jeg fikk lyst til å se stykket oppført.
CARRIES DAGBOK av Candace Bushnell ¤ ¤ ¤ ¤
Underholdende og lettlest fra min chic lit-favoritt Candace Bushnell. Ulikt de andre bøkene foregår handlingen i denne ikke i New York (eller Southampton), men i en døll nowhere-by jeg selvsagt har glemt hva heter. Først og fremst leser jeg Candace Bushnell for underholdningens skyld only, men jeg velger å trosse kredbarometeret og innrømme at det var flere sitater fra denne boka jeg skrev ned, da mye av det Carrie tenkte ikke var helt borte vekk (og jeg kjente meg igjen).
STORMKYSS av Ingrid Z. Aanestad ¤ ¤
Det er bare kvinner i denne boken; hovedpersonen Selma og alle relasjonene hennes; til sin mor som forsvinner, til sin bestemor som blir syk og må ligge på sykehuset, til morens nabo og til sine kollektivkamerater som jeg aldri skjønner noe av; er Vilde og Selma kjærester eller ikke, men det er vel heller ikke meningen at man skal forstå så mye, eller jeg vet ikke, det er vel mer stemningen i denne boka som er i sentrum. Den er merkelig og svevende, altfor svevende til at jeg kan like det. Jeg skjønner ikke denne totale utelukkelsen av menn, det er så opplagt. En bok kan godt smyge seg fram og være uten menn uten at jeg skjønner det før noen påpeker det til meg, men her er det som om Aanestad vil lage et stort poeng av det og presse frem se her, i denne fortellingen min klarer vi oss kjempefint uten, se, se! Ja, ok?
KASSADAMER JEG HAR ELSKET OG ANDRE FORTELLINGER av Kristian S. Hæggernes ¤ ¤ ¤ ¤
En samling lange noveller som stort sett foregår i Bergen og hvor man etterhvert ser at de alle har sammenheng med hverandre. Novellen Kassadamer jeg elsket var gøy og holdt nysgjerrigheten min til siste slutt. Mye morsomt, men samtidig mye sørgelig. (Elsker forresten at faren til den ene gutten lager Kvitt eller dobbelt-kveld hjemme hos dem selv på lørdagskvelden når han selv ikke klarer å kvalifisere seg til det ekte Kvitt eller dobbelt på NRK og at vennene til gutten blir kjempemisunnelige og begynner å mase på om ikke faren hans kan arrangere Kvitt eller dobbelt-kveld igjen, neste gang også med dem.)
JENTE I GUL REGNJAKKE av Jon Fosse ¤ ¤
Jo. Ja. Nei. Kanskje. Jo. Ja. Nei. Kanskje. Eller. Nei. Jo. Nei. Vet ikke. Kanskje. Ja. Jo.
Sånn er hele teaterstykket. Jeg mistenker at det er utgitt bare fordi Jon Fosse har gitt ut så mye fra før, sånn at de ikke kunne si nei nå.
ETTER OSS, TEGN av Tor Ulven ¤ ¤ ¤
En kan jo spørre meg hvorfor jeg gadd å lese enda en diktbok av Tor Ulven da jeg mislikte Søppelsolen så intenst. Svaret på det er enkelt: Jeg lånte begge to samtidig, så da jeg først hadde Etter oss, tegn hjemme hos meg, kunne jeg likegodt lese den også. Og denne var hakket bedre, den var faktisk det. Flere ganger dukket det opp fine naturskildringer som sikkert egentlig var bilder på dikterens følelser, men jeg syntes de var fine nok i seg selv.
fredag 25. februar 2011
"The most terrifying and important test for a human being is to be in absolute isolation," he explained. "A human being is a very social creature, and ninety percent of what he does is done only because other people are watching. Alone, with no witnesses, he starts to learn about himself - who is he really? Sometimes, this brings staggering discoveries. Because nobody's watching, you can easily become an animal: it is not necessary to shave, or to wash, or to keep your winter quarters clean - you can live in shit and no one will see. You can shoot tigers, or choose not to shoot. You can run in fear and nobody will know. You have to have something - some force, which allows and helps you to survive without witnesses. Markov had it.
"Once you have passed the solitude test," continued Solkin, "you have absolute confidence in yourself, and there is nothing that can break you afterward. Any changes, including changes in the political system, are not going to affect you as much because you know that you can do it yourself. Karl Marx said that 'Freedom is a recognized necessity.' I learned this in university, but I didn't understand what it meant until I'd spent some time in the taiga. If you understand it, you will survive in the taiga. If you think that freedom is anarchy, you will not survive."
-Fra John Vaillants "The Tiger: A true story of vengeance and survival"
"Once you have passed the solitude test," continued Solkin, "you have absolute confidence in yourself, and there is nothing that can break you afterward. Any changes, including changes in the political system, are not going to affect you as much because you know that you can do it yourself. Karl Marx said that 'Freedom is a recognized necessity.' I learned this in university, but I didn't understand what it meant until I'd spent some time in the taiga. If you understand it, you will survive in the taiga. If you think that freedom is anarchy, you will not survive."
-Fra John Vaillants "The Tiger: A true story of vengeance and survival"
torsdag 24. februar 2011
5 på topp tyskspråklige filmer
Siden jeg er så godt i gang med filmkåringer.
1. Goodbye, Lenin! (2003)
Dette er en av mine absolutte favorittfilmer, langt i fra bare av tyskspråklige, men generelt. Alex' mor får et hjerteattakk eller noe i den duren og havner i koma, og mens hun ligger i koma rives Berlinmuren, DDR finnes ikke lenger, og Alex tror moren kommer til å få sjokk hvis hun våkner opp til at DDR ikke lenger finnes og derfor dø, så når hun våkner prøver han å gjøre alt for at det fortsatt skal virke som om de bor i DDR; han lager egne tv-program og klistrer gamle sylteagurketikker oppå de nye, alt akkompagnert av musikken til Yann Tiersen, og Daniel Brühl som er Alex, er verdens søteste på film, og forresten er denne filmen i det hele sykt søt, uten å være teit, og jeg blir aldri lei av å se den.
2. Kirschblüten (2008)
Dette er den tristeste filmen jeg noensinne har sett, i hvertfall målt i hvor mye jeg grein av den. For ikke bare grein jeg under filmen, men også etter at den var ferdig, og flere ganger dagen etterpå. Jeg ble helt knust av denne. Begynner nesten å grine bare jeg tenker på den nå. Denne filmen handler om et ektepar som drar til Berlin for å besøke barna (og barnebarna) sine, og de er verdens kjipeste mennesker, barna deres altså, og nå orker jeg ikke mer, tror ikke jeg skal se den flere ganger i mitt liv, men dere kan jo det. For den er ikke bare trist, men også veldig fin.
3. Knallhart (2006)
Michael og mora hans flytter til en shabby bydel i Berlin og der er det en haug med liksomgangstere som bare er kids egentlig, men også ekte gangstere som Michael blir kjent med hos barbereren og begynner å deale dop for, hvilket går helt greit det, før han er skyld i at sykt mye kokain forsvinner og jeg får helt i vondt i magen.
4. Lola rennt (1998)
Eller på norsk bedre kjent som Løp, Lola, løp. Og Lola løper. Hun løper og løper. For også i denne filmen er det en masse kokain som havner på avveier. Eller, jeg husker ikke om det er kokain, men noe drugs er det i hvertfall, og det skaper en masse problemer, naturlig nok, hvordan skal de løse dette problemet og leve lykkelig i alle sine dager etterpå? Anyways, filmen er sykt kul!
5. Auf der anderen Seite (2007)
Auf der anderen Seite foregår ikke bare i Tyskland, men også i Istanbul. Det er en sånn film hvor løse tråder spinner seg sammen til slutt og for å være ærlig husker jeg ikke så mye av den, selv om det ikke var så lenge siden jeg så den. Jeg husker derimot at den var bra og at det var en bokhandel med i filmen, og det er jo ikke så lite.
Boblere: Blikktrommen, Das Leben der Anderen
1. Goodbye, Lenin! (2003)
Dette er en av mine absolutte favorittfilmer, langt i fra bare av tyskspråklige, men generelt. Alex' mor får et hjerteattakk eller noe i den duren og havner i koma, og mens hun ligger i koma rives Berlinmuren, DDR finnes ikke lenger, og Alex tror moren kommer til å få sjokk hvis hun våkner opp til at DDR ikke lenger finnes og derfor dø, så når hun våkner prøver han å gjøre alt for at det fortsatt skal virke som om de bor i DDR; han lager egne tv-program og klistrer gamle sylteagurketikker oppå de nye, alt akkompagnert av musikken til Yann Tiersen, og Daniel Brühl som er Alex, er verdens søteste på film, og forresten er denne filmen i det hele sykt søt, uten å være teit, og jeg blir aldri lei av å se den.
2. Kirschblüten (2008)
Dette er den tristeste filmen jeg noensinne har sett, i hvertfall målt i hvor mye jeg grein av den. For ikke bare grein jeg under filmen, men også etter at den var ferdig, og flere ganger dagen etterpå. Jeg ble helt knust av denne. Begynner nesten å grine bare jeg tenker på den nå. Denne filmen handler om et ektepar som drar til Berlin for å besøke barna (og barnebarna) sine, og de er verdens kjipeste mennesker, barna deres altså, og nå orker jeg ikke mer, tror ikke jeg skal se den flere ganger i mitt liv, men dere kan jo det. For den er ikke bare trist, men også veldig fin.
3. Knallhart (2006)
Michael og mora hans flytter til en shabby bydel i Berlin og der er det en haug med liksomgangstere som bare er kids egentlig, men også ekte gangstere som Michael blir kjent med hos barbereren og begynner å deale dop for, hvilket går helt greit det, før han er skyld i at sykt mye kokain forsvinner og jeg får helt i vondt i magen.
4. Lola rennt (1998)
Eller på norsk bedre kjent som Løp, Lola, løp. Og Lola løper. Hun løper og løper. For også i denne filmen er det en masse kokain som havner på avveier. Eller, jeg husker ikke om det er kokain, men noe drugs er det i hvertfall, og det skaper en masse problemer, naturlig nok, hvordan skal de løse dette problemet og leve lykkelig i alle sine dager etterpå? Anyways, filmen er sykt kul!
5. Auf der anderen Seite (2007)
Auf der anderen Seite foregår ikke bare i Tyskland, men også i Istanbul. Det er en sånn film hvor løse tråder spinner seg sammen til slutt og for å være ærlig husker jeg ikke så mye av den, selv om det ikke var så lenge siden jeg så den. Jeg husker derimot at den var bra og at det var en bokhandel med i filmen, og det er jo ikke så lite.
Boblere: Blikktrommen, Das Leben der Anderen
onsdag 23. februar 2011
mandag 21. februar 2011
Bologna og andre steder
Bologna, sier han, og alt jeg vet er at det ligger i et vinland, min geografiske kunnskap sviker meg, alt jeg ser for meg er ranker med tørre druetær og en støvete landevei snirklende innimellom, det er sikkert begynnelsen av august, og han som står på en liten topp foran landskapet, jeg ser intet skilt med stedsnavn på et språk som kan hjelpe meg å identifisere hvilket land dette stedet ligger i, så jeg spør hvor er det? hvor er Bologna?, han sier Italia, selvsagt er det Italia, hvordan kunne jeg tro noe annet, klart det er Italia og ikke Frankrike; Italia, landet med alle vokalene og guttene som ser ut som Fabrizio Moretti i the Strokes hvis man legger godviljen til (man ser jo det man vil se), og espressoshotsene og korruptheten (som jeg ikke skjønner hvorfor jeg forbinder med Italia, det har aldri plaget meg, jeg leser nok for mange aviser), rosa jordbærrisotto badet i musserende, en middag jeg ikke ser ut til å glemme, en bok med essays av Bjørneboe og også den (relativt) berømte fiskesuppen hans, oliventrær og scootere og strender ved Middelhavet som man må betale for å få kunne bruke, ikke noe allmenn ferdsel-rett der, nei, der er bare folk med råd som får bade i havet som slår inn på Italias strender, og trange sidegater med brostein, som selvsagt ikke bare finns i Italia, de har det i Bergen også (for å liksom bare ta et eksempel), men jeg mener, sånne gater som i Anton Corbijns The American, de bittesmå brosteinsgatene som Clooney løper rundt i, eller går i, alt ettersom han tror han blir forfulgt eller ikke, i en eller annen landsby i Italia som han kommer til etter å skytt dama si i en snødekket skog et sted i Sverige, et sted i intet i Sverige, fordi hun har skjønt at han er en hemmlig agent, og det skal hun jo ikke, og det er snø og stille overalt bortsett fra skudd og lyden av løping i snøen og de, lydene, er pakket inn i vatt, det snødekkede landskapet til Anton Corbijn er akkurat som et snødekket landskap i virkeligheten, tenk å få noe sånt inn i en film, det vakreste i verden (altså snø) inn på film, og film, det snakker vi også om (en eller annen gang) på bistroen vi sitter i, på bistroen på Grünerløkka i Oslo hvor vi sitter og drikker kaffe og vann og han sier at Bologna, der er det fint, og at da han kom dit var det mørkt, han ankom togstasjonen sent på kvelden, så ikke så mye først, men når han endelig fikk sett noe, så var Bologna vakkert, og vi drikker opp kaffekoppene våre i det vi siden snakker om å reise med toget, men det gjør ikke noe, vi bestiller mer kaffe; en café au lauit og en hel presskanne svart.
lørdag 19. februar 2011
Love in the time of global warming
...heter bloggen til eminente Francesca Lia Block, hvor hun poster dikt og bilder av ting hun (og jeg) liker; f.eks. undervannsbildene til Elena Kalis, bilder av Charlotte Gainsbourg og Twiggy og rosa tyllskjørt og hester på en slette. Tenkte at jeg skulle videreformidle det her jeg sitter og forspiser meg på blodappelsiner (nettet er nesten tomt) og leser hennes Necklace of Kisses og lurer på hvordan det er mulig å sitte innrullet i et ullpledd i dette snøkledde landet en dag i februar og likevel være et helt annet sted; innsjekket på et magisk, rosa hotell i Los Angeles med havfruer i bassenget og fauner som kommer med room-service og en blå dame i resepsjonen. Det er så fint at jeg ikke skjønner at det går ann.
Anyways, her et av diktene hennes. Fin lørdag!
on the good days when i get to go to a yoga class and do sun salutes to a patti smith song and then drink from a young thai coconut and then teach my students in my cottage full of my mother's books and my father's flower paintings and then i light the lights and see all of my friends and we dance around and sip champagne and wear false eyelashes and then maybe i get to go out to dinner at a japanese restaurant and sit in the tiny hidden booth room behind the curtain and eat lotus root that the immortals ate and then be cozy in a bed full of two children and a dog or maybe one wise, kind lover and i wish that life wasn't so short
i try to remember the night i lay in this same bed in the dark with the gauze over my bleeding eye and the world closing in black and i wished that life wasn't so long
Anyways, her et av diktene hennes. Fin lørdag!
gratitude
on the good days when i get to go to a yoga class and do sun salutes to a patti smith song and then drink from a young thai coconut and then teach my students in my cottage full of my mother's books and my father's flower paintings and then i light the lights and see all of my friends and we dance around and sip champagne and wear false eyelashes and then maybe i get to go out to dinner at a japanese restaurant and sit in the tiny hidden booth room behind the curtain and eat lotus root that the immortals ate and then be cozy in a bed full of two children and a dog or maybe one wise, kind lover and i wish that life wasn't so short
i try to remember the night i lay in this same bed in the dark with the gauze over my bleeding eye and the world closing in black and i wished that life wasn't so long
fredag 18. februar 2011
Det eneste som alltid hjelper er å lage noe. Jeg er aldri mer deprimert enn hvis det er lenge siden jeg har laget noe. Det er akkurat som om jeg ikke kan forklare min egen eksistens hvis jeg ikke produserer. En låt, noen tekstlinjer, et radioprogram, hva som helst. Folk trenger ikke se det heller, bare jeg får dokumentert det selv. Leiligheten min er proppfull av små notisblokker med halvskrevet rabbel og små diktafonkassetter med uferdige låter. Bare jeg klarer å få laget noe, så pleier ting stort sett å løse seg.
-Kristopher Schau
-Kristopher Schau
torsdag 17. februar 2011
Tre franskspråklige filmer til
Jeg forhastet meg i min personlige kåring av 5 på topp franskspråklige filmer i går. Jeg hadde glemt noen. En blogger nevnte en av dem i kommetarfeltet, en annen kom jeg på da jeg bladde i bibliotekets dvd-samling og lette etter nettopp franskspråklige filmer, og den siste kom jeg på da jeg gikk en tur ute i snøen, hadde jeg husket dem før hadde listen kanskje blitt seende annerledes ut, og som det ordensmennesket jeg er resulterer det i en egen bloggpost om disse filmene. Litt hør her, internett, bare så du vet det så digger jeg disse filmene også!
La Haine (1995)
Denne er bare kul. Selv om det som skjer ikke er så kult.
Être et avoir (2002)
Søt og veldig fin dokumentar om menneskene på en liten skole ute på landet et sted i Frankrike.
La Marche de l'Empereur (2005)
Keiserpingviner og fin musikk.
PS: Jeg lurer på en ting, skal ikke La Haine egentlig skrives L'Haine på korrekt fransk? Er ikke H alltid stum? Eller er dette en kunstnerisk frihet som er lov? Eller et unntak (ingen regel uten)?
La Haine (1995)
Denne er bare kul. Selv om det som skjer ikke er så kult.
Être et avoir (2002)
Søt og veldig fin dokumentar om menneskene på en liten skole ute på landet et sted i Frankrike.
La Marche de l'Empereur (2005)
Keiserpingviner og fin musikk.
PS: Jeg lurer på en ting, skal ikke La Haine egentlig skrives L'Haine på korrekt fransk? Er ikke H alltid stum? Eller er dette en kunstnerisk frihet som er lov? Eller et unntak (ingen regel uten)?
onsdag 16. februar 2011
5 på topp franskspråklige filmer
1. 37°2 le matin (1986)
Jeg elsker denne filmen, selv om den er like forferdelig som den er fin.
2. L'appartement (1996)
Denne filmen er bare fin. Pluss skulle ønske jeg hadde like fin stil (og leilighet) som jentene i denne filmen.
3. Lila dit ça (2004)
Denne filmen var riktignok best første gangen jeg så den, kanskje vil noen tilogmed påstå at det er meningsløst å se den om igjen etter det, men ikke jeg.
4. Le fabuleux destin d'Amélie Poulain (2001)
Selvsagt!
5. L'enfant (2005)
Jeg glemmer alltid hva som skjer i denne på mange måter fascinerende filmen, så hver gang jeg ser den er det som om jeg ser den for første gang.
Boblende under: Paris, je t'aime, La science des rêves.
Som jeg har nevnt ved flere anledninger tidligere, holder jeg på å lære meg fransk, og den beste måten å lære et språk på (bortsett fra å befinne seg i et land hvor de snakker dette språket) kan vel ikke være annet enn å sluke nedpå filmer og bøker hvor de bruker språket. Derfor tar jeg veldig gjerne i mot anbefalinger på andre franskspråklige filmer fra dere! Enn så lenge, ha en fin onsdag!
Jeg elsker denne filmen, selv om den er like forferdelig som den er fin.
2. L'appartement (1996)
Denne filmen er bare fin. Pluss skulle ønske jeg hadde like fin stil (og leilighet) som jentene i denne filmen.
3. Lila dit ça (2004)
Denne filmen var riktignok best første gangen jeg så den, kanskje vil noen tilogmed påstå at det er meningsløst å se den om igjen etter det, men ikke jeg.
4. Le fabuleux destin d'Amélie Poulain (2001)
Selvsagt!
5. L'enfant (2005)
Jeg glemmer alltid hva som skjer i denne på mange måter fascinerende filmen, så hver gang jeg ser den er det som om jeg ser den for første gang.
Boblende under: Paris, je t'aime, La science des rêves.
Som jeg har nevnt ved flere anledninger tidligere, holder jeg på å lære meg fransk, og den beste måten å lære et språk på (bortsett fra å befinne seg i et land hvor de snakker dette språket) kan vel ikke være annet enn å sluke nedpå filmer og bøker hvor de bruker språket. Derfor tar jeg veldig gjerne i mot anbefalinger på andre franskspråklige filmer fra dere! Enn så lenge, ha en fin onsdag!
tirsdag 15. februar 2011
Abonner på:
Innlegg (Atom)