Ta den du, Gert!

Vet du, sa jeg til Bill. Den dagen jeg kan si jeg og ikke kjenne ti forskjellige mulige som duver fram og tilbake, nei, heller: den dagen jeg kan si jeg og ikke høre hvor hult det lyder, som om det synker før det får bli sagt, den dagen jeg kan si jeg uten å tenke på det, uten at det er et spørsmål mer, når det ikke handler om overhodet å få finnes, men at det er helt selvfølgelig at jeg er, da, sier jeg, da trenger jeg ikke å skrive lenger.
   Eller: Da skal jeg skrive om Samfunnet. Da kan jeg skrive om Gaza, om gruvene i Kina, eller trafficking. Da kan jeg gjøre det som en selvsagt ting. Men det har alltid forundret meg at det ikke blir sett på som politisk, også dette. Hva som blir kalt politisk eller ei. Hva som får språk og får finnes som noe felles og viktig, og hva som blir oversett, fortiet og dermed usynlig, noe hver enkelt må streve med, som om det ikke var. Er ikke det et politisk spørsmål? Og er det ikke her litteraturen virkelig er politikk? 

- Fra Hanne Ørstaviks kallet - romanen.