Tilværelsen 2

[...]

For ente gang har jeg lest Ett Drömspel av August Strindberg. Jeg har gjort et dyptdykk, lest og skrevet, lest og skrevet, lest og skrevet. Jeg har tenkt på verdens meningsløshet, og det har ikke blitt noe bedre. Verden er bare enda mer meningsløs hos Strindberg. Vi gleder oss til ting, men det blir aldri som vi hadde tenkt oss. Det blir alltid dårligere, sier Strindberg. Jeg er enig med ham. Jeg sier jeg gleder meg til kjæresten min kommer og besøker meg, men at det er en forgeves forventning. Vi krangler jo alltid. Kjæresten min mener jeg er forutintatt. Jeg tenker på stigmatisering. Sier man at en gruppe er kriminelle, kan de likegodt bli kriminelle for alle tror jo de er det uansett. Sier jeg at vi krangler hele tiden, kan vi likegodt krangle, for jeg går jo bare rundt og er redd for at det skal skje. At han kanskje ser noe annet, ser ikke jeg, for hvordan kan han være så blind at han ikke har sett det han også. Jeg går rundt med anspente skuldre og har begynt å røyke igjen. Også er det så kaldt. Jeg vakler mens jeg går. Jeg leter etter tegn fra oven, selv om jeg ikke tror. Jeg tror ikke på noe. Jeg tror ikke på noe bortenfor, jeg tror ikke på noe over, jeg tror ikke på sjela, jeg tror ikke en gang på kjærligheten. Det er bare tull alt sammen. Jeg går på to litteraturarrangementer på rad, men får ikke med meg noenting. Bortsett fra hun som er debutant og sier at hun har skrevet en bok, en diktbok, om broren sin som døde i en billulykke. Og at nå, mens den skulle slippes, hadde hun nettopp opplevd en til, en billulykke til, som en annen hun var veldig glad i hadde vært i. Hun hadde sittet på intensiven på Ullevål i tretten dager, sa hun. Jeg tenkte det samme kunne skje med meg, så hadde jeg sluppet dette. Samtidig tenkte jeg senere at det var en skammelig tanke. Samtidig med det igjen tenkte jeg at det dummeste jeg vet er når folk sier man må ha respekt for livet, sitt eget liv, for hvorfor det, det er jo meningsløst, det er jo ingen grunn til det, kan noen begrunne det? Nei, det kan de ikke. Med mindre de er religiøse, men jeg er ikke det. Kanskje en gang i uka blir jeg forsøkt stoppet av et menneske med Våkttårnet i armkroken. Jeg rister på hodet og går videre, anspent. Det er ofte de samme som henvender seg til meg hver gang. Kjenner de meg ikke igjen? Husker de ikke at de prøvde seg for noen dager siden? Eller tror de at jeg har blitt mer mottakelig i løpet av noen dager? Jeg er ingen tviler som kanskje kan overbevises. Det finnes ikke noe frø som kan spire. Jeg vet at døden er som før jeg ble født. Simpelthen ikke noe. Og at universet er uendelig og at jeg blir gal av å tenke på det. Istedenfor dødsangst har jeg livsangst.

Den dårlige litteraturen gjør meg deprimert av opplagte grunner, tiden er borte, jeg ble ikke mer opplyst, jeg lærte ikke noe, jeg kjenner et snev av sinne på dårlige redaktører og andre lesere som vil ha det, forakt for det som er dårlig her i verden. Men den gode litteraturen gjør meg også deprimert. Jeg aner ikke hvor mange bøker jeg har lest om mennesker fanget inne i sine egne liv, mennesker som har jaktet etter noe, men aldri blitt fornøyde, mennesker som begår selvmord til slutt, mennesker som mister folk de er glad i, mennesker som lever krevende og dystre liv. Det er ikke noe håp noe sted. De går bare rundt og rundt og rundt, og så til slutt, er det slutt. Samtidig sa jeg til kjæresten min at jeg kan holde ut alt i verden så lenge jeg vet at det ikke er for alltid, så lenge jeg vet at det en dag er over. Jeg kan holde ut å være sulten når jeg vet at middag er klokken syv. Men av og til går ikke planen slik den skal. Plutselig skulle vi ikke spise den maten vi hadde tenkt til å spise, plutselig var det noen som skulle noe annet, plutselig fikk jeg ikke noe svar, plutselig var det ikke middag klokken syv. Jeg kjente en klump i brystet.