Jeg skrev noen stikkord på baksiden av ringpermen min (fordi den er stappfull og jeg har ennå ikke kjøpt nye) om noe jeg intenderte å skrive om i anledning verdens poesidag, som er i dag; jeg skrev noe om Odin, gud for diktekunst i den norrøne mytologien, ikke bare lederen til berserkene (da jeg fortalte opprinnelsen til ordet 'berserk' til min beste venn, for jeg forteller ham ofte om sånne ting, sa han at det visste han fra før, han som hadde gått på ungdomsskole med små nynazister, det var intet nytt for ham, og jeg følte meg snytt); og jeg skrev noe om den mystiske sangen, som jeg allerede har glemt hva heter, noe på 'g', sanger skrevet etter intrikate mønstre, en virkelig kunst, diktning.
Vagt.
Jeg våknet opp på poesidagen og tenkte det var lenge siden jeg hadde lest dikt, bortsett fra den eneste ene diktsamlingen jeg har lest på ukesvis: Dette er det vi gjør med hverandre av Kristian Bergquist, som jeg leste fordi jeg nettopp hadde lest den selvbiografiske Monstermennesker av Kjersti Annesdatter Skomsvold, hvor hun snakker med Kristian Bergquist selv, under en filmvisning i et forlag. Han er astrofysiker og poet. Han sier at han liker realfag fordi det hjelper han å forstå verden, akkurat som litteraturen også hjelper en, oss, meg, å forstå verden. Også poesien gjør det, men ikke alltid. Noen ganger, eller nei, kanskje som oftest, er den bare ord og uforståelig, og jeg tenker at det å lese poesi er så meningsløst, det er bare noen ord smurt rundt. Og kanskje er det av og til nettopp det, en kladd med ord som middelmådige wannabe-kunstnere har kladdet på en hvit flate. Andre ganger leser jeg poesi som åpner seg -- og jeg forstår.
Jeg både elsker og hater poesi.
Dette er det vi gjør med hverandre likte jeg. Jeg kjente den var intens og hadde vilje.
Jeg mangler ofte ordene til å beskrive hvorfor jeg liker noe. Mens haglordene sitter løst, mangler jeg ordene til det gode. Det er som med kjærligheten, man kan ikke beskrive den. Jeg kan ikke beskrive den, jeg kan ikke fortelle den, jeg kan ikke en gang si til noen at jeg er glad i dem.
En dag må jeg kanskje holde en tale til noen, hva skal jeg si da.
Mange leser andres dikt og dedikerer dem bort, tar dem til sine. Hvorfor finne opp kruttet på nytt? Noen gir bort sanger; spiller dem slik at vi alle skal tenke på det samme. (Men gjør vi det?)
Jeg ble nettopp ferdig med en bok som var i en sjanger langt vekk fra poesi. Jeg satt på biblioteket og leste de siste hundre sidene av (den godt over tusen sider lange) mastadonten Bagdad Indigo av Geir Angell Øygarden. En dokumentar fra krigen i Irak. I akkurat disse dager er det ti år siden USA gikk inn i Irak for å styrte Saddam Hussein og hans regime. Boken beskriver Geirs (for i hodet mitt, under perioden jeg har lest denne boken, har jeg alltid tenkt: Nå er det meg og Geir igjen hver gang jeg har satt meg ned med den) opphold i Bagdad før, under og etter krigen, hans samtaler (tatt opp på bånd) med The Human Shields, US Marine, journalister og irakere. Det handler mye om døden. Men når noe handler om døden, handler det også om livet.
Som jeg, uten intendert pretensiøsistet, og kanskje naivt, sa under en muntlig eksamen: Den [Mrs. Dalloway] handler om livet og døden, da eksaminator spurte meg hva romanen dypest sett handlet om. Det var kanskje opplagt, for til syvende og sist handler jo alt om det. (Og det sa han selv før jeg fikk gå ut til sommerferien som stod utenfor døren, mens han lo litt av/med meg bak smilet.)
Men noen tenker mer på det enn andre. Som den lille jenta med rød kåpe i restaurantvognen på toget som plutselig så opp fra tegnestiftene og tegnearket og spurte sin mor om hun også skulle dø en dag. Ja, sa moren. Tenker du mye på det?
Det var toget fra Fredrikstad til Oslo på andre juledag for mange år siden. Jeg satt på toget på vei hjem fra et familieselskap fordi jeg skulle på jobb dagen etter. Jeg husker ikke nå hva jeg spiste, men jeg må ha vært veldig mett. Jeg husker ikke hva jeg satt og leste heller, men det må ha vært noe, kanskje var det ikke en gang en roman, men bare et dameblad. Før jeg sluttet å lese dem.
Her en dag satt jeg på et venterom. Hver gang jeg sitter på venterom pleier jeg å ta opp en bok og lese, men denne dagen føltes Bagdad Indigo så stor og tung og alvorlig. Jeg skummet meg gjennom Elle, Costume og Woman i stedet. I Woman var det en mannespalte hvor et panel av fire gutter skulle sammenligne kjærestetid og kompistid. De sa at en av de gode tingene med å være sammen med kompiser var at man ikke trengte å si så mye, man kunne bare sitte i soafen en hel søndag og se på TV, eller ut i lufta. Med dama kunne man ikke det. Dama ville alltid gå på søndagstur og kjøpe kaffe latte for femti kroner og gå på spasertur i byen med leiede hender. Jeg tenkte at jeg var enig i at det er ganske slitsomt. Av og til vil kjæresten min bare spankulere rundt i byen og jeg blir med, jeg biter tennene sammen og må være med. Egentlig vil jeg bare fylle en termokanne med espresso og gå opp et fjell på fredag og ikke komme ned før søndag. (Eller, når jeg er der oppe: Her skulle jeg vært for evig.)
Det er selvfølgelig ikke så svart/hvitt. Jeg overdriver. Jeg er ikke et dameblad.
Men altså, det var det jeg leste på verdens poesidag; glossy dameblader og en dokumentarbok om krig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar