Min andre

Ser fem timer film om ekspedisjoner til Sydpolen på Cinemateket og er misunnelig på Jens på twitter der han sitter på et fly på vei fra Durban til Antarktis, tenker at jeg vil til Antarktis og kikke på pingviner og seler, jeg vil til Antarktis og kjøre hundeslede, jeg vil til Antarktis og kikke på hvaler, jeg vil til Antarktis; jeg som med jevnlige mellomrom går inn på nav.no for å sjekke ledige stillinger i Antarktis selv om jeg vet at det alltid dreier seg om en eller annen metrolog-, kokke- eller biologstilling, eller jeg går inn på seashepherd.org og leser for ente gang om hva slags kvalifasjoner de trenger angående frivillige til skipene sine, som om de på et mirakuløst vis skulle ha kommet med en ny sort kvalifikasjon de trenger som er en kvalifikasjon jeg har. Får lyst til å kaste litteraturen over borde og sette med ned med kalkulator og regneark, få realfagskompetanse og bli marinebiolog i stedet, som jeg ville bli da jeg var syv år og ennå ikke visste forskjellen mellom Arktis og Antarktis (og sikkert ikke Atlantis heller) og leste bøker om livet i havet i stykker, og som jeg fortsatt har villet bli sånn omtrent én gang i året helt siden da. Én gang i året sitter jeg og leser om opptakskravene til biologistudiet og teller hvor mange videregående fag jeg mangler for å oppnå det, én gang i året lurer jeg på om jeg har nok selvdisiplin til å pushe meg selv til å skjønne algebra og likninger likevel, hvis jeg bare maser nok på meg selv, så kanskje kommer jeg til å skjønne det. Én gang i året sjekker jeg ut hva kurs på privatgymnaser koster og om jeg har råd. Og like mange ganger kommer jeg fram til at jeg aldri kommer til å klare det; å bli marinebiolog forblir min rockestjernedrøm, og å ikke satse på det kommer til å bli min førtiårskrise.