TEQUILADAGBØKENE av Morten A. Strøksnes

Mexico. Ørkenlandskap. Urbefolkninger. Reservater. Regndanser. Tequila. Narkokarteller. Burritos. Esler. Ultramaraton. Narkokrig. Landsbyfeider. Morten A. Strøksnes har i Tequiladagbøkene foretatt en reise tatt i fotsporene til den norske etnografen Carl Lumholtz. Carl Lumholtz dro i 1890 til Nord-Amerika hvor han startet sin reise til ukjente områder i og langs fjellkjeden Sierra Madre, en fjellkjede som trekker seg fra Arizona i nord til... uvisst hvor langt sørover nedover i Mexico fordi jeg ikke skjønner hvor den slutter, eller om den bare går over i en ny fjellkjede osv. helt ned til Guatemala. Anyways, Lumholtz begynte sin reise i Arizona, og det gjør Strøksnes også. Han reiser nedover og får følge med mange forskjellige mennesker på sin vei. En av de første han henger med er en blåøyd meksikanermormoner fra en by ved grensen hvor det bare bor mormonere, bl.a. slektninger av Mitt Romney. Her i denne ørkenbyen har de bodd i flere generasjoner siden de dro fra USA, hvor de ikke fikk lov til å bedrive flerkoneri. I Mexico fikk de lov, men når Strøsknes besøker byen, har de fleste sluttet med det.

Men før han kommer så langt, er han en tur i El Paso, Texas, hvor også jeg har vært, og slik beskriver han byen: 

Det er allerede mange år siden amerikanske aviser brakte nyheten at det på nasjonal basis selges mer salsa enn ketchup. El Paso drar definitivt opp andelen salsa, og downtown  må man lete etter ketchupstedene. Latinodominansen betyr ikke at byen er kaotisk og voldelig, om noen skulle tro det. For El Paso er en av de tryggeste byene i USA, og kanskje også en av de kjedeligste. På den andre siden av gjerdet er imidlertid det meste gått av hengslene. 

Ciudad Juárez sett fra et hotellvindu i El Paso. 

Da vi var der blåste en sykt kald fjellvind over byen, slik at vi mesteparten av dagen satt inne på kaféer og drakk kaffe og spiste sandwicher (hva, ikke tortilla?!) mens vi lærte bort norske strofer til guttene bak disken og dvelte lenge over om vi skulle ta oss en tur over grensen til Ciudad Juárez eller ikke. Å, som vi dvelte leeeeeenge over det. Vi veide for og i mot. Vi stod tilogmed ute i den sure vinden og snakket med en av grensevaktene, som lurte på hvor vi kom fra og som ikke hadde hørt om verken Norge eller Sverige, men han hadde hørt om Germany, og det var det nærmeste vi kom. Han fortalte oss om noen som hadde blitt skutt og drept rett ved grensen, trehundre meter unna eller noe, for et par uker siden. Vi stod ved grensen og observerte folk som gikk over grensen, forbi skiltet om at det ikke er lov til å bringe med seg våpen til Mexico og at om man blir tatt, kan man risikere dødsstraff. Som om man risikerer noe mindre ved å trå inn i Ciudad Juárez, tenker jeg nå, etter å ha lest Strøksnes bok, som er full av hårreisende fortellinger om Ciudad Juárez og narkokartellene og volden, all volden, all forsvinningen, kidnappingene, alle som bare "forsvinner", ikke bare i nattesmørket, men også på høylys dag. 

Vederkveging på grensen mellom USA og Mexico. 

Det ble ikke noe varmere mens vi ventet på å ta et valg, mens vi vederkveget oss; vi gikk inn i en av de mange, mange butikkene downtown som bare er et hull i veggen hvor de selger all slags skrap for en eller to dollar og hvor alle de som jobber der ikke er latinos, men kinesere. Der kjøpte vi votter til alle sammen fordi om vi nå bestemte oss for å dra til Ciudad Juárez og ikke fikk komme tilbake til USA igjen etterpå, så ville vi ihvertfall ikke stå der i Mexico og fryse. Og forresten så måtte vi ikke gjøre det enda verre ved å ikke ha med oss passene våre, så de måtte vi hente på hotellrommet først. Der vederkveget vi oss enda mer mens vi så på amerikansk TV og tegnte konspirasjonsteorier på dollarsedler og spiste chocolate chip cookies og ristet mais. Siden gikk vi ut igjen, denne gangen med passene, men vi var fortsatt ikke sikre på om vi ville tørre å gå over til Ciudad Juárez. All denne dvelingen endte med at vi gikk inn på et all-american kjøpesenter i stedet og lot oss fascinere over femti typer peanøttsmør og mega-size chipsposer. 

Peanøttsmør i veldig mange varianter. 

Dette gjorde vi altså i denne dølle byen, mens vi tenkte lenge og mye på den skumle byen rett over grensen, rett over Rio Grande, som ikke er grande, men et stusselig, uttørket elveleie, nå bare en liten bekk, som Strøksnes også skriver om, og som også Cormac McCarthy skriver om i den historisk korrekte (og blodige og ekstremt voldelige) romanen Blodmeridianen, som utspiller seg i disse områdene av Nord-Amerika, i en tid hvor Rio Grande fortsatt var grande og det ble utlovet dusør for skalper av medlemmer av en viss indianerstamme, noe som førte til drapet av mang en meksikaner fordi hvordan skulle myndighetene kunne se forskjell på skalpene? 

Vi endte med å ikke dra over til Ciudad Juárez (og dro heller i stedet over til Mexico da vi dager senere befant oss i en annen -- mye mer solfylt og billedskjønn -- grenseby, nemlig San Diego i California). Heldigvis, tenker jeg nå som jeg har lest Strøksnes bok.

Men Strøksnes bok handler ikke bare om narkokarteller, vold, korrupsjon og Mexicos egentlige økonomi. Tequiladagbøkene handler også om alle de ulike urinnvånerkulturene. Strøksnes går nemlig langt for å besøke stammer som bor langt inne i Sierra Madre, på avsidesliggende steder, for bokstavelig talt: han går. Han går i fjell og ørken i dagesvis, ofte i en varme som jeg ikke kan forestille meg. (Forøvrig beskriver han et sted i boken hva som skjer med kroppen når man er i ferd med å dø av dehydrering, og der måtte jeg bare skumme meg igjennom, deretter hoppe over noen avsnitt, før jeg leste videre.) Et stykke  av veien, på vei til rarámuristammen, får han turfølge av den nå avdøde ultramaratonløperen Micah True/Caballo Blanco (kanskje mest kjent fra bestselgeren Born to Run av Christopher McDougall). 

Da jeg fikk kontakt med ham, drev han og sprang rundt i Gila-fjellene i New Mexico, siden han holder seg unna barracasene  på sommeren, når det er for varmt til å gjøre noe, spesielt å løpe ultramaraton. Han gikk med på å komme tilbake til sierraen om jeg betalte reise og honorar. Jeg har imponert en legende til å guide meg inn i de villeste delene av Tarahumare-fjellene.
(Eller han rir på hest. Og jeg bare: Jeg vil også!!!!)

Santa Muerte. 

Hos rarámuriene spiser Strøksnes pinole, en grøt lagd på mais og vann som de spiser hele tiden. Litt sånn som min havregrøt. Usaklig, jeg vet det, men jeg elsker grøt - og trivia er gøy. Dessuten, mens jeg skriver dette, prøver jeg å komme på om Strøksnes deltar i noen religiøse riter hos rarámuriene, slik at jeg kan sirkle teksten videre til nettopp riter. Det ser ikke ut til at jeg kommer til å huske det, men uansett: Hos en eller annen stamme deltar han i en rituell regndans hvor alle sammen drikker en helt spesiell drikk lagd på en eller annen urt som gjør at folk er helt ville i dagevis. Strøksnes skriver mye om urinnvånernes religioner og myter, men også litt om katolisismen, og det er da han beskriver helgenen Santa Muerte, Dødens helgen. Hun avbildes som et kvinnelig skjellet, ligner i grunnen på mannen med ljåen og er svært populær blant de meksikanske narkogangsterne (men er ikke godkjent som helgen av paven). Til henne ofres sigaretter og shotteglass på shotteglass med den beste tequilaen på altere inne i kirken. Visste dere forresten at det er med tequila som med champagne? Ekte tequila kommer fra området Tequila i delstaten Jalisco. 

Trivia igjen! Derfor, før jeg tar av på ville veier med denne en slags bokanmeldelse (jeg liker bedre ordet 'omtale'), vil jeg bare avslutte med å si at om det hadde eksistert tidsmaskiner og de var i allemannsbruk og jeg skulle på bursdagsfest til syttenårige meg, kunne jeg godt gitt henne denne boka . Ikke fordi bare unge syttenåringer kan finne den interessant, absolutt ikke, men fordi syttenårige jeg hadde Mexico-hang-up. Og forresten, ikke at man trenger å være så veldig opptatt av Mexico heller for å få noe ut av denne boken. Interessant, underholdende og lærerik er den uansett, og tre fluer i en smekk, dere, det er ikke verst!

--

PS: Jeg har tidligere skrevet om en annen reiseskildring av Morten Strøksnes, Rett vest: Fra Cape Cod til Big Sur.