Bologna og andre steder

Bologna, sier han, og alt jeg vet er at det ligger i et vinland, min geografiske kunnskap sviker meg, alt jeg ser for meg er ranker med tørre druetær og en støvete landevei snirklende innimellom, det er sikkert begynnelsen av august, og han som står på en liten topp foran landskapet, jeg ser intet skilt med stedsnavn på et språk som kan hjelpe meg å identifisere hvilket land dette stedet ligger i, så jeg spør hvor er det? hvor er Bologna?, han sier Italia, selvsagt er det Italia, hvordan kunne jeg tro noe annet, klart det er Italia og ikke Frankrike; Italia, landet med alle vokalene og guttene som ser ut som Fabrizio Moretti i the Strokes hvis man legger godviljen til (man ser jo det man vil se), og espressoshotsene og korruptheten (som jeg ikke skjønner hvorfor jeg forbinder med Italia, det har aldri plaget meg, jeg leser nok for mange aviser), rosa jordbærrisotto badet i musserende, en middag jeg ikke ser ut til å glemme, en bok med essays av Bjørneboe og også den (relativt) berømte fiskesuppen hans, oliventrær og scootere og strender ved Middelhavet som man må betale for å få kunne bruke, ikke noe allmenn ferdsel-rett der, nei, der er bare folk med råd som får bade i havet som slår inn på Italias strender, og trange sidegater med brostein, som selvsagt ikke bare finns i Italia, de har det i Bergen også (for å liksom bare ta et eksempel), men jeg mener, sånne gater som i Anton Corbijns The American, de bittesmå brosteinsgatene som Clooney løper rundt i, eller går i, alt ettersom han tror han blir forfulgt eller ikke, i en eller annen landsby i Italia som han kommer til etter å skytt dama si i en snødekket skog et sted i Sverige, et sted i intet i Sverige, fordi hun har skjønt at han er en hemmlig agent, og det skal hun jo ikke, og det er snø og stille overalt bortsett fra skudd og lyden av løping i snøen og de, lydene, er pakket inn i vatt, det snødekkede landskapet til Anton Corbijn er akkurat som et snødekket landskap i virkeligheten, tenk å få noe sånt inn i en film, det vakreste i verden (altså snø) inn på film, og film, det snakker vi også om (en eller annen gang) på bistroen vi sitter i, på bistroen på Grünerløkka i Oslo hvor vi sitter og drikker kaffe og vann og han sier at Bologna, der er det fint, og at da han kom dit var det mørkt, han ankom togstasjonen sent på kvelden, så ikke så mye først, men når han endelig fikk sett noe, så var Bologna vakkert, og vi drikker opp kaffekoppene våre i det vi siden snakker om å reise med toget, men det gjør ikke noe, vi bestiller mer kaffe; en café au lauit og en hel presskanne svart.