En fransk romanse og en skrivesperre

Med jevne mellomrom er jeg nødt til å skrive en tekst. Hvis jeg ikke får det til, rives hele min sjel i fillebiter av at jeg blir gående rundt og tenke på at jeg er nødt til å skrive noe ok noe, hvorfor klarer jeg det ikke, er jeg helt mislykket, eller hva, hva skjer?! Nei, det er ikke helt riktig. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det. Når jeg føler jeg må skrive noe, men ikke får det til, legger det seg liksom en uro der inne, det er noe galt, det ruger der i bakhodet. Jeg er simpelthen_nødt_til_å_skrive_noe. Men det går ikke, for jeg har jo skrivesperre, og jeg ser timene suse forbi og jeg har slettet hundrevis, tusenvis, hundretusenvis av bokstaver og alt er blankt igjen, alt jeg ser er alt det hvite og jeg føler jeg har kastet bort tid, og jeg får det enda mer travelt for har jeg kastet bort så mye tid må jeg i hvertfall ende opp med noe, men også det blir noe møl og jeg burde ha lagt vekk datamaskinen for lenge siden, før det ble for sent.

Jeg begynte å skrive på noe jeg tenkte på i går morges, da jeg satt på bussen grytidlig, på vei til en kjøretime, jeg tenkte at dette var en briljant idé, den skulle jeg skrive videre på. Og jeg prøvde, men det ble for personlig, og jeg har sluttet å skrive (super)personlige ting, for det er og kommer aldri til å bli av noens interesse. Jeg skriver nemlig ikke lenger ting jeg ikke tør vise fram. Hvis jeg skriver noe som jeg ikke tør vise fram, så tells det ikke. Hva er vitsen med å skrive noe som ikke skal vises fram? Jeg kan ikke bruke tid på det. Dermed måtte jeg legge dette forsøket på å skrive noe vekk.

Jeg begynte deretter på noe annet. Jeg begynte å skrive om tysk og deretter rullet det seg til fransk og så ble det noe som kan ligne en novelle, men jeg leste den etterpå og tenkte hva faen er vitsen med denne, den er helt ok å lese, fine setninger og sånt, men: hva er vitsen? Jeg skjønner jo ikke en gang selv hvorfor Maia er så fascinert over Alma. Først tenkte jeg kanskje at de var eks-kjærester, deretter tenkte jeg kanskje at bare Maia var lesbisk og forelska i Alma, deretter tenkte jeg at ingen var lesbiske i det hele tatt, men at Maia mistet Alma til klisjéene, og deretter tenkte jeg at alt jeg hadde skrevet bare virket som en patetisk refs til alle jenter som ikke kan fransk, men likevel tror de er pariserinner, og så tenkte jeg at hvorfor det, egentlig, finnes de i det hele tatt, og hvorfor bruker jeg energi på å refse dem, selv om det tydeligvis var underbevisstheten, men man skal selvfølgelig ikke undervurdere den (sånn, nå snur ikke Freud seg i grava).

Ja, for jeg har nemlig gjort meg tanker om å lære meg fransk, kanskje var det det som brakte meg inn på denne novellen, denne meningsløse novellen. Det har seg nemlig sånn at hver gang jeg tenker at jeg skal lære meg fransk, ser jeg for meg noen menn inne i en kafé alá den som den fabelaktige Amelié fra Montmartre jobber i, hvilket bringer meg til en pinlig klisjé allerede, og de bestiller kaffe på fransk. Og det er rart, for det eneste jeg kan på fransk er Oui?, så fransken jeg hører inne i mitt hode er ikke fransk, bare lyder som ligner.

Deretter tenker jeg på brostein, barter, Eiffeltårnet, rødvin, oster, baguetter, filmen L'appartemente og Juliet Binoche og til syvende og sist Charlotte Gainsbourg og jeg ønsker at jeg hadde håret hennes.

Jeg tenker deretter på Serge Gainsbourg og Jane Birkin og den unge Brigitte Bardot (B.B. per nå er fæl) og siden på Sarkozy og Carla Bruni og så på alpeluer og maleristativ og striper og filmen Je t'aime Paris som jeg har sett hundre ganger og på at bortsett fra Oui? (ja, jeg kan faktisk bare si det med et spørsmålstegn bak) så vet jeg også hva Je t'aime betyr og jeg tenker på Coco Chanel og elskere og grønnsakshandlere og at det regner på brosteinene og på Louvres og Mona Lisa og klakkende hæler og på at franske kvinner sikkert kan gå på brostein med dem uten at hælen setter seg fast mellom steinene sånn som mine fløyelsstiletter gjorde på lørdag - hvorpå jeg deretter gikk altfor langt på dem, så langt at de ble ødelagte, fordi jeg ikke ville bruke penger på taxi, og det var dumt gjort.

Og på grunn av alt dette har tenkt at hvis jeg får en jobb i løpet av uka, så skal jeg lære meg fransk, og det er da vitterlig en tanke, hvorfor skal jeg det? Jeg vet jo at alt dette er tull, sant, Frankrike er ikke sånn, hva er det Frankrike har som er bedre enn i Italia? Der spiser de i det minste pizza og pasta. Hva skal jeg med snegler og kunstgallerier, hva skal jeg med fransk som, i sammenligning med spansk og tysk, nesten ingen i verden snakker? Jeg foretrekker cava framfor rødvin (champagne har jeg ikke råd til å drikke uansett), og hva skal jeg med brostein der; i verdens finnes uttallige byer med brostein og regn! Hvor mange ganger har jeg ikke sittet under en varmelampe og hvor mange sigaretter har jeg ikke røyka her, som om kritthvite gardiner i Frankrike ikke blir gule de også, når man røyker inne. Som om man blir mett på croissant og kaffe til frokost; jeg hadde spist det og en time senere hadde jeg tatt på meg kåpa og løpt inn på nærmeste butikk og kjøpt meg en baguett og tenkt damn, har de ikke grovt brød her, og et glass med oliven og ferskost, men kanskje blitt glad igjen i det jeg husker at jeg er i Frankrike, her kan jeg ta et glass med vin til lunsjen allerede uten at det er noe galt i det, så kunne jeg roet ned nervene og tenkt til helvete med grovt brød. Og siden: til helvete med skrivesperre, uten at det hadde hjulpet. Jeg hadde fått enda mer panikk, for jeg er i Paris, hadde jeg tenkt, og her kan man ikke få skrivesperre. Merde! Og jeg hadde fortsatt hatt det, og jeg hadde tenkt på Françoise Sagan og tenkt: Hva ville hun ha gjort? Og det hadde fortont seg akkurat slik som her; jeg hadde ikke fått sovet før jeg hadde skrevet noe, jeg hadde latt alle bussene kjøre forbi, latt alle Metro-tog kjøre av sted uten meg, latt dem gå og forbannet dette og ønsket at jeg drev med noe annet i stedet, ønsket at jeg hadde noen andre mål med livet enn akkurat dette, og så hadde jeg ledd og tenkt at jeg er for gammel for dette nå, jeg burde klart å gi ut en bok by now, jeg er så gammel, andre klarer det i en alder av atten, f.eks. Françoise Sagan. Ikke jeg, jeg burde finne på noe annet å holde på med, dette klarer jeg jo ikke, jeg er fullstendig mislykket. Helt til skrivesperren endelig hadde løsnet og jeg hadde tenkt nøyere etter og funnet flere forfattere som ikke hadde sin debut før godt over tretti,  hurra meg rundt!, og jeg hadde endelig lagt merke til at det hadde sluttet å regne og tatt på meg kåpen på nytt igjen. Og Paris hadde vært utenfor døren.

Utenfor døren her og nå i livet står gulkledde trær og jeg vet ennå ikke om jeg skal lære meg fransk eller ei.