ILDFUGLEN av Hedda H. Robertsen

Ildfuglen er en erotisk roman, men den er også noe (litt) mer enn det. Gjennom to venninners helg forteller den to historier: historien om Simone som bruker sex som en slags selvskading, og Amalie som er helt forblindet av forelskelse.

Simone og Amalie bor sammen i en leilighet i Oslo med tre rom. Det ene står tomt, for hun som bodde der før, Malene, døde i en bilulykke hvor Simone var sjåføren. Det er mulig Simone bebreider seg selv, men det er ikke noe hun sier høyt. Hun tviholder på en hard og kjølig fasade, og har bare forakt til overs for Amalies hodestupse forelskelse i den ti år eldre foreleseren på universitetet. Thomas heter han og er så godt som gift. Amalie er så forelska at hun finner seg i alt fra hans side. Amalie er en ung, vellykket kvinne på egne ben og under en utdannelse hun både liker og får til, og hennes totale underkastelse i forelskelsesrusen leser jeg først ikke som en usikker, redd, ung jentes klamring til et ankerfeste i et liv som hun ellers ikke vet hvordan skal gå, men som rett og slett en forblindende forelskelse. Hun vet at han aldri kommer til å bli kjæresten hennes. Hun vet at de aldri kommer til å gifte seg og bo i et hus sammen og få de to barna de snakker om. For selv om han snakker om dem med henne, mener han ingenting med det. Han skal bli far, men med en annen kvinne; kvinnen han elsker som han allerede bor sammen med. Likevel tilbringer Amalie timer med å drømme om et liv med Thomas. Hun trenger ham ikke. Hun setter ikke noe på spill ved å gå, ved å si nei, nå er det nok. Hun kan bare kutte ham ut, men nei. For hun er jo forelska. Hun mister seg selv i en streben etter å gjøre en annen til lags, og det er jo ofte sånn forelskelse er når den ene parten er mindre forelsket enn den andre. Og det er farlige saker, for finner man ikke ut av det før det er for sent, kan man ende opp som en bitter kjerring.

Jeg synes Robertsen har skrevet en grei nok beskrivelse av dette, men jeg synes kanskje det er litt for opplagt, denne "reisen" Amalie foretar seg, som er motsatt den Simone tar (fra å være tilsynelatende hardhudet og sterk til et nærmest påkjørt dyr på veien). På grensen til irriterende perfekt er hun også. Amalie, forhenværende ballettdanser; har myk hud og hyllene fulle av franske 1900-talls romaner, klarer å holde seg til å bare spise vaniljeyoghurtis, og kler seg opp i pent undertøy. Jeg skimter små hint til at hun har et slags behov for kontroll ellers i livet, alt er på stell (jeg ser for meg henne litt som Marnie i TV-serien Girls). Kanskje er det at hun lar seg forføre av denne forelskelsen et behov for å kaste seg ut av all kontrollen som gjelder ellers i livet. Robertsen skriver et sted at Amalie til vanlig er streng med seg selv når det gjelder å spise mat, men når hun spiser sammen med Thomas gjør det ikke noe å spise for mye hvis han sier til henne at hun må (han synes hun er for tynn). Og når jeg da får tenkt meg om, så er kanskje hennes stup ut i forelskelsen et uttrykk for et behov hun har for å løsrive seg fra denne kontrollen, som hun tror (i underbevisstheten) at hun kan få sammen med Thomas, men som hun ikke ser er feil sted å gå. Noen ganger tror man at man finner løsningen på alt hos andre, det er jo egentlig hos en selv svaret skal være. Det er som å flytte til et nytt sted og tro at alt skal bli bedre da. Bare jeg kommer meg dit, så skal alt bli så bra. På den måten er det kanskje ikke bare Simone som bruker sex som en form for selvskading (det virker som om hun bruker det for å glemme en sorg hun har, ikke fordi hun har så lyst), men også Amalie, indirekte; sex som en naturlig følge av forelskelsen, forelskelsen som en bedøvelse. Underkastelse fremfor å ta den vanskelige styringen over sine egne liv.