Alcatraz
av Sharon Olds

Da jeg var ei jente, visste jeg at jeg var mann
fordi de kunne sende meg til Alcatraz
og bare menn havnet i Alcatraz.
Hver gang vi kjørte inn til byen,
fikk jeg se det, der, hvitt som en hvit
hai i Bukta full av haier, med sprinkler som
melkehvite ribbein. Jeg visste at jeg hadde presset
foreldrene mine for langt, min indre dårlighet hadde
spredt seg som blekk og overtatt meg, jeg kunne ikke
kontrollere mine fryktelige tanker,
mitt fryktelige utseende, og de hadde ofte sagt
at de skulle sende meg dit - kanskje allerede neste gang
jeg veltet melkeglasset mitt. Ala Cazam
skulle det gjalle i aluminiumsdørene, og jeg skulle være
der jeg hørte hjemme, en mann med jenteansikt
i fengselet som ingen hadde flyktet fra.
Jeg fryktet ikke de andre fangene,
jeg visste jo hvem de var, som meg var de menn
som hadde veltet ut melken sin en gang for mye,
som ikke hadde kunnet styre tankene sine -
det jeg fryktet var sirklenes gru: sirkelen av himmel
rundt jorden, sirkelen av fastland rundt Bukta, sirkelen
av vann rundt øya, sirkelen av haier
rundt kysten, sirkelen av
ytre murer, indre murer,
dragere av stål, kromblanke gitre,
sirkelen av cellen min rundt meg, og der, i midten,
glasset med melk og vokterens øyne på meg
mens jeg strakte meg for å ta det.