Om ikke no'

Jeg føler liksom jeg må si noe om det nye året, noe om nye muligheter og blanke ark, og kanskje nevne noen mål, noe å strekke seg etter, kanskje for å gjøre meg til et flinkere menneske, et mer disiplinert menneske, eller til et mer innholdsrikt menneske, få mer substans på livet liksom. Eller jeg føler at jeg må si noe om hvordan dette året begynte, men det var ikke noe særlig spesielt med det, annet enn at jeg våknet klokken halv fem på ettermiddagen, hvilket var uvant fordi jeg alltid står opp før syv (om morgenen) sånn ellers, men det gjorde ikke akkurat noe heller, jeg mener, første nyttårsdag er den daueste dagen i året (godt å få den unnagjort så tidlig da), man gjør ikke noe fornuftig uansett. Ihvertfall ikke noe nevneverdig. Ikke noe å skrive hjem om kan en jo si!

Ikke for at jeg ikke har noe å si, jeg har masse å si, jeg følte bare jeg måtte si noen ord om totusenogelleve først, hvorfor, ja, hvorfor, jeg vet ikke, følte bare at det kunne bli litt teit å bare fortsette å skrive uten å markere det på en eller annen måte, det ville sett ut som om jeg hadde gått glipp av noe, som om jeg hadde oversett noe som alle andre var med på, nesten som om jeg levde for meg selv ute i skogen, langt, langt fra allfarvei, og det gjør jeg jo ikke, jeg bor her, jeg, på en bitteliten topp, eller nei, men i oppoverbakke i hvertfall, sitter her i min stue og fikk med meg alt altså. I dag er det andre dag på nyåret, siden det er søndag føles det nesten ut som en forlengelse av i går, men jeg er i hvertfall stått opp nå. 11:07. Ellevenullsju. Jøss, så opptatt av tid jeg er. Av hvilket år vi befinner oss i og klokken. Tid, tid, tid. Vet dere at jeg lager tidsskjemaer i hodet mitt hele tiden? Nei, ikke hele tiden, men ofte, eller kanskje hele tiden (likevel). Det grenser nesten mot tvangstanker, men det gjør ikke noe, for jeg kan strekke på mine tidsskjemaer så det fremstår aldri ille for omverdenen. Jeg kan dra i strekene, få timene til å vare lengre eller noe i den duren. Eller jeg kan skvise dem sammen, bruke særedeles lite tid på en ting, nå er det nok, tenker jeg da. Nå må jeg gjøre noe annet. Eller ting bare tildeligvis gikk fortere enn jeg trodde. Oppvasker gjør ofte det. Det er fordi jeg glemmer at jeg faktisk liker å ta oppvasken. For tiden går så mye fortere når man gjør noe man liker, det vet alle. Og å ta oppvasken er noe de fleste helst ikke vil, jeg mener, det er derfor folk har oppvaskmaskin, sant, og da er det lett å glemme at man er en av de få som faktisk synes det er helt greit  ta oppvasken. Som synes at det er en god følelse å stable de skitne tallerkenene i vasken og sprute grønn oppvasksmiddel over dem, se på det varme vannet som stiger og såpeboblene som blir til, og nesten brenne hendene i vannet fordi jeg vil ta oppvasken nå, gidder ikke vente til vannet blir lunkent, børste og skrubbe med oppvaskbørste mens jeg lar tankene fare, hører kanskje på radioen, eller på musikk, dypper tallerkener i en bøtte med varmt vann ved siden av fordi det bare er én vask, ikke to, høre på klirringen av bestikk nå og da, tenke på så utrolig mye rart som jeg ellers ikke får tenkt på, ofte nemlig svært nyttige ting. Ting som gjør alt klarere. Etter en oppvask har jeg alltid en bedre oversikt over livet og verden enn det jeg hadde før. Da jeg fortsatt kanskje satt i sofaen og leste artikkel etter artikkel i en avis uten å la dem synke inn, eller kapitler etter kapitler i en bok som gjør meg surrete i hode fordi handlingskurven ikke går rett, og kanskje ikke skjønt en dritt, men skjønt alt sammen etter en oppvask. Det er en undervurdert aktivitet. Folk burde gjøre det oftere, mener jeg. Men på en annen side er det jo ikke sikkert at folk har behov for å tenke så mye, og det er jo også en ting å tenke på. Å bare heller go with the flow. Å tenke for mye skaper jo flere spørsmålstegn, ofte. Man burde heller bare hoppe ut i det hele uten å tenke på forhåndsregler og konsekvenser.

Eller, det kommer ann på selvsagt. Innen rimelighetens grenser kan man jo si. Jeg skal nå ta oppvasken likevel. Men først: et godt nytt år, alle sammen!