Noen tanker om rastløshet vs. tilstedeværelse

Liggende på ryggen på en yogamatte i det yogainstruktøren snakker om å være tilstede i øyeblikket, om å ikke tenke på uka som har gått (Hermann Broch, cava, altfor mange sigaretter, yoga, kollektivkamerater som ikke setter over penger når de skal) og heller ikke på uka som skal komme (min brors attenårsdag, kakebaking, buss, hyttetur, Kokelimonke, Metro 2033), tenker jeg på noe jeg nettopp har lest i en bok om moderniteteten*: 

The real question at issue, simply put, is that of the meaning of fulfillment--in both general and individual terms. Even enthusiastic defenders of utopia like Ernst Bloch speak of the "melancholy of fullfillment" and stress the importance of the "not-yet" in the vision of the future. But to what extent is a consistent philosophy of the "not-yet" possible nowadays? Unfortunately, the modern utopist cannot afford to follow Lessing, who in his famous apologue imagined himself choosing, at God's invitation, between all Truth and just the active search for the Truth (with the condition of never finding it). It was not too difficult for Lessing to make up his mind and, without hesitating, take the active, though endless, search [...]

Tidligere i uken hadde jeg hatt en samtale om tiden. Det var noe jeg gledet meg til som lå ganske langt fram i tid, hvorså min samtalepartner sa: Det er jo lenge til, kan du ikke heller fokusere på hvordan du har det nå? Jeg sa NEI, og at vedkommende var en gledesdreper og at man alltid må ha noe å glede seg til, noe som ligger i fremtiden, et mål man driver mot, hvis ikke er det ikke noen vits i å leve, da kan man likegodt bare dø (sa jeg). Han var ikke enig. Han mente at man heller burde være til stede nå. Jeg sa at ting kan alltid bli bedre, hvis ikke ting kan bli bedre, er det jo ikke noen vits i å fortsette, at hvis alt er bra nå, så er det ikke noe vits i å leve til morgendagen. Hva er poenget med å leve hvis det ikke er noe der foran som man beveger seg mot? Og hver gang man når et mål, kan man aldri slappe av, da må man finne på enda et mål, man må alltid løpe, bevege seg mot noe annet. Han mente omtrent at jeg var helt fucked opp. Jeg sa: Veien er målet. 

Jeg befinner meg alltid i enten fortiden eller fremtiden. Jeg er aldri her og nå. Det er svært sjeldent. Jeg tenker på fortiden og tenker at alt var bedre da, og jeg tenker på fremtiden og tenker at det skal bli bedre. Bytter vi ut Sannheten i sitatet med fornøydhet/tilfredshet/å endelig være til stedet i nå-et, er jeg ikke i tvil om at jeg, som Lessing, også ville valgt den evige jakten på en uoppnåelig utopi. 

Følelsen av tilfredshet, at alt er helt ok, kan være uutholdelig. En tilstand av verken tristesse eller glede, men et sted midt i mellom, et sted hvor også stillstand og likegyldighet hører til.

Senere snakker jeg med H om det. Hun sier seg enig, i at det er det som er det verste. Hun forteller meg om en periode hvor hun var likegyldig til alt. Hun forteller meg at hun ikke ville treffe folk, og hvis det ble slik at vennene hennes til slutt ikke lenger var vennene hennes (siden hun aldri ville bli med på ting) og at hun aldri kom til å se dem igjen resten av sitt liv, så kom det ikke til å gjøre noe, det var det samme for henne, så likegyldig var hun. Hun forteller at hun i et halvt år dro ned hetta hver gang hun skulle på Blindern for der kjente hun så mange folk og hun orket ikke noen. Hun var fristet til å skrive en melding om at hun ikke lenger var å få tak i og sende den til alle hun kjente. Hadet. Men så gikk det over. 

Det gikk over. 

--

Octavio Paz skriver det på en annen måte: [...] we search for ourselves in otherness, find ourselves there, and as soon as we become one with this other whom we invent and who is our reflection, we cut ourselves from this phantom being, and run again in search of ourselves, chasing our own shadow. 

--

På yogamatten tenker jeg: Fuck mindfullness. Så tenker jeg på alt jeg skal gjøre når denne timen er over.




*Five Faces of Modernity av Matei Calinescu