Om vaner

En av dagene sitter jeg på kafé og leser Thomas Mann, om Hans som flytter inn på et sanatorium oppe i fjellet (Alpene?), mens jeg hører litt på samtalene folk har, liksom fjernt og parallelt med hva som skjer med Hans, får jeg også med meg fragmenter av livene til disse jentene, utvekslingsstudenter; de snakker engelsk alle sammen, men engelsken til dem alle høres fjern ut, som om engelsk ikke er språkene deres, og det viser seg etterhvert at jeg har rett for hun ene tar telefonen og begynner å snakke på tysk, mens en annen snakker om hjemme, som viser seg å være Sverige, en liten by i Sverige; hun snakker om noe sykt som skjedde der en gang, en voldtekttmann som voldtok og drepte elleve jenter før han ble tatt, det skjedde en gang i byen hennes, og alle gatene lå øde sa hun, da det holdt på, for ingen turte å gå ut, jeg kan nesten ikke tro det jeg hører, er det sant, men slik er nå verden, visst. Andre ting hører jeg og glemmer like etterpå. Små ting. De snakker litt, og leser litt. Den ene sier at hun har sett på klokken ti ganger i løpet av ti minutter, hun holder på å sovne, klarer ikke å lese nå. Jeg synes tiden går fort. Jeg har sittet der i godt over en time allerede og lest om hvor viktig frokosten er på sanatoriet; de får havregrøt, frukt, rosiner og smør, jeg bretter et eseløre. Det kommer nye jenter til selskapet. Hun ene forteller at hun skal hente en gutt (hun sier navnet hans, men jeg har glemt hva det var) ved stasjonen snart. Han kommer med flybussen. Han er kommet på overraskelsesbesøk, han fortalte det ikke før tidligere den dagen. Alle de andre jentene synes det er kjempehyggelig gjort, så koselig, åå. Det første jeg tenker er at jeg hadde fått helt panikk. Overraskelsesbesøk! Folk kan ikke bare komme uten å si fra. Jeg kjenner jeg får helt angst av tanken på det, eller om ikke angst, så en liten panikkfølelse. Tenk om det hadde skjedd med meg, jeg hadde fått helt fnatt. Senere på dagen, langt vekk fra kafeen, lurer jeg på hvorfor jeg tenkte det på den måten. Kjærestebesøk er jo hyggelig og jeg savner min, hadde det ikke vært hyggelig med et overraskelsesbesøk? Nei. Vaner og det å være forberedt på ting er blitt så inngrodd i meg, et overraskelsesbesøk, om enn hvor hyggelig besøket er, hadde forstyrret sånn på min verden så mye at jeg ikke hadde orket det. Jeg tenker at noe jeg sa sist uke, om at sjela mi er åtti år gammel, er sant.

Siden går de. Noen av dem skal hjem til sin syke kjæreste, noen skal hente kjæresten på stasjonen, noen skal gå og spise et annet sted,noen skal kjøpe noe på Clas Ohlson, noen skal på biblioteket og låne en bok for helgen. Etterhvert går jeg også. På vei ut snapper jeg til meg et hefte med et langt essay som jeg tror handler om nihilisme. Det er det inntrykket jeg får av sitatet bakpå. Jeg legger det i nettet mitt og har ikke sett på det siden, kanskje ligger det noe i det et knippe mennesker forteller meg: Ikke les så mye, og spesielt ikke om dét. Det er kanskje nok med Thomas Mann, og Hans med sitt veldig vanebaserte liv på sanatoriet.